Jeg er endelig hjemme etter å ha tilbragt et par dager på seminar i Trondheim. Sier ‘endelig’ fordi det er nå alltid godt å komme hjem til hverdagen igjen. Ikke minst var det herlig å treffe Emblamoren igjen selv om hun har hatt det helt fint uten meg.
Men man blir sliten av å være på seminar og på reise. I hvert fall blir jeg det. Var godt da å kunne få seg noen timer på rommet før festmiddagen tirsdagskvelden.
Jeg bodde på Scandic Lerkendal så måtte jo ta noen bilder av banen da selv om jeg ikke finnes fotballinteressert 😃
Alt i alt var det en kjekk tur og flyreisen gikk fint. Mandagskvelden dro vi rett fra Værnes til sentrum og fant oss en koselig italiensk restaurant. Jeg bestilte pizza (bombe!! Hehe). Var ikke så mye vi fikk se til byen for det var allerede mørkt da vi kom, men Trondheim er den byen jeg har besøkt mest, utenom Bergen da. Har vært på ferie her, på hundeutstillinger og utallige seminarer/møter med jobben opp gjennom årene. Og selv om bergensere og trøndere har et «elsk-hat»-forhold til hverandre, er faktisk Trondheim en av mine favorittbyer.
Plutselig var det gått én uke siden forrige innlegg. Det var nå ikke helt meningen, men jeg har det travelt om dagene. Og det blir ikke mindre travelt neste uke. Mandag drar jeg til Trondheim på seminar. Siste gangen jeg var der var før pandemien. Da kom jeg faktisk hjem dagen før Norge stengte ned. Jeg har ikke vært ute og flydd siden den gang, så det blir spennende. Blir kjekt å bo på hotell igjen og få nyte gode hotellfrokoster. Ene kvelden er det også festmiddag.
Det regnet godt noen dager, men så kom finværet igjen. Den dagen jeg skulle skifte dekk på bilen, var det frost så det var godt å få det gjort. Embla og jeg kom oss på tur onsdagen enda til at jeg var nesten segneferdig av trøtthet og bare gledet meg til sofakroken. Men – som alltid når jeg kommer meg ut, stiger energien. Ja, ikke bare energien, humøret også.
For ikke å snakke om hvor deilig det er etterpå når man kan krølle seg sammen i sofaen med verdens beste samvittighet!
Nå i kveld kom regnet, men dagen startet med et nydelig høstvær. Jeg overnattet hos gode venner fra i går til i dag, og hadde en nydelig morgenstund på balkongen deres. Satt der med kaffekoppen og bare nøt den nydelige utsikten og solen som sendte sine solstråler på ansiktet mitt.
Vi spiste frokost ute og etterpå dro vi på tur til et sted jeg aldri har gått før.
I dag….endelig. Etter flere regntunge dager så solen omsider sitt snitt til å titte innom oss igjen. Det var etterlengtet. Og til tross for at jeg var mest giret på å krasjlande i sofaen etter jobb, tillot ikke samvittigheten meg å gjøre det. Jeg kunne ikke la denne sjansen gå fra meg for gudene vet når den kommer tilbake (ryktene sier det skal bli fint også på lørdag, men mye kan jo skje før vi kommer så langt).
Så da dro vi av gårde, Embla og jeg. Valgte Alvøskogen som sist, men denne gangen gikk vi helt til Gullaksdalen.
Jo eldre man blir, jo fortere virker det som tiden går 🙈 Hvor ble dette året av?? Det er da ikke lenge siden vi var i januar og jeg stresset med salget av bolig… Nå er vi godt i gang med oktober og jeg har bodd her i over et halvt år allerede!
Kan noen trykke på pauseknappen?
På jobb har vi quiz hver fredag og det er da jeg virkelig merker hvor fort dagene går.
Vi kan ikke klage på høsten her vestpå. Selv om det nå bøtter ned ute og skal gjøre det hele neste uke, har det tross alt vært fint lenge. På et tidspunkt måtte jo høststormene komme. Og ennå er det mildt for å være så sent på året.
Nå er det virkelig tid for innekos. Sitte i sofaen med et pledd over, høre på lydbok eller se på tv. Lysene er tent og jeg får en ro i meg av å se blafringen fra de små flammene.
Herlig å vite at det er fredag og at to hele fridager ligger foran meg. Noen av dere har kanskje høstferie nå? Selv har jeg brukt opp alt av ferie så disse helgene er hellige for meg. Blir ikke ferie før jul på meg og den blir ikke helt gunstig i år mht fridager – sett med en arbeidstakers øyne.
Det tar tid å bygge business på si, så bloggen blir litt neglisjert for tiden. Tiden strekker rett og slett ikke til. Det kommer seg nok etterhvert som jeg kommer mer inn i tingene, men jeg beklager til alle dere av mine bloggvenner her inne for dårlig engasjement.
Jeg fikk urnen etter Iben tilbake tidligere i uken. Det var både rart og vemodig ❤️ Det er snart gått fem uker siden jeg så henne siste gangen, men hver gang jeg begynner å tenke på på det, må jeg bare slå tankene bort. Det nytter ikke å dvele. Det gjør ikke noe godt. Men jeg plages om nettene med vonde drømmer og da er det ikke bare om Iben jeg drømmer. Jeg drømmer også om alle de andre jeg har hatt og mistet. Siste drømmen var spesielt vond. To av hundene forsvant fra tur og vi fant de ikke igjen. Jeg bare gråt og gråt.
Det er tydelig at de er med meg – for evig og alltid. Borte, men på samme tid ikke.
Herregud – for en start på uken! I dag morges ble jeg altså så søkk våt i det jeg gikk ut døren – slik føltes det i alle fall. Etter morgenturen med Embla, måtte både bukse og jakke skiftes. Det formelig dryppet av meg. Høsten har virkelig gjort sin innmarsj. Fikk også melding om at det snart er på tide med dekkskifte, så da er vinteren ikke så veldig langt unna. Det er nå under tre måneder til jul…
I dag er det 30 år siden min farmor døde. Det er ikke det at jeg holder telling nødvendigvis, men jeg tenker alltid på henne på denne dagen. Ja, ellers også. På den måten lever de videre, de som er gått bort.
Husker denne dagen nesten som om det skulle vært i går. Tenker jeg på alt som har skjedd siden, ser jeg jo at tiden ikke akkurat har stått stille, men likevel; det føles ikke som at det har gått 30 år.
Her er jeg med min farmor og farfar. To mennesker jeg var ufattelig glad i og som jeg har så mange gode minner etter.
Livet stoppet litt opp for meg da min farmor døde. Det tok sin tid å kunne fortsette uten henne og jeg tror ikke det har gått en dag uten at jeg har tenkt på henne.
Da var jeg her igjen! Det har vært en tøff uke, men nå går det omsider rette veien.
Det er så vondt når noen du er glad i blir syk, og du kan ingenting gjøre annet enn å være der. Jeg kjenner på en stor takknemlighet for at jeg fremdeles har begge mine foreldre – det er slettes ingen selvfølge i min alder. Men selv om jeg er en godt voksen dame etterhvert, trenger jeg dem. Min største frykt er å miste de, men vet jo at det vil skje – en dag. Den dagen håper jeg blir lenge til!
Jeg var engstelig et øyeblikk. Men selv om kroppen skalv og det føltes som om alt blodet bare forsvant, klarte jeg likevel å mobilisere krefter. Merkelig hvordan den kroppen jobber og gir oss en styrke vi ikke trodde vi hadde.
Jeg har vært hjemme hos foreldrene mine de siste dagene. Følte for å være nær i tilfelle noe skulle skje. Nå bor jeg ikke langt unna de da, men jeg liker helst å være her slik at ingen av dem skal føle seg alene når den andre er på sykehuset.
Disse traff jeg på en dag Embla og jeg var på tur. Har jo sett de på vannet før, men aldri på land slik. Holdt avstand da for vet jo at de kan bli hissige når de har barn å passe på. Et herlig skue ❤️
Jeg beklager at jeg ikke er så flink for tiden til å lese blogger eller kommentere, men siste uken har vært preget av stor bekymring pga sykdom i min nærmeste familie.
I tillegg har jeg startet opp min egen lille network marketing business, og har jobbet mye med den for å få den opp og gå. Spennende og gøy, men også litt skummelt og laaaaangt utenfor komfortsonen. Er mye å sette seg inn i så det har vært min førsteprioritet.
Jeg har ikke vært så aktiv her inne de siste dagene. Tankene mine har vært litt okkupert av andre ting, så har ikke hatt det helt store overskuddet. Kjente på det i går, var skikkelig sliten og urolig i kroppen, og alt jeg ønsket var å krasjlande i sofaen. Men ute skinte solen og jeg vet jo av erfaring hvor godt det er når man først er kommet seg ut. Det å komme seg ut er rett og slett beste medisin for å få bukt med de litt tunge tankene.
Så da var det bare å trosse trettheten, kjøre hjem for å hente Embla og så av gårde til Alvøskogen.
Ååååå det var så deilig! Kjente med én gang hvordan tungsinnet lettet og bekymringene slapp taket da jeg begynte å gå. Så fikk jeg i hvert fall fri for en liten stund.
I dag ble det ikke en slik tur, det ble det ikke tid til. Jeg ventet nemlig på noen møbler i dag. De skulle komme mellom 16-20, så jeg dro fra jobb ca halv fire. Hadde ikke hørt noe så regnet med det ville ta sin tid før de kom til meg. Selvsagt var det ekstremt mye kø i dag og der sto jeg fast da de ringte. De sto rett utenfor hos meg, om jeg var hjemme? Ehhh, nei? Og skulle ikke dere komme mellom 16 og 20? Jo, de var litt tidlig, men de kunne vente. Jeg kan ikke garantere for når jeg kommer, sa jeg, men de ventet. Og bar inn møblene for meg så det var jo god service da.
Nå er gjestesengen på plass og det vil også nattbordet mitt være – når jeg har montert det 🙈 Trodde det kom ferdig montert, men den gang ei.
