I går var det sekundet før nervesammenbrudd. Jeg var noen få centimetre fra å fullføre bolen da jeg tok en drastisk beslutning; jeg ville rekke opp og starte bolen på nytt.
Grunnen til det var at det hadde sneket seg inn en liten feil, og den fikk følger. Først tenkte jeg at feilen var så liten at jeg kunne leve med det, men etterhvert irriterte det perfeksjonisten i meg bare mer og mer.
Problemet var bare at når alt var rekket opp, så virket det helt håpløst å skulle få maskene inn på pinnen igjen. Skal innrømme at jeg var på nippet til å gi opp, men nok en gang reddet staheten meg.
Nå er jeg glad jeg tok mot til meg for nå virker det som mønsteret omsider stemmer.
Klokken har såvidt passert 11 og jeg har allerede vært ute og nytt finværet i over én time!
Sånn er det når man har en 6-åring i huset. Nå sto jeg ikke like tidlig opp som han, men tidligere enn jeg pleier. Og det føles så godt for nå har jeg fått litt ut av denne fine morgenen og kan nyte dagens første kopp kaffe med verdens beste samvittighet.
Tenk om jeg kunne huske på denne følelsen neste gang jeg ligger der og kjemper for å komme meg opp fra sengen…
Det ble ingen langtur, men en runde rundt Ortuvannet – og det er helt greit. Liten tur er tross alt bedre enn ingen tur.
Det så nemlig an til at jeg ikke skulle komme meg avgårde for nok en gang oppdaget jeg en feil i strikketøyet. Jeg blir helt besatt, klarer ikke slappe av før det er rettet opp i. Så da var det bare til å rekke opp IGJEN. Ikke bare én, men hele 7 omganger!
Det var godt å komme seg ut litt og få frisk luft. Nå er jeg forhåpentlig våken nok i hodet slik at jeg kanskje klarer å fortsette på strikketøyet uten å gjøre feil. Kryss fingrene!
Gratulerer så mye til alle dere flotte kvinner der ute!
Det var kanskje vi damene på avdelingen som skulle blitt servert vafler i dag – i stedet var det vi (i hvert fall noen av oss) som sto for serveringen. Jeg aner ikke hvor mange vafler som ble stekt, men vi var vel en 15-16 stk og alle ble gode og mette. Det var sosialkomiteen (bestående av meg selv + tre andre kvinnelige kolleger) som sto for dette særdeles populære tiltaket (til tross for at det ikke er den offisielle vaffeldagen). Duften sivet opp til avdelingen over oss og jeg tror det var noen der som ble litt misunnelige hehe.
Vi har det veldig kjekt på avdelingen vår og jeg er så takknemlig for å jobbe med så mange kjekke folk – både kvinner og menn. Vi kunne nok vært enda flere menn sånn sett – det skaper en fin balanse.
Ikke vet jeg om det var denne vaffelstekingen som gjorde meg så trøtt, men jeg falt litt sammen etterpå. Lenge siden jeg har vært så hinsides zombie så gikk rett og la meg da jeg kom hjem. Og så i dag som det var sååå nydelig…
Hvor i alle dager ble det av den solen som var lovet??
I følge yr.no skulle det være knall sol både i går og i dag, men jeg har ikke sett snurten av den. I går regnet det til og med, så det må jo kalles for skikkelig skivebom. Skulle tro det var lettere å forutse været med alle de hjelpemidler de har i dag, men tydeligvis ikke.
Dette er tatt den dagen det faktisk VAR sol!
I morgen er det 8. mars og kvinnedagen, men er det noen som vet hvilken dag det er i dag?
7. mars var etter gammelt kjent som kråkedagen. Man skulle kunne spå hvordan været og avlingen ville bli utifra hvordan kråken tedde seg. Noen som har fulgt med kråkene i dag?
Eller døde den greske filosofen Aristoteles på denne dagen i år 322 f. Kr.
I 1799 erobret Napoleon Bonaparte Jaffa i Palestina og 7. mars 1876 fikk Graham Bell patent på noe han kalte for «telefon».
Og så har altså Arild, Are og Ali navnedag i dag – grattis til dere.
I dag fikk jeg nok en påminnelse om hvor skjørt livet er. En kollega døde brått tirsdag – kun 60 år gammel. Han var på seminar da han plutselig fikk et illebefinnende. Så fort kan det gå.
Jeg kjente ham ikke så godt, men har hatt litt med han å gjøre de siste årene. Vet han var avholdt, både blant ansatte og studenter.
Det er bare så absurd. I det ene øyeblikket full av liv – i det neste død og borte for alltid. En bryter ble bare slått av. Tenker på kollegaene som var rundt han da det skjedde og selvsagt på hans etterlatte. 60 år er ingen alder.
