I dag er det 25. mars og den offisielle vaffeldagen. Jeg hadde mer lyst på fleskepannekaker, så da ble det heller det.
Vi har startet på den stille uken. Mange har allerede dratt på ferie og det merket jeg da jeg kom på jobb i dag morges. Vanligvis er alle ladeplassene tatt, men nå var det flere ledige. Solen har skint i dag, men det er kaldt. Det er forøvrig den eneste dagen med sol denne påsken i følge yr, men de har jo tatt feil før så vi kan bare håpe.
Uansett skal det bli deilig med noen etterlengtede fridager på hytten. Nyte det enkle livet på Losna; oppleve naturen, sjøen og fraværet av støy. De eneste lydene vi hører er naturens egne, som brekingen fra de mange villsauene som beiter, måkeskrik og sjø som slår innover land. Deilige lyder som gir ro i sjelen.
Får jeg se ørn, montro? De pleier å holde til på fjellet rett ved husetGammelt steingjerdeHer lå sjøen rolig, men det er voldsomme krefter som settes i gang når det blåser fra sør
Jeg begynner så smått å forstå at jeg duger til så mye mer enn jeg tror. Eller har trodd. Mangel på selvtillit har ført til at jeg har hatt null tro på meg selv både privat, men også på arbeidsplassen. Selv de enkleste ting (som for eksempel å fylle bensin) «klarte» jeg ikke. Ikke alene i hvert fall. Jeg turde heller ikke kjøre bil når jeg var alene, da lot jeg bilen stå. Så om jeg skulle være alene hjemme noen dager, måtte matvarer være i hus slik at jeg skulle slippe å kjøre ut. For det kunne jeg jo ikke.
Da jeg virkelig måtte klare meg alene, hadde jeg ikke noe valg, men husker ennå på usikkerheten jeg følte. Det tok sin tid før jeg følte meg trygg og stolte på at dette var noe jeg taklet.
Dette ligger noen år tilbake i tid, men den dårlige selvtilliten har fulgt meg på andre områder. Som på kjøkkenet. «Sannheten» om at jeg ikke duger på kjøkkenet er noe jeg tidvis fortsatt sliter med. Så blir jeg overrasket over meg selv når jeg klarer noe.
Som å lage eggerøre. Huff…skammer meg nesten over å si det, men dette er faktisk sannheten. Så håpløs har jeg følt meg at selv de enkleste små retter har blitt uoverkommelig. Eller jeg har trodd det, for i virkeligheten er det jo ikke vanskelig i det hele tatt. Men det er noe med det å tørre og bare hive seg ut i det. For de fleste er ikke dette noe heksekunst, men for noen kan det faktisk føles slik. Jaja, på den positive siden skal det lite til før jeg får en gedigen mestringsfølelse da 😉
Rett før helgen klarte jeg å fikse noe teknisk på jobben. Dette er noe vi har slitt med i lengre tid og jeg hadde a l d r i trodd at jeg skulle klare å finne ut av det. Selv nå er jeg usikker om jeg virkelig har klart å løse problemet, men vi testet det flere ganger på fredag og da funket det. Likevel venter jeg bare på at noe skal dukke opp for å «bevise» at jeg likevel ikke dugde. Snakk om å være sin egen verste fiende.
Likevel; OM det skulle dukke opp flere problemer vet jeg i hvert fall litt mer om hvor problemet ligger og da har vi i det minste kommet ett skritt nærmere en løsning.
En liten oppdatering på Embla: det renner ikke lenger så mye fra nesen hennes, men hun får fortsatt episoder med innovernysing. Nå har hun bare gått på medisiner i fire dager, og har noen dager igjen, men er hun ikke helt frisk til over påske, blir det ny tur til dyrlege.
Noen vil kanskje mene jeg lukker øynene for alt det vonde som skjer rundt omkring i verden siden jeg sjelden eller aldri skriver om det. Og kanskje er det nettopp det jeg gjør, men som jeg har sagt før; jeg orker rett og slett ikke forholde meg til alt det fæle. Vonde drømmer er en billig pris å betale, det skjønner jeg. Når jeg våkner er jeg ute av marerittet – det er ikke de som befinner seg midt oppi det. Likevel føler jeg et behov for å beskytte meg selv litt.
Jeg beundrer de som står på, som demonstrerer, de som virkelig gjør noe. Men jeg må bare innse at jeg er ikke der. Gjør det meg til et dårligere menneske? Kanskje er jeg som strutsen som stikker hodet i sanden og ikke ser noe av det som skjer rundt, men samtidig får jeg jo det med meg, er nesten ikke til å unngå det. Da skal man i så fall være ganske så blind.
