Det blir en kontrastfylt ferie dette. Først to uker på en øde øy og så noen dager i storbyen Oslo!
I morgen drar jeg altså til hovedstaden og jeg kjenner jeg har litt reisefeber. Grugleder meg må jeg vel kunne si at jeg gjør. Men – jeg tror jeg kommer få det veldig fint. Gleder meg spesielt til omvisning på slottet onsdag og til bloggtreff torsdag.
Ja, skal endelig treffe en jeg har hatt kontakt med i ganske mange år via bloggen, så det blir både koselig og spennende på én og samme gang. Er jo alltid litt skummelt å skulle treffe noen for første gang, men inntrykket mitt til nå er vel at vi er ganske like som personer.
Denne er enkel; definitivt kveld. Jeg er IKKE noe morgenmenneske. Jeg skulle ønske jeg var det for det hadde jo gjort hverdagen enklere, men nei. I en alder av 56 må jeg vel bare innse at jeg aldri har vært og aldri kommer bli et A-menneske.
Bil eller båt?
Jeg er glad i å kjøre bil, men det å feriere i båt har alltid stått for meg som en drøm. Vel og merke om jeg hadde hatt noen som kunne styre den for meg. Tenk å bli bysset i søvn av små dønninger… zzzzz
Det ble en ganske så slapp dag i går. Jeg var trøtt i utgangspunktet, men du blir jo ikke mer opplagt av å bare sitte på rompen. Snarere tvert i mot, så i dag bestemte jeg meg for å komme meg ut på tur. Valget falt på Kanadaskogen.
Det så litt mørkt ut da vi ankom parkeringsplassen ved Tennebekk, men kom oss hele veien rundt uten å bli våt. Det skinte til og med opp innimellom. Traff kun noen få andre turgåere, og på badeplassen var det heller ikke mange så det var stille og rolig – akkurat som jeg liker det.
I dag ville Iben min fylt 16 år. Det er allerede snart to år siden jeg måtte la henne få slippe – altså, hvor blir tiden av?
Husker så godt den dagen hun og søster Tira kom til verden. Det var en varmt sommerkveld og mor Nikita hadde vært fødselssyk hele dagen. Vi var i stadig kontakt med dyrlege for vi mente hun var i gang med pressrier uten at noe skjedde, men først da vi ringte igjen og sa at nå henger halen ut, forsto også dyrlegen at her hastet det. Utrolig nok – mens de gjorde i stand til hastekeisersnitt, klarte venninnen min å få valpen som satt fast, ut! Tilsynelatende livløs, men under over alle under – hun overlevde! Dette var altså Iben. Søster Tira kom til verden kort tid etter.
IbenTira
Her var de nesten 5 uker gamle.
Begge levde opp, men Tira hadde sine utfordringer. Hun nektet å die i starten og det samme skjedde da hun fikk sin første ormekur, 2 uker gammel. Siden viste det seg at hun kun hadde én nyre. Hun var bare 9 1/2 år da hun døde.
Deilig morgenstund ute på terrassen. Eller morgenstund… klokken har passert 12 så det er vel strengt tatt ettermiddag?? Men for meg er det morgen fremdeles. Jeg har tross alt ferie og kan gjøre alt i mitt eget tempo. Har gjort noe da, fikk klippet gresset og det var på tide. Skal visstnok begynne å dryppe om noen timer, men akkurat nå er det fint.
Må snart begynne å tenke på hva jeg skal pakke med av klær til Osloturen neste uke. Det skal bli varmt, opp mot 25 grader. Stemmer det har jeg vært skikkelig heldig med været denne sommerferien – jeg som var såå pessimistisk før ferien. Sommer i Norge – det kan jo by på så mangt, men her vestpå kan vi ikke klage.
Og ennå er det sommer en god stund til. Tanken på at det var fem måneder til jul i går, skyver jeg laaaangt unna 😉 Den tid den sorg haha. Neida, hver årstid har sin sjarm, men det er nå noe eget med sommeren da. Alt går litt i slow motion og man tar dagene som de kommer. Jeg liker den tiden vi er i akkurat nå, liker at det mørkner på kveldene. Da får jeg det jeg liker med høsten, utenom kulden.
Det tok sin tid dette innlegget. Men jeg fikk solgt en stol jeg har hatt liggende på Finn.no innimellom her, så det var jo greit at den ble hentet. Den tok for stor plass.