Vi har ingen garantier noen av oss uansett alder. Tenker på den kritikken som er kommet i ettertid når det gjelder Kongen og hans reise til Malaysia. Noen burde satt ned foten, var det en som uttalte. Jeg tenker at dette var en avgjørelse Kongen selv måtte få lov til å ta. Sett i ettertid var det nok ikke det smarteste han har gjort, spesielt ikke med tanke på helsetilstanden hans det siste året, men det er lett å være etterpåklok. Og det kunne jo også ha gått veldig fint. Da ville ikke noen ha sagt noe.
Poenget er at ting kan skje – uansett alder. Det gjelder faktisk å leve mens vi kan. Vi kan ikke gardere oss mot livet – livet skjer okke som.
Jeg må bare si at jeg synes Kongen og Dronningen er tøffe! De viser at livet slettes ikke trenger være over fordi om man er fylt 80+.
Jeg er nettopp kommet inn døren etter først å ha vært på jobb og deretter gått tur i Kanadaskogen. I dag hadde jeg ingen unnskyldninger for dette har vært en flott vårdag her vestpå. Dessuten lovet jeg Embla at vi skulle gå tur og det man lover skal man holde, har jeg lært.
Folk grillet og koste seg ved badeplassen – selv satte jeg meg på en benk og tok livet med ro før vi tuslet videre.
Hva ser dere?
Jeg er ikke så flink som andre til å finne artige motiver, men denne her fanget min interesse. Hva ser dere her? Selv synes jeg dette kunne minne om en afghansk mynde.
Jeg har forresten helt glemt å komme med en oppdatering på Embla og dette våteksemet hun hadde! Det går i hvert fall veldig bra med henne og såret er heldigvis borte.
NÅ blir det strikking på meg resten av kvelden. I går gikk mesteparten av kvelden med til å rekke opp for n-te gang – det var nummeret før strikketøyet gikk vegg i mellom. Tok meg nesten ikke tid til å spise en gang. På den måten kan jeg virkelig anbefale å begynne med en eller annen form for håndarbeid – det kan være en effektiv slankekur 😉
Altså, dette er det tredje innlegget mitt i dag! Hva skjer? 🤣
Tenkte bare jeg ville vise hvordan det går med genseren. Som den perfeksjonisten jeg er valgte jeg å starte helt på nytt i går. Nå har jeg kommet inn i mønsteret, men det krever en enorm konsentrasjon. Skal så lite til før jeg kommer litt ut av mønsteret og gjør en feil.
Så langt har jeg kommet nå. Dere ser hvordan hullmønsteret blir og raglanøkingen til høyre.
Det tok sin tid før jeg virkelig klarte å knekke koden for hvordan mønsteret skulle strikkes. Det virket helt gresk i starten! Når selv ikke bestisen (som er myyye flinkere enn meg) forsto det, må jeg innrømme at troen på at jeg skulle klare det, dalte drastisk. Men dette ser da virkelig lovende ut?
Nå er det snart tid for bysselallen – god natt alle!
Jeg har hatt så mange tanker i det siste, men hver gang jeg har prøvd å formulere et innlegg, har skrivesperren satt inn for fullt. Jeg har begynt på utallige innlegg, men det har bare endt opp i ingenting. Da har det vært lettere å skrive om strikking, nye prosjekter og vær. Litt mer upersonlige emner om jeg kan si det på den måten.
Gamle demoner har plaget meg. Tanken på den jeg en gang var, hvordan jeg oppførte meg – det gjør vondt. Jeg kan unnskylde meg med at jeg var syk, men det rettferdiggjør likevel ikke min oppførsel.
Men – mine tanker har ikke stoppet der, de har gått enda lenger tilbake i tid. Til barndom og ungdomsår. Jeg var ikke alltid så snill da heller, men det hele bunnet nok i at jeg var et veldig usikkert og uselvstendig barn. Jeg følte meg tidvis utenfor av ulike årsaker.
Så hvorfor lar jeg meg selv plages av alle disse tankene nå? Jeg er jo ikke en gang det mennesket lenger. Det usikre barnet ble voksen og selvstendig til slutt selv om det tok sin tid.
Likevel tror jeg at dette også er en del av denne hellings prosessen jeg har gått gjennom. Det handler om å se hele bildet og ikke bare bruddstykkene. Jeg er sterkere i dag og tåler derfor bedre å bli «konfrontert» med den delen av fortiden nå. Slik tenker jeg i hvert fall. Det kan kanskje også hjelpe meg til å kunne tilgi meg selv.
Andre har tilgitt så hvorfor kan ikke jeg klare å gjøre det samme?