Kanskje er det slik at det er det som er nærmest som gjør sterkest inntrykk. Jeg kjente i hvert fall på en sorg i går da jeg så bildene fra begravelsen til den lille gutten på syv år som ble påkjørt. Både faren og moren holdt minnetaler og jeg fatter ikke hvor de tok styrken fra. Men det er jo gjerne slik at vi mennesker har en indre styrke som hentes frem når det utenkelige skjer. En styrke vi ikke er klar over at vi har før vi står der.
Ingen går gjennom livet uten noengang å kjenne på sorg. Sorgen kan være vond å bære om det så er en gammel bestemor eller et kjæledyr som har gått bort. Likevel; det å miste et barn… det er noe naturstridig. Et barn skal ikke gå bort før sine foreldre.
Jeg innrømmer at jeg er redd når jeg leser de store krigsoverskriftene. Ikke så redd for min egen del, men for at noe vondt skal skje med mine nærmeste om det skulle bryte ut en ny verdenskrig. Vi kan jo ikke vite om det vil skje. Selv om politikerne prøver å berolige, ble vi jo en gang tatt på sengen.
Dette var dystre tanker på en lørdags morgen. Sikkert utløst av nok en terrorhandling med mange drepte. Mennesker som var samlet for å hygge seg på konsert og så ender det på verst tenkelige måte.
Hva får mennesker til å begå slike handlinger?
Menneskesinnet er et særegent sted. Helt på egenhånd kan det gjøre himmel om til helvete, og helvete om til himmel. – J. Milton
Ingenting er mer frustrerende under slanking som å se vekten stå på det samme uke etter uke. Du føler du gjør «alt» for å ta av – likevel sitter de hersens kiloene som limt på kroppen.
Stor var derfor gleden da jeg kom i en bukse jeg lenge har hatt liggende i skapet. Første gangen jeg prøvde den, fikk jeg den ikke helt over hoften. Senere fikk jeg den på meg, men det var komplett umulig å lukke den.
Det er helt tydelig at det skjer ting med kroppen selv om det ikke nødvendigvis synes på vekten. Det er jo også derfor det anbefales å måle seg i stedet for å gå på vekten, men det har jeg aldri vært noe særlig flink til.
Dette var i hvert fall en stor opptur og dagen etter kom det faktisk også et nytt tall på vekten.
Kanskje like greit da at årets påskeegg fra jobben er i kategorien mini så sparer jeg de kaloriene🤣 Unnskyldningen var at det så større ut på bildet, men altså…!
Kan jo ikke annet enn å le og vi måtte minne hverandre om at det uansett er tanken som teller 🤣
I dag er det vårjevndøgn, hvilket betyr et offisielt farvel med vinteren! I hvert fall astronomisk sett.
Nå gjelder det bare å få værgudene med på laget også 😉 Hadde jo vært så kjekt om vi kunne fått fint vær i påsken, men foreløpig ser det ikke altfor lovende ut.
Det skal nå uansett bli deilig med noen fridager og – et stueskifte. Vel og merke hvis værgudene er med meg da. Jeg er helt avhengig av det for å komme meg over sundet til Losna. Det kan være temmelig værhardt der når vinden blåser fra sør.
I dag ble det et lite besøk hos dyrlegen med Emblamoren. Hun har harket litt de siste dagene og i dag oppdaget jeg at det rant litt fra nesen. Hunder kan som oss mennesker også bli forkjølet, men for å utelukke noe mer alvorlig (som hjerteproblemer), bestilte jeg time.
Heldigvis var det ikke noe lyder på hverken hjerte eller lunger som tilsa noe dét, men hun hørte at hun var litt tett. Fikk resept på noen medisiner + flåttmiddel, så håper hun kommer seg fort. Eller, kommer seg… hun er jo ikke dårlig på noe vis. Hun spiser og virker glad, men av erfaring vet jeg jo at slike friskhetstegn kan lure, så derfor følte jeg for å få en sjekk på henne. Så fikk jeg brukt litt penger også 😳
Det viktigste er uansett at gullet mitt har det bra, så er glad for at jeg gikk.
Så kom omsider skattemeldingen og det med gode nyheter, heldigvis. Når så feriepengene kommer i juni, kan nok bli en elbil-lader på meg. Jeg har sendt inn en forespørsel i dag for vet at det kan ta litt tid å få dette på plass.
Jeg har ikke angret en dag på at jeg valgte elbil. Jeg har muligheter for å lade på jobb, men ser jo at vi bare blir flere og flere med elbil og ladeplassene er få. Det går som oftest bra, men litt stress er det. Derfor skal det bli kjekt å få min egen private lader hjemme i garasjen.
Alt som kan fjerne stress er bra. Er så glad for at jeg har min egen private parkeringsplass – det hadde jeg ikke der jeg bodde før. Da var det førstemann til møllen-prinsippet som gjaldt. Nå pleide jeg som oftest å få plass, men bare den tanken om at det kunne være fullt, skapte unødig stress og irritasjon. Og dårlig stemning i nabolaget.
Det nærmer seg forresten to år siden jeg flyttet. 25.mars 2022 fikk jeg nøklene etter å ha ventet i ca 2 1/2 år på at byggingen skulle bli ferdig. I ettertid synes jeg egentlig hele prosessen gikk fort selv om det ikke føltes slik da jeg sto midt oppi det.
Han der oppe eller moder jord må ha tatt feil, det må være i dag det er 15 mars💕💕
Denne meldingen tikket inn i går. Det er jo noe som heter at er det fint vær på bursdagen din, betyr det at du har vært snill. Fredagen var en temmelig grå dag i motsetning til dagen i går, der solen skinte. Kaldt riktignok, men fint.
Meldingen varmet. Og jeg vet at dette kom fra hjertet. Det gjør meg så glad.
Jeg har hatt en alle tiders helg. Dagen i går ble tilbragt med familien og vi hadde det så koselig. Først handling og så laget vi middag sammen. Skravlet, tøyset og lo. Slike gode stunder som kommer huskes lenge.
Jeg har fått fine gaver; en liten stekepanne, badehåndklær og penger til en vase + litt annet dekor som jeg hadde ønsket meg.
I dag skal jeg ingen steder og det er godt. Trenger slike dager også der både bilen og jeg får hvile. Kjenner det skal bli godt med påskeferie snart.
Jeg er overveldet over alle de koselige meldingene jeg har fått i forbindelse med bursdagen min! Det er ikke så ille å bli ett år eldre da. Har hatt en fin dag, først på jobben med is til fredagsquizen og så hjemme hos foreldrene mine. Jeg hadde hentet med meg kinamat på veien for det er vi alle tre glad i.
I morgen blir det en liten feiring med resten av gjengen minus én. Eldste nevøen min er på turné for tiden så han er unnskyldt.
Nå skal denne ferske 56-åringen slappe av resten av kvelden. Det er noen år siden feiring var ensbetydende med det å gå på by’n, kan man si 😉
Jeg nyter mine siste timer som 55-åring. I morgen fyller jeg 56 og jeg klarer ikke helt ta det innover meg. Tiden går bare så altfor fort og jo eldre en blir, jo fortere går det. Slik føles det i hvert fall.
Som liten kunne ikke tiden gå fort nok. Da gledet jeg meg bare til å bli eldre. Som voksen kunne jeg godt tenkt meg å ha en pauseknapp for å kunne bremse tiden litt.
Jeg har aldri hatt det bedre enn det jeg har i dag. Sånn sett er jeg i min beste alder. Jeg skulle jo helst sett at alt falt på plass mye før, men jeg kan ikke kaste bort verdifull tid nå på å gruble over det. Dessuten er det jo nettopp livet som har formet meg til den jeg er i dag.
Jeg er nettopp kommet hjem etter å ha tilbragt en koselig ettermiddag/kveld hos gode venner. Egentlig skulle jeg sittet hundevakt mens de var på konsert, men konserten ble utsatt og jeg ble derfor bedt på middag i stedet.
På menyen sto hjemmelaget blomkålsuppe med sprøstekt spekeskinke, pesto og parmesan.
Det smakte skikkelig godt! Og så er det jo ekstra koselig å kunne spise sammen med noen.
Det har vært en fin dag på alle måter, i hvert fall om vi ser bort i fra været. På jobben er det stadig vekk opp nye oppgaver å gripe fatt i, og av og til skulle jeg ønske det ikke bare var PC-en jeg kunnet tatt omstart av…
Merker jo at det blir vanskeligere og vanskeligere å ta inn ny kunnskap og til tider synes jeg det kan bli FOR mye, rett og slett. Samtidig liker jeg å finne ut av ting og jeg har den egenskapen at jeg ikke gir meg så lett. Se bare på strikketøyet hehe.