Det var litt stusselig å våkne mutters alene i dag, jeg må innrømme det. Har jo hatt folk rundt meg hele tiden i 14 dager, så da er det en overgang å plutselig være bare meg igjen. Men jeg er takknemlig for den fine tiden jeg har hatt og heldigvis er ikke ferien over helt ennå.
Det er nå som jeg er hjemme igjen at jeg går til hvor stille det virkelig er på Losna. Her er det en jevn dur fra trafikken som jeg vanligvis ikke legger merke til, men nå som jeg har blitt vant til stillheten på Losna, legger jeg ekstra merke til støyen. På Losna er det ingen biler, det eneste man kan høre av motordur er når noen kjører rundt med hagetraktoren og klipper gress. Ellers er det kun naturlige lyder som fuglekvitter, sildring fra elven og brekingen fra villsauene.
Turen hjem gikk fint. Jeg ladet litt på veien og det hadde jeg grudd meg litt til på forhånd for var redd jeg ikke skulle få det til å funke. Men det gikk jo så fint og var ingenting å engste seg for.
Det er nok en overgang å komme hjem for Embla også. På Losna hadde hun det jo så fritt og gikk løs det meste av tiden. Hun bryr seg heldigvis ikke med sauene selv om hun har en tendens til å ville stikke seg vekk innimellom. Men hun går aldri langt bort – som oftest finner vi henne i løen 😃
I dag blir det nok en liten tur til foreldrene mine. Nå har jeg ikke sett de på en stund selv om vi har hatt jevnlig kontakt på telefon. Det går sjelden mer enn én dag mellom før vi ringes.
Det er ikke fritt for at tankene i dag går tretten år tilbake. Til Oslo og til Utøya, til alle de som ble drept og til de som ble såret. Til de som fikk føle terroren og redselen på kroppen, og som for alltid vil måtte bære traumene med seg. Tankene går også til alle de etterlatte.
22. juli 2011 – de fleste husker sikkert hvor de var da nyheten om eksplosjonen i Oslo kom. Selv var jeg på vei i bursdagsbesøk. Husker ennå de første tv-bildene fra regjeringskvartalet – det var absurde scener! At dette var skulle skje i Oslo, i fredlige Norge var helt uforståelig! TV-en ble etterhvert slått av, så det var først på vei hjem vi fikk nyss om at det pågikk skyting på Utøya. Det var det ryktene sa, men vi ante jo ikke da omfanget av det hele.
Først tidlig om morgenen så jeg tallene over antatt drepte og fikk sjokk.
Jeg har lest mange historier i årene som er gått, både fra de etterlatte og de overlevende. Jeg har sett filmene som er laget og det går like mye inn på meg nå som da.
Hvordan er det ikke da for de som ble direkte involvert?
Selv om jeg har tatt ferie fra det meste, er det ikke til å unngå at enkelte nyheter likevel siver inn. Kaoset i USA, attentatet mot Trump og situasjonen i Midtøsten – man må være både døv og blind om man skal klare å unngå å få det med seg. Jeg skal innrømme at jeg var av dem som først tenkte «søren, hvorfor bomme med noen få millimetre», men ved nærmere ettertanke ville ikke det vært en løsning. Vold er sjelden det. Det er kaotisk nok som det er, og en død Trump ville nok utløst enda mer kaos. Men det er nå rart at et land med så mange innbyggere ikke skal klare å hoste opp noen bedre kandidater. Valget står mellom en mer eller mindre dement person og en som er sprøyte gal.
Huff. Er det rart jeg prøver så godt jeg kan å unngå det meste av nyheter i ferien?
Jeg prøver også å være mest mulig frakoblet på andre områder, men merker at det er ikke helt enkelt å legge den mobilen fra seg. Plutselig skal et minne foreviges i form av et bilde, men minnene skapes jo uavhengig av mobilen. Selvsagt er det kjekt å ha et billedbevis, men vil helst huske minnene slik de virkelig var og ikke bare gjennom linsen. Derfor har jeg også hatt meg turer ned til sjøen uten mobil. Da er jeg utilgjengelig og kan nyte stunden på en helt annen måte. Det er en frihet i det.
