Tror dette må være første året der skuldrene er noenlunde senket og stressnivået tilnærmet lavt. Vi skriver 23. desember og leiligheten er ryddet, gulvene vasket og jeg sitter her med en kopp kaffe og bare slapper av. Skal snart av gårde til foreldrene mine for der er det litt å gjøre, men det er vi flere om. Vi skal også en tur på graven. Jeg nevnte jo i går at min kjære farmor ville hatt bursdag i dag. Hun døde i 1992 og det begynner jo å bli noen år siden. Likevel er hun så levende for meg den dag i dag. Jeg lurer ofte på hva hun og min farfar ville sagt om de visste at de ville få to så flotte oldebarn. Egentlig lurer jeg ikke for jeg vet. De var så stolte over meg og min søster, og de ville ikke vært mindre stolte over de to guttene. De selv fikk kun ett barn – min far – og lenge hadde de bare ett barnebarn, nemlig meg. Det gikk nesten 13 år før nestemann – min søster – kom. Det var bare oss så familien på den siden var ikke stor. De siste årene bodde de også i samme hus som oss. Da kom vi enda nærere hverandre.
Min søster har naturligvis ikke de samme minnene om våre besteforeldre som det jeg har. Hun var bare 7 år da farfaren vår døde og ca 12 da farmor døde. Selv har jeg mange gode minner, blant annet fra den gangen min farfar arbeidet som vaktmester på Hellen skole. Jeg overnattet hos de av og til, og da fikk jeg være med han på jobb. Husker jeg syntes korridorene på skolen var store og litt skumle. Så husker jeg godt at jeg fikk låne skolens sykler, og syklet rundt på skoleplassen.
Minnes også farfars speilegg som han laget til meg til frokost da han kom hjem i pausen. For ikke å snakke om da han fortalte om krigen. I dag skulle jeg bare ønske jeg spurte mer og husket mer av det han fortalte. Det gikk litt inn og ut igjen, må jeg innrømme. I dag ville jeg verdsatt de historiene på en helt annen måte. For meg fortonte nok 2. verdenskrig seg som noe som skjedde i «gamle dager», men i dag forstår jeg jo at slik var det ikke for han. 30 år tilbake i tid er jo heller ikke så lenge om vi selv tenker 30 år tilbake. Da er vi tilbake til den tiden min farmor døde, og det er en tid jeg husker veldig godt. Det føles ikke som 30 år.
