Persillebladet

I morgen skal jeg igjen holde en presentasjon for forskere og administrativt ansatte ved høyskolen jeg jobber på. Jeg holdt en tilsvarende presentasjon for noen uker siden og det gikk over all forventning. Jeg fikk mye positiv respons i ettertid.

Hadde dette vært for noen år siden, ville det vært helt utenkelig for meg å gjøre dette. Tanken på å snakke foran en stor forsamling fikk meg rett og slett til å bli dårlig. De få gangene jeg likevel måtte, lå jeg våken om nettene og bare grudde meg. Husker også at det hele føltes som en ut av kroppen-opplevelse – jeg var liksom ikke til stede. Hadde null kontroll og ante ikke etterpå hva jeg hadde sagt. Jeg svettet og svelget, og følte at alle måtte jo se hvor nervøs jeg var.

Dette har virkelig hemmet meg i min jobb i mange år og jeg vet at jeg er langtfra alene om å føle det slik. Men parallellt med at jeg gradvis har blitt tryggere i meg selv, har jeg også klart å utfordre meg selv mer.

Jeg har gått gjennom en enorm utvikling de siste årene, men det har jo ikke kommet av seg selv. Det krever at man er motivert og virkelig ønsker en forandring. Selv gikk jeg til psykolog i flere år. Det var ikke alltid like morsomt og jeg grudde meg mang en gang for jeg visste at det krevde mye av meg. Det var tung jobb rett og slett og jeg var ofte kjempesliten etterpå.

Det tok tid før omgivelsene (og jeg selv) så fremskritt. Endringene skjedde ikke over natten. Selv tvilte jeg mang en gang på om det var noe vits å fortsette, det førte liksom ikke noe vei. Jeg var innom den ene blindveien etter den andre. Så var det å snu og fortsette en annen vei.

Heldigvis er jeg utstyrt med en god dose stahet og en indre styrke, og det har loset meg gjennom vanskelighetene.

Akkurat kjenner jeg at jeg gruer meg litt til i morgen, men nervøsiteten tar ikke overhånd som før. Jeg tror heller det skjerper meg slik at jeg yter mitt beste. Og som typisk høysensitiv er jeg veldig godt forberedt 😉

Kryss fingre for meg i morgen!