Nå regner det. Det er egentlig helt greit for det har vært temmelig hett de siste dagene. Kleggen har vært innpåsliten så vi har alle fått våre stikk. Noen mer enn andre. Jeg plages heldigvis ikke av de stikkene, men har til gjengjeld blitt stukket av noen andre «eitler» og de stikkene kløøøør.
Jaja, det hører nå sommeren til. Det er sånn det skal være.
I morgen er det min nestsiste dag her og da er det igjen meldt nydelig vær. Kan fint holde ut med litt regn da når vi vet at det er forbigående.
To uker av ferien er gått – to uker gjenstår. Heldigvis. Jeg er fremdeles på Losna.
Her er huset fullt nå. Det jobbes med diverse, blant annet maling av hus og skifte av gulv i den gamle løen. Alltid noe å gjøre når man har et gammelt hus. Jeg er ikke så involvert i akkurat denne jobben, men har hjulpet til med litt forefallende arbeid. Som for eksempel å få bort det gamle gulvet. Det var i grunnen tungt nok for min skrott, men godt å få brukt kroppen litt. Og være til nytte, ikke minst.
Jeg har ingen problemer med å få dagene til å gå. Problemet er vel heller at de går for fort. Prøver derfor å få maksimalt ut av de dagene jeg har igjen.
I dag er det overskyet her, men varmt og godt. I morgen er det meldt strålende sol og opp mot 25 grader. Været har virkelig ikke skuffet meg! Kun én dag har det regnet skikkelig på dagtid slik at vi måtte vente med å gå på tur. Det var den dagen vi skulle på «Knuten» og da skinte det jo opp på veien. Ellers har det vært fint og med greie temperaturer. Jeg har fått mine stunder på svaberget som jeg håpet på og vi har grillet flere ganger, senest i går kveld. Jeg kunne ikke hatt det bedre!
Det blir nok ikke øyen rundt på meg i år slik jeg opprinnelig hadde tenkt – til det er formen for dårlig. Det hjelper så lite at snart 22 kilo er borte når utholdenheten ikke er som den burde være. Men – jeg kom meg på «Knuten» og det er da noe!
Jeg skal ikke lyve, tungt var det selv om jeg merker at de 22 kiloene likevel har gjort det lettere for meg å bevege meg. Det ble en del små puste- og bannepauser på slutten haha, men staheten hjelper godt på. «Når jeg har kommet så langt, så skal jeg klare resten også».
Nydelig utsikt på veien opp.KnutevannetPå toppen!
Det er rart med det. Så snart man er kommet opp, glemmer man slitet. Er vel derfor vi gjentar disse turene også. Jeg husker det var jævlig underveis, men ikke hvor jævlig. Haha.
I bakgrunnen ser vi Alden, en øy i Askvoll kommune.Utsikt mot KrakhellaFant litt «niste» på veien…
Det verker både her og der etter en slik tur, men litt «ondter» tåler vi for premien er så absolutt verdt det. Det føles som en seier hver eneste gang!
Tror hundene også er trøtte etter turen – de er jo heller ingen ungdommer lenger noen av dem.
I dag blir det en hviledag for meg, men turer ned til sjøen skal det nå bli. Og kaaanskje blir det også en ny tur til «Knuten» i løpet av ferien?? Den som lever får se.
Min søster og familien kom torsdag og vi har hatt noen virkelig fine dager sammen. Jeg har lenge gledet meg til å kunne vise dem dette paradiset og er så glad for at det endelig klaffet.
Og for et vær vi har hatt disse dagene! Sol, sol, sol ☀️ Vi har tilbragt det meste av tiden utendørs. Blitt mye aktivitet da nevøen min på 6 elsker å spille fotball. Tante har virkelig fått kjørt seg. Ellers har vi grillet og bare kost oss. Sitter ute om kveldene helt til knotten nærmest har jaget oss inn. Litt sjakkspilling har det også blitt.
Finværet forsvant med besøket, men jeg er bare så takknemlig for at det var så bra akkurat disse dagene; at de fikk oppleve Losna på sitt beste. Det hadde ikke vært det samme om det hadde plasket ned.
Jeg måtte selvsagt felle noen tårer da de dro. Typisk meg, men det vitner jo om at vi har hatt det kjekt.
Jeg har latt blogg være blogg disse dagene. Tiden er så kostbar og det har vært viktig for meg å være 100% tilstede. Skape gode minner for nevøen min – og meg selv, ikke minst. Minner jeg kan «varme» meg på når høststormene setter inn.
