Kroppen verker og jeg er stiv og støl over det hele. Men jeg kjenner på en enorm mestringsfølelse her jeg sitter.
Vi kom oss altså opp til Dalsknuten i dag også. Og bare for å si det; det var jævlig! Det har regnet godt i flere dager, så det var skikkelig sørpete og vått hele veien. Vi seg godt nedi det myrete underlaget og det gjorde jo til at det ble tyngre.
Men opp kom vi! Og utsikten er det ingenting å si på. Den er verdt alt slitet.
Om det var et slit oppover, var det egentlig ikke noe lettere ned. Glatte steiner, sleipe røtter og tidvis leirete føre gjorde at vi måtte trå forsiktig for ikke å falle. Enkelte steder måtte jeg bare sette meg ned på rumpen og ake meg forsiktig ned.
Men nå kan jeg slappe av resten av dagen, vel vitende om at jeg har brukt kroppen.
I morgen er det meldt regn, men i neste uke kommer solen og varmen…
Tenk å ha en hel øy nesten for seg selv totalt fri for bilstøy! Det har vi og jeg nyter det. Jeg går egentlig ikke til all den trafikkstøyen som omgir meg i det daglige, men det er klart; det merkes godt når den IKKE er der. Det evige surret av motordur gjør jo at det aldri blir helt stille.
Fraværet av støy gjør virkelig underverker for psyken min. Jeg kjenner bare hvordan stresset gradvis slipper tak og jeg får påfyll av energi. Hadde riktignok en litt tung dag i går. Tung i den forstand at jeg var veldig trøtt, men det tror jeg kan ha sammenheng med at jeg tok slankemedisinen.
Det er også så godt å se hvor mye disse to jentene mine koser seg her på Losna. Iben kan gå løs, hun går aldri langt bort, men holder seg i nærheten av meg. Embla får gå løs så lenge villsauene ikke er oppe ved huset. Jeg tror ikke hun ville jaget dem, men tar ikke den sjansen. Også for dem er dette et paradis.
Det døde lammet ble heldigvis hentet i går. Mest sannsynlig er det nok tatt av ørnen. Håper bare det døde momentant… Orker ikke tanken på de lidelser det eventuelt ellers måtte gå gjennom.
Jeg klarer omtrent ikke se på naturprogram heller der dyr jakter på andre dyr. Jeg innser at det er dobbeltmoralsk av meg å tenke slik for vi mennesker er jo de verste jakterne i så måte. Jeg spiser jo selv kjøtt av dyr som har gått gjennom verre lidelser og det før slakting. På mange måter er det derfor mer «humant» i naturen, der lever dyrene i det minste fritt før de eventuelt blir drept. Det er jo også en naturlig prosess, større dyr tar mindre dyr. På den måten holdes økosystemet i balanse.
Jeg er opptatt av dyrs velferd og likevel stikker jeg hodet i sanden. Jeg vil helst ikke vite. Tror ikke jeg er alene om å tenke slik heller for ellers hadde vi vel alle blitt vegetarianere. Jeg er for glad i kjøtt til å slutte å spise det. Skulle selvsagt bare ønsket flere satte det etiske aspektet litt høyere, at ikke alt handlet om profitt. Men dette vet jeg alt for lite om så tror ikke jeg skal skrive noe mer om det.
Det er et rikt dyreliv her på Losna. Ene kvelden så vi hjort rett ved huset – ellers er jo villsauene hyppige gjester på tunet. De tråkker forbi huset flere ganger for dagen. Ørnen flyr stadig vekk rett over oss og har reir i de bratte fjellsidene. Paddene har jeg jo nevnt og ellers er det både linerler, rødstrupe og trost. Det er også sett mår og mink, og kobbe! Hegre har jeg ikke sett i år, men det så jeg mye av i fjor.
Det kan jo virke idyllisk, men bakom lurer farene. Slik vil det jo alltid være i naturen, der gjelder den sterkestes rett. Det er ikke alltid så lett for et bymenneske å ta innover seg den erkjennelsen. Når vi har vært her i påsken og sett alle de søte små lammene, er det vondt å tenke på at ikke alle vil klare seg. Men den enes død, den andres brød.
I dag så vi et slikt resultat av naturens harde realitet. Nede på svaberget lå et lam – dødt. Tarmene lå utenfor kroppen og øyehulen var tom. Et grusomt syn. Vet ikke hva som har skjedd med det, det kan ha vært sykt i utgangspunktet og dødd naturlig. Eller det har vært svakelig og så blitt tatt av ørnen. Ikke godt å si. Vi fikk i hvert fall meldt fra til de som er ansvarlige for sauene.
Men disse små krypene takler jeg altså ikke. Synes de er vemmelige. De er også så uforutsigbare; du ser de ikke før de plutselig bare hopper frem. Jeg kvepper like mye hver eneste gang og klarer ikke la være å komme med et skrik. Husker en gang jeg var på besøk hos en venn. Det gikk et frosketrekk over veien ned til huset hans og da jeg skulle hjem igjen på kvelden, krydde det av padder. Jeg har aldri sett så mange og jeg fikk den store skjelven. Det var jo mørkt også så det var vanskelig å få øye på de med én gang før du omtrent holdt på å tråkke på de. Hvis dere ser for dere en tegneseriefigur som omtrent spinner i luften, ja, da har dere meg.
På Losna er det mange padder. Heldigvis er det ikke så mange oppe ved huset selv om vi kan treffe på en og annen der også. De holder helst til på veien ned mot sjøen så jeg liker ikke å gå der når det har begynt å skumre. Kan selvsagt også treffe på dem på dagtid, men da er de lettere å se. Selv om jeg har klart å ta feil av de og sauelorten…
I går tok vi turen til Dalsknuten, en av flere topper her på Losna. Jeg har vært der én gang tidligere, men da valgte vi en annen vei opp. Nå skulle vi gå opp det bratte skaret der jeg tidligere kun har gått ned.
Det er to år og minst 15 kilo siden jeg var på «Knuten» sist. Det var blytungt, minnes jeg, og det er jo ikke så rart når man veier over 100 kilo! Vel var det tungt innimellom nå også, men det kan ikke sammenlignes med slik det var sist. Jeg er mye mer utholdende nå og pausene kortere.
Tenk hvordan det vil bli når enda 15 kilo er borte! Kanskje blir jeg reneste fjellgeiten hehe.
Det kunne blitt en artig video på tilbaketuren. Deler av veien går gjennom høyt ormegress, og jeg gikk og filmet – trodde jeg. Plutselig forsvant beina under meg og jeg lå så lang jeg var. Dessverre hadde jeg tydeligvis klart å holde fingeren foran linsen, så kun innsiden av håndflaten vistes…
Den følelsen… når hun endelig står der på toppen og skuer utover. Her oppe har hun oversikt; over hvor hun kom fra og veien hun har lagt bak seg. Det var tungt til tider, men hun sto på og gav aldri opp.
Den følelsen… når hun nå ser nedover og vet at hun fremdeles har en vei å gå, men med en visshet om at det verste stykke er unnagjort.
Jeg har i lengre tid gått og kjent på at jeg har vært sliten. Rett og slett sliten inn til margen. Det er ikke få ettermiddager jeg har kapitulert. Og når jeg da sovner, sover jeg gjerne i flere timer uten å bli noe særlig mer opplagt. Kanskje ikke så rart når man ser på denne grafen som viser stressnivået i løpet av natten.
Det har vært mye dette siste halvåret. Klargjøring av den gamle leiligheten før visning og salg, så masse tanker mht om jeg ville få den solgt raskt osv. Nå gikk det det veldig fint da, den ble solgt før ordinær visning og jeg slapp den nervepåkjenningen. Men likevel; det er alltid masse å gjøre i forbindelse med flytting. