Da er avreisedagen her. Siste dagen på hytten er alltid preget av mye stress, det skal pakkes, hytten skal ryddes og vaskes, og alt klargjøres – til neste gang. Minnes det også fra barndommen, jeg likte aldri den oppbruddsstemningen som rådet. Da var det ugjenkallelig over og var det noe jeg hatet, var det nettopp det. Jeg fikk alltid en sorg inni meg når noe tok slutt.
Slik var jeg til langt opp i voksen alder.
Nå er også det forandret. Jo, kan selvsagt fremdeles føle et visst vemod, men ikke i samme grad. Jeg har hatt det så fint og selv om denne ferien nå er over, vet jeg at det er mere fint i vente. Det eneste jeg ikke klarer helt å fri meg for, er tanken om dette er siste gangen Iben er med hit. Hun blir tross alt 14 år. Samtidig har man jo aldri garantier for noe. Det er i hvert fall godt å vite at hun har hatt det så fint disse 14 dagene og har fått lov til det hun liker best; nemlig å gå fritt og få ligge ute og hvile.
For åtte år siden ble det født et kull på fem valper – fire tisper og én hanne. Dessverre klarte ikke den ene tispen seg og hun døde samme natt. Sofie, mammaen til valpene, hadde en stri tørn da valpene kom til verden og på et tidspunkt var vi veldig redde for henne. Alt så imidlertid ut til å gå fint. Hun stelte med valpene og gav de mat, men virket irritert innimellom, noe jeg reagerte på. Vi tenkte at morsegenskapene kanskje ikke var de beste og belaget oss på at dette nok ble hennes eneste kull.
Alle valpene ble solgt selv om jeg var veldig fristet til å beholde ene tispen. Hun var så spesiell med den mørke masken som jeg alltid hadde vært så begeistret for. Men jeg var langt fra frisk på den tiden så det ville vært galskap. Og bare noen få dager etter at siste valpen var hentet, skjer det som ikke skulle skje; Sofie blir alvorlig syk og dør på klinikken. Hun skulle fylt fem år bare få måneder senere.
Dette var altså i 2014. Vi skrur så tiden fem år frem, til 2019. Jeg får da en forespørsel om jeg kan ta tilbake en av de valpene etter Sofie. Akkurat den valpen… Embla. Like vakker som den gangen. Min livssituasjon var helt annerledes. Jeg hadde ingen hunder for hadde mistet den siste bare måneder før. Jeg trengte ikke tenke meg så lenge om før jeg hadde bestemt meg; selvsagt skulle Embla bli min.
Om jeg har angret? Ikke én dag. Hun har krøpet langt inn i hjerteroten. Utrolig med det hjertet egentlig, det er alltid plass til én til. Vi trengte hverandre, Embla og jeg. Det er slik jeg ser på det. Det skulle bare bli oss to.
Og i dag fyller altså dette hjertebarnet mitt hele åtte år!
Gratulerer så mye med dagen til deg, Embla, og dine søsken <3
Ferien på Losna går dessverre mot slutten – etter to uker vender vi lørdag snuten mot byen igjen. Morgendagen skal derfor nytes til fulle og heldigvis er det meldt pent vær.
Dårlig vær deler av tiden har ikke lagt noe demper på stemningen. Jovisst har det regnet en del og temperaturen vært lav for årstiden, men det har ikke vært verre enn at vi har kommet oss ut. Det har vært dager som har startet temmelig grå, men som etterhvert har blitt såpass bra at vi har kunnet sittet ute. Og så har det vært dager der temperaturen har bikket 20 grader og vi har kunnet være ute hele dagen og slikke sol.
Jeg har i hvert fall kost meg og hatt fine dager. Batteriene er ladet og koppen full av gode minner. Det er godt å ha med seg når høststormene setter inn.
Hvor var du da Brå brakk staven? Det er en kjent frase som oppsto etter at skiløperen Oddvar Brå brakk staven i VM i 1982. «Alle» visste hvor de var den dagen. Det blir gjerne slik når det skjer hendelser av en viss størrelse. Slik som da John F. Kennedy ble skutt i Dallas – de som opplevde det husker sikkert den dag i dag akkurat hvor de var eller gjorde på. Selv husker jeg hendelsen med Brå godt selv om jeg ikke var så gammel. Jeg har også en erindring om da Ulriksbanen i Bergen datt ned 9. juli 1974 og fire mennesker omkom. Da var jeg åtte år. Jeg vet også akkurat hvor jeg var for besteforeldrene mine hadde leid en hytte og jeg var på besøk der. Jeg husker ikke detaljene, men tv-bildene gjorde stort inntrykk.
Jeg vet også akkurat hvor jeg var 22. juli 2011. Jeg satt i bilen på vei ut til et bursdagsselskap da min far ringte og sa at det hadde vært en kraftig eksplosjon i regjeringskvartalet. Husker ennå sjokket og vantroen. Bedre ble det ikke da vi på vei hjem igjen ringte min far og fikk høre at det hadde vært skyting på Utøya. Hele kvelden satt vi og fulgte med på de hjerteskjærende scenene som utspilte seg på skjermen. Kunne heller ikke tro egne øyne da jeg neste morgen så antall døde.
Jeg får alltid så mange tanker når det nærmer seg den datoen. 11 år er gått, men fremdeles føles det absurd og ufattelig. For dem som fikk kjenne terroren på kroppen og som mistet noen av sine kjære, er nok ikke 11 år lenge. Den tomme plassen vil for alltid være en evig påminnelse om denne dagen i 2011. For andre gikk livet videre.
Kort tid etter eksplosjonen i Oslo ble det mange spekulasjoner og man antok at det var ytterliggående islamister som sto bak. Hatefulle ytringer om muslimer og innvandrere florerte på nett og enkelte opplevde også verbal trakassering. Jeg ble sjokkert over å se hva Facebook-venner fikk seg til å si og husker jeg kommenterte: hva om det er en nordmann?
Det viste seg jo også å være riktig. Gjerningsmannen var en tilsynelatende vanlig etnisk, norsk mann.
Jeg hadde en tro på at noe ville forandre seg til det bedre etter 22. juli. At holdninger ville endres, at man ville tenke seg mere om før man uttalte seg eller trakk en slutning. Jeg synes dessverre det motsatte har skjedd.
Det finnes mange grumsede holdninger på nettet og de kommer ofte frem i kommentarfeltene. Det er skremmende å lese hva den gjengse «mannen i gaten» kan få seg til å si. Det er jo nettopp slike holdninger som kulminerte i et kuleregn denne grusomme dagen i 2011. Selv tilsynelatende uskyldige ytringer kan få konsekvenser og det må folk ta innover seg. Vi har ytringsfrihet ja, men som en etterlatt sa; vi har også et ytringsANSVAR. «Ord kan bli til vold» (tidligere AUF-leder Ina Libak).
Det beste vi kan gjøre for å hedre dem som ble drept, er aldri å glemme. Demokratiet og friheten er verdier vi må kjempe for hver eneste dag – ikke bare 22. juli. Høyreekstreme og hatefulle ytringer må ikke få stå uimotsagt.
Du har skaffet deg mye sorg, sa min far en gang til meg. Og det har han hatt veldig rett i. Med så mange hunder som jeg har hatt, har det blitt endel avskjeder opp gjennom årene.
Sorgen over et dyr kan være tung å bære. Selve sorgprosessen er den samme som når man mister et menneske som står en nær. En går gjennom de samme fasene; sjokk, fornektelse, sinne og aksept. Man kommer kanskje kanskje fortere til akseptfasen når et dyr dør, men det gjør ikke sorgen noe lettere av den grunn.
I 2016 opplevde jeg å miste to hunder på to dager. Jeg sto midt i en krevende flytteprosess da dette skjedde og det var usigelig tungt. Flokken min på fire ble plutselig halvert. Det tok lang tid før jeg klarte å komme meg videre og fremdeles kan jeg få klump i halsen når jeg tenker tilbake.
Påsken 2019 mistet jeg den siste av de to jeg hadde hatt igjen. Det skjedde så uventet for hun hadde nettopp fylt ti år og skulle i realiteten ha hatt flere år igjen. Men hun ble akutt syk og jeg måtte bare ta det tunge valget om å la henne slippe.
Den påsken var tung å komme gjennom. Jeg husker jeg gråt, raste, sov, gråt igjen osv. De eneste gangene jeg fikk fred var da jeg sov. Hver gang jeg våknet, slo virkeligheten inn over meg.
I dag skal noen jeg kjenner ta dette grusomme valget og jeg føler med dem. Jeg vet så altfor godt hva de skal gjennom. Det er litt spesielt for denne hunden bodde tidligere hos meg. Finnen vår. Miamoren. I morgen skulle hun fylt 15 år, men slik skulle det ikke bli. Hun har imidlertid hatt det så godt som noen hund kunne få det etter at hun ble omplassert for over 11 år siden, og det er jeg evig takknemlig for. Det kunne forresten vært slutt allerede den gangen. Mia forsvant på fjellet etter en tur og var savnet i over 30 timer. De verste timene i mitt liv… Vi og mange med oss lette etter henne. Røde Kors med hunder, flere frivillige og venner stilte opp. Mia ble tilslutt funnet på en fjellhylle, våt og kald, men i god behold. Vi skal være takknemlig for det, at hun fikk alle disse årene. 15 år er en anselig alder.
Så fikk endelig også vi smake litt på sommeren. I skrivende stund har gradestokken økt til 23 grader og himmelen er knall blå! Shortsen er kommet på for første og antageligvis siste gang denne sommerferien. Hvis det ikke skjer et mirakel da slik at vi får det finværet vi var lovet i utgangspunktet også i morgen. Vi kan jo håpe.
Dette gjør i hvert fall utrolig godt for kropp og sjel.
I dag kom meldingen om at miniblogg legges ned fra 1. september. Jeg har sendt en søknad om å bli overført til blogg.no og håper inderlig jeg blir av dem som får fortsette der. Hvis ikke vet jeg ikke helt hva jeg gjør.
I dag og i morgen skulle sommeren komme på en snarvisitt også til oss vestlendinger. Vi var lovet strålende sol og gradestokken skulle stige betraktelig. Alt over 12 grader er bonus denne sommeren. Og joda; det ER over 12 grader og det skal komme høyere, men foreløpig ser vi lite eller ingenting til solen. Og morgendagen… huff. Strandlivet kan vi nok se langt etter.
Vi er ikke kravstore her vest – vi er fornøyd bare vi kan få sitte litt ute og det fikk vi i går. Vi dro først på en liten tur til Hardbakke for å handle og så dro vi på besøk til Stranda. Her kom solen frem.
Og for en idyllisk plass! Her er det et eldorado for de som elsker båtlivet.
Jeg ser det lysner så smått bak skydekket – kanskje solen likevel vil komme frem? Uansett skal dagen nytes.
Hver gang jeg ser disse to som dilter etter meg overalt, tenker jeg på Dagfinn Lyngbø og hans sketsj om det å ha hund. Har dere ikke sett den, så anbefaler jeg dere å gjøre det. Den er hysterisk morsom og han tar det helt på kornet. For det er jo slik det er.
Det er lett å se hvor jeg er til enhver tid. Er jeg på do, sitter de rett utenfor døren. Er jeg oppe, sitter de ved trappen. Er jeg ute, står de rett innenfor ytterdøren. Og går jeg inn i stuen for å sette meg i sofaen, kommer de to ruslende etter. Da skal de ligge ved siden av meg.
De eneste gangene de IKKE kommer og vil kneke, er når jeg ønsker å få et bilde av dem og meg 😉
Turen i går sitter godt i kroppen. Det er en lidelse å reise seg, for ikke å snakke om da jeg skulle stå opp i dag morges. Måtte nesten rulle meg ut av sengen hehe. Men jeg skal så absolutt ikke klage. Jeg har tross alt bein jeg kan gå på og en kropp som lystrer. Jeg er ikke avhengig av andre for å komme meg rundt. Tror det er lurt å minne seg selv på dette innimellom.
Dagene går fort. Jeg har allerede vært her i over én uke, men har nå heldigvis mange dager igjen. I neste uke er det meldt litt finere og varmere vær, så kanskje det kan bli litt strandliv på oss også. Ellers synes jeg vi er flinke til å benytte oss av oppholdsværet når det er – da går vi gjerne tur ned til sjøen eller som i går; en tur på fjellet.
Kveldene går med til kortspill og yatzy. Det blir lite tv-titting, men jeg savner det heller ikke. Siden temperaturen ikke har vært noe å skryte av, fyrer vi mye i peisen. Det er lite som minner meg mer om mine barndoms somre som nettopp det. Det er så avslappende og herlig å se flammene og høre knitringen av veden.
I dag er det innevær så dagen skal brukes til å jobbe litt inne i hytten.
Kroppen verker og jeg er stiv og støl over det hele. Men jeg kjenner på en enorm mestringsfølelse her jeg sitter.
Vi kom oss altså opp til Dalsknuten i dag også. Og bare for å si det; det var jævlig! Det har regnet godt i flere dager, så det var skikkelig sørpete og vått hele veien. Vi seg godt nedi det myrete underlaget og det gjorde jo til at det ble tyngre.
Men opp kom vi! Og utsikten er det ingenting å si på. Den er verdt alt slitet.
Om det var et slit oppover, var det egentlig ikke noe lettere ned. Glatte steiner, sleipe røtter og tidvis leirete føre gjorde at vi måtte trå forsiktig for ikke å falle. Enkelte steder måtte jeg bare sette meg ned på rumpen og ake meg forsiktig ned.
Men nå kan jeg slappe av resten av dagen, vel vitende om at jeg har brukt kroppen.
I morgen er det meldt regn, men i neste uke kommer solen og varmen…
