Vi mennesker har mellom 600 og 650 skjelettmuskler – og akkurat nå føler jeg at jeg kjenner dem alle sammen! Au, au, au. Beina verker, armene er vonde, og ryggen er stiv som en stokk. Jeg prøvde å strekke ut, men tydeligvis ikke godt nok. Jaja, det er uansett godt å vite at jeg har brukt kroppen. Da kan jeg leve med å være litt støl, men det er altså en pine å gå i trapper. For ikke å snakke om å gå på do… Det å sette seg ned for så reise seg igjen – jeg sier det igjen; au, au, au.
Forhåpentligvis blir det “likar i morra”.
Jeg nevnte at jeg skulle til Oslo i neste uke. Det blir en snarvisitt denne gangen i forbindelse med jobben. Drar bort mandag ettermiddag og så hjem igjen tirsdag. Det blir nå et avbrekk fra den vanlige jobbhverdagen og så er det alltid kjekt med en tur til hovedstaden.
I morgen er det forresten meldt fint vær, så kanskje jeg skal ta meg en tur opp Permisjonsstien igjen? Jeg tar likevel et lite forbehold, i tilfelle gangsperren ikke har gitt seg innen da.
Jeg har vært på trening i dag. Det er år og dag siden sist! Jeg prøvde meg riktignok på yoga for noen år siden, men som så mye annet skled også det sakte, men sikkert ut i sanden.
Den siste tiden har jeg imidlertid tenkt mer og mer på at jeg burde begynne med en eller annen form for trening. Det holder ikke bare å gå på turer. Jeg har merket at jeg er blitt svakere, og at kroppen ikke lenger gjør alt det jeg tidligere tok som en selvfølge. Ting jeg før kunne gjøre uten å tenke over det, krever plutselig mer – eller er rett og slett blitt vanskeligere.
Muskelmassen forsvinner gradvis med alderen, og det er noe jeg går mer og mer til. Både bein og armer mangler den styrken jeg en gang hadde. Jeg vil gjerne holde kroppen sterk og funksjonell så lenge som mulig, og da er det bare én ting å gjøre: begynne å bruke den litt mer.
I dag tok jeg altså steget og dro på trening med en kollega. Det er nemlig fellestrening hver tirsdag, og det beste av alt er at vi får trene i arbeidstiden.
Det var for å si det mildt, tungt. Blytungt. Beina føltes som gele allerede etter én øvelse, og jeg begynte å lure på hvordan i all verden dette skulle gå. Heldigvis minnet instruktøren oss flere ganger på at vi bare skulle gjøre så godt vi kunne, og at det var mer enn godt nok.
Jeg gjennomførte da og det er jeg stolt over. Jeg måtte riktignok tilpasse noen av øvelsene litt mer enn de andre, noe som var litt kjipt. Men det viktigste var å gjøre det på en måte som fungerte for meg. Det er slik jeg må tenke for det er klart at det kan føles litt som et nederlag å ikke klare det andre klarer. Det gir en ekstra motivasjon til å fortsette da for jeg vil jo gjerne se fremgang. Dessverre kan jeg ikke neste uke for da skal jeg en kjapp tur til Oslo, men uken etter der er jeg klar selv om jeg sikkert komme grue meg litt.
Er spent på ganglaget i morgen… hahaha. Var rimelig skjelven da jeg gikk bort til bilen etter treningen, så jeg vil nok kjenne det ja.
