Det var litt av et vær da jeg kom i går. Vind fra sørvest gir særdeles ugunstige vindforhold der vi skal gå i land og på ett tidspunkt lurte jeg på om jeg bare måtte bli i båten Båten ble kastet mot land flere ganger med meg og hundene ombord, jeg i knestående haha. Men til slutt fikk jeg kontroll over beina og kom meg på land.
Vindforholdene var heldigvis bedre i dag. Godt innpakket i ull og regntøy dro vi av gårde til Losnegard for å se Losnaspelet. Det er noe jeg har hatt lyst til lenge. Spelet arrangeres annethvert år så jeg er glad for at anledningen omsider bød seg.
Handlingen i Losnaspelet er lagt til slutten av 1300- og begynnelsen av 1400-tallet, og tar utgangspunkt i historiske hendelser. Historien er bygd opp rundt Herr Eindride Erlendsson og ætten han tilhørte – Losnaætten. Herr Eindride var på denne tiden blant de rikeste og mektigste i landet. Han var ridder og riksråd, og styresmann på Akershus og Tunsberghus. Han var med på kongekroningen i Kalmar i 1397 og var dronning Margrete sin store støttespiller.
Det var en stor opplevelse å få se dette til tross for at det sipte ned stort sett hele tiden. Gode skuespillere og flotte kostymer. Etterpå var det servering av mat. Jeg kjøpte meg deilig raspeball med tilbehør, ellers hadde de både lapskaus, sveler, sild og hamburgere. Noe for en hver smak.
Det ble noen koselige timer og været la ingen demper på MIN opplevelse i hvert fall.
Etter måneder med litt opp, stillstand, litt ned, mer stillstand, litt opp igjen, stillstand, kom det endelig et nytt tall på vekten! 88,4 lyste mot meg i dag morges og et så lavt tall har jeg ikke hatt på det jeg kan huske. Dette trengte jeg virkelig – det gir meg en enorm boost. Jeg har gått ned 9,3 kilo siden jeg startet på Ozempic i november og til sammen 15 kilo!
Jeg blir likevel fremdeles overrasket når jeg tar på meg klær som tidligere satt som pølseskinn, og som nå henger og slenger rundt meg. I går prøvde jeg en oljebukse jeg ikke har kunnet gå med på flere år og nå satt den som støpt.
Jeg er fire kilo fra å være «bare» overvektig.
Det er ingen tvil om at Ozempic har hjulpet meg. Samtidig går det ikke for fort ned så jeg får tid til å jobbe med å få hodet med meg på veien. Det er ikke lett, for selv nå – 15 kilo lettere – har jeg dager der jeg føler meg stor og ikke klarer å se noe forskjell. Har heller ikke vært så flink til å ta bilder underveis, det burde jeg nok. Ser andre gjør det, men også de har problemer med å se seg selv slik andre ser dem. Rart det der…
Dette var i hvert fall en god start på ferien som har startet NÅ! Jeg er straks klar til å fylle bilen med alle mine pakkenelliker og suse av gårde.
I morgen går altså turen til Losna – denne vakre øyen i Solund kommune i det som en gang var Sogn og Fjordane fylke. Jeg har så smått begynt å pakke, men det er like håpløst hver gang. Jeg klarer aldri bestemme meg for hva jeg skal ta med og så ender jeg som regel opp med å ta for mye. Noen som kjenner seg igjen? Men heller litt for mye enn for lite. Jeg må i hvert fall ha med noen tykke gensere, ull og regntøy. Det er et «must»; i hvert fall slik det ser ut på værkartet. Det er meldt øs pøs hele uken, så tror nok badedrakten trygt kan bli hjemme i år.
Jeg håper det kan bli såpass bra vær innimellom at vi får kommet oss på flere gode turer. For et par år siden gikk vi til Dalsknuten, som ligger 286 moh. Det var skikkelig tungt, men så var jeg jo en del kilo tyngre enn det jeg er nå. Jeg er litt spent på om det vil være lettere for meg nå, så har lyst til å prøve.
Ett år gikk vi Losnedalen rundt, det var en tur på 8 kilometer og vi brukte vel 6 timer. Tror ikke jeg orker ta den turen på nytt, ikke i år i hvert fall. Det var en fantastisk tur da der vi vandret i et fantastisk kulturlandskap, men med flere bratte stigninger, ble den i tyngste laget for meg. Utsikten var det ingenting å si på.
Før i tiden var det flere gårder og en skole på øyen. Nå står bare ruinene igjen. På begynnelsen av det forrige århundre var det noen og hundre som bodde fast her, mens i dag er det kun et par fastboende. Foruten villsauene da. En idyllisk plass i dag, men det var nok en kamp for tilværelsen den gang. Stedet er jo også temmelig værhardt. Når vinden står fra sør, skal det ikke mye til før sjøen er hvit og bølgene slår innover land.
Vel oppe hadde vi utsikt mot øyen Alden og fjellet «Den norske hest». Det er et av de mest karakteristiske fjellene på vestlandskysten – 481 moh. Like ved ligger Værlandet og Bulandet.
Som sagt en fantastisk tur, men tror jeg må være litt mer trent før jeg går denne turen igjen.
Jeg har sittet dypt konsentrert og jobbet med høstens digitale pensumlister. Det er siste innspurt før ferien og jeg hadde håpet å bli sånn noenlunde ferdig. Men når man har dårlig tid er det alltid noe som skjærer seg. Er ikke det typisk?
At man stresser mindre jo eldre man blir kan jeg bare avkrefte her og nå. Det gjelder ikke denne damen i hvert fall. Jeg skal ikke gå i detaljer, men fikk opp flere feilmeldinger da jeg jobbet.
Bilde fra Pixabay
Sendte til slutt inn en sak til brukerstøtten. Ti minutter etter får jeg en e-post der brukerstøtten skriver at han fikk det til å fungere. Ja ja, tenkte jeg og gjorde et nytt forsøk. Alt fungerte!! Wtf?
Jeg angrer ikke på at jeg gikk over til ny bloggportal, men savner det å kunne gjøre forandringer på layout og design, og ikke minst ha et kommentarfelt. Har hørt rykter om at blogg.no nå prøver å rydde litt opp ved å fjerne inaktive blogger på portalen. Da håper jeg de kan gjøre plass for oss som nå er på miniblogg.
Jeg har blogget i 8(!) år nå og det er jammen ikke få innlegg jeg har skrevet på den tiden (det første innlegget ble faktisk publisert 5. juli 2014, så det er nesten på dagen 8 år). Til dere som følger meg; TUSEN TAKK! Noen lesere har jeg nok mistet underveis, men så har nye kommet til. Jeg setter i hvert fall stor pris på dere som leser, klikker «liker» og legger igjen en kommentar i ny og ne på bloggens Facebook-side. Rik blir jeg ikke på dette, har til sammen tjent 500 kr hvorav halvparten gikk bort i skatt haha. Men så er det nå ikke derfor jeg skriver heller.
To dager igjen og så er det ferie i hele fire uker! Den er etterlengtet og ingenting kan legge demper på gleden ved å ha fri – selv ikke værmeldingen for kommende uke. For den ser unektelig litt grå ut, 12 grader og regn er liksom ikke helt det jeg forbinder med sommer. Skjønt; det er jo en typisk vestlandssommer da.
Det blir ingen tur til det store utland for meg, men det går helt fint. Med pilotstreik, masse køer og økende smitte (igjen!) synes jeg det er helt ok å feriere i Norge. Men jeg synes synd på alle de som får ferien sin ødelagt.
Jeg ser frem til å komme meg litt bort, skifte stue og ikke minst få et avbrekk fra jobb og hverdag. Forhåpentligvis får jeg fylt koppen min med opplevelser og minner jeg kan leve lenge på.
Da jeg kom til Hauglandssenteret i 2015, fikk jeg en turkopp. Det er noe alle får. På det første møtet ble det snakket en del om koppen og dens misjon. Hun som ledet møtet viste oss en tilsvarende kopp som den vi hadde fått, men denne hadde hull og alt innholdet bare silte ut.
Jeg synes dette er et god bilde som også kan overføres på oss mennesker. For hva er det som får vårt “innhold” til å renne ut? Innhold i dette tilfellet vil si energi. Hva er det som tapper DEG for energi og hva kan DU gjøre for å forhindre det? Hvordan tette koppen?
For egen del hjalp det da jeg begynte å sette grenser for meg selv. Jeg tillot ikke lenger andre å bruke meg som deres søppelbøtte. Og så er det noe med å komme til den erkjennelsen at enkelte ting får man ikke gjort noe med så hvorfor kaste bort tid og energi på noe som aldri vil skje? Man kan ikke forandre andre, kun seg selv.
Min kopp skal i alle fall fylles opp i sommer med alt som gjør meg godt. Håper også DIN kopp fylles <3
Å bære nag til folk er som å ønske å forgifte noen, men drikke giften selv.
I mange år bar jeg nag til et menneske som hadde gjort meg mye vondt. På et tidspunkt forsto jeg at jeg måtte gi slipp på det vonde som hadde skjedd og tilgi – om ikke annet så i hvert fall for min egen del. Bare på den måten ville jeg kunne komme meg videre.
Lett var det ikke og det er vel derfor det tok sin tid. Tiden er en god venn i så måte. Hadde jeg ikke klart å legge det bak meg, ville jeg endt opp som et bittert menneske. Og bitre mennesker utstråler ikke akkurat positivitet og glede. Snarere tvert imot.
Jeg var lenge sint. Ved hver anledning jeg kunne kom jeg med små stikkpiller. Det er klart at jeg for utenforstående fremsto som hevngjerrig – det ser jeg jo selv i dag nå som jeg har fått avstand til det hele.
Livet er for kort til å kaste det bort på bitterhet og uvennskap.
I de tilfellene der man ikke klarer å bli enig så bli enig om å være uenig da og gå videre. Man kan likevel ha respekt for hverandre selv om man ikke er helt på nett.
Som jeg skrev i forrige innlegg er det noen som bærer på litt tyngre bagasje enn andre. Det gir dem selvsagt ingen legitim grunn til å oppføre seg dårlig overfor andre, men det kan være en forklaring på deres reaksjonsmønstre. Uansett; det er de færreste som er bare slemme. De gode egenskapene man vet er der, blir bare litt vanskeligere å få øye på når man står i stormen.
Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne (Joh. 8:7)
Vi mennesker har så lett for å lete etter feil hos andre. Og leter man godt nok, vil man jo alltid finne noe å kunne kritisere. Alle mennesker har feil, jeg har iallefall ennå til gode å finne et feilfritt menneske. Meg selv inkludert. Så – man bør kanskje se litt inn i seg selv før man kritiserer andre.
Det triste er at det man anser som feil hos andre, lett overskygger alle de positive egenskapene et menneske har. Man ser seg blind på «feilene» i stedet og dømmer deretter.
Jeg klarer ikke holde munn når jeg ser noe jeg oppfatter som urettferdig, upassende eller rasistisk. Jeg synes heller ikke man skal tie med alt. Kjenner jeg blir så irritert (eitrandes forbanna er vel mer riktig å si) over all tankeløsheten som finnes. Er noen for tynn, så får de høre det. Har noen et par kilo for mye, skal det påpekes. Samme med høyde. Tenker de overhodet ikke over hva det kan gjøre med folk? Hva vet DU om hva folk sliter med eller hva de er misfornøyd med?
Vi får alle litt bagasje i løpet av livet. Vekten på bagasjen vet vi lite om, annet enn at noen har tyngre bagasje enn andre. Det er ikke så lett å se utenpå et menneske hvor tung den bagasjen er, så før vi dømmer bør vi ha dette i bakhodet.
Vi kan jo alle komme til å handle på en måte som går på tvers av hva andre mener er riktig. Kanskje er det en god grunn til at man handler som man gjør? Gir det andre grunn til å kritisere og baksnakke? Hva vet man egentlig om andre menneskers motiver?
Før man har gått i andres sko vet man egentlig ingenting!
Vær litt raus med dine medmennesker – vi er bare mennesker…
Nok en meningsløs voldshendelse, denne gangen på et kjøpesenter i Danmark. Tre drepte og flere alvorlig såret. Man kan jo undres om disse voldsepisodene er resultater vi nå ser av pandemi, månedslange nedstenginger og isolasjon, men det blir bare spekulasjoner fra min side. Det har bare vært litt for mange av dem i det siste.
Det verste er at jeg knapt reagerte denne gangen. Jeg – som definerer meg som høysensitiv, leet knapt på et øyelokk! Jo, selvsagt synes jeg det er grusomt. Herregud, unge mennesker er frarøvet livet mens de sto på terskelen til voksenlivet, men likevel… Jeg blir liksom ikke overrasket lenger.
Det er det samme når man ser bildene av sultende og døde barn rulle over skjermen. Vi er blitt eksponert så mye for det at det knapt går innover meg. Og det føles helt forferdelig å si det høyt!
Eller så er det noen forsvarsmekanismer som slår inn for å beskytte mot alt det fæle i verden. Det blir for mye, rett og slett.
I går kveld orket jeg ikke se på nyhetene. Jeg prøvde å skrive et innlegg, flere faktisk, men ordene kom ikke til meg. Jeg følte jeg hadde mye på hjertet, men klarte ikke få det ned på “papiret”. Tror hodet mitt var så fullt av alt mulig.
Til slutt la jeg mobilen fra meg og satte meg til å se en dansk serie på Netflix. Man trenger å ta en time-out av og til.
Kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg til å dra inn her uansett hvordan været måtte bli. Men bare det å komme seg bort litt, koble av, skal bli deilig.
Det sies at det er noen fordeler ved det å bli eldre. Vi bekymrer oss ikke så mye, stresser mindre og er generelt mer tilfredse. Vi er tryggere i oss selv og trenger ikke bevise noe for andre. Vi gir mer blaffen. Og vi trenger mindre søvn. Sånn kort oppsummert.
Tja, det siste stemmer nå overhodet ikke på meg. Jeg kan aldri få nok søvn. Stresser jeg mindre? Nja… Det kommer veldig an på anledningen. Jeg er mer tilfreds da og stødigere i meg selv. Jeg bryr meg heller ikke så mye lenger om hva andre tenker om meg.
Men det er nå definitivt noen ulemper også ved det å bli eldre. Vi blir gråere, syn, hørsel og speil er ikke hva det en gang var og kroppen lystrer ikke helt på samme måte. Glemmer gjør man også. Vet ikke hvor mye tid som har gått med til å lete; etter briller, mobil osv. Siden viser det seg at brillene har sittet på hodet hele tiden!
Det skjer noe med en kvinnes kropp når vi passerer en viss alder. Alt begynner å henge. I overgangsalderen går produksjonen av hormonene østrogen og progesteron ned og mange opplever at de legger på seg, spesielt rundt magen. Det kan også oppleves som vanskeligere å bli kvitt ekstra kilo. Jeg har følt mye på det siste. Det virker som kroppen virkelig tviholder på kiloene.
Men endelig – etter noen måneders stillstand har vekten nå så smått har begynt å bevege seg nedover igjen. Jeg skulle selvsagt ønsket det gikk fortere slik det tilsynelatende gjør hos andre, men vi har ulike utgangspunkt. Andre faktorer spiller også inn.
Likevel; dette er virkelig tilfredsstillende og gir meg den motivasjonen jeg trenger til å fortsette. Så får det bare ta den tiden det tar.
Båten ble kastet mot land flere ganger med meg og hundene ombord, jeg i knestående haha. Men til slutt fikk jeg kontroll over beina og kom meg på land. 
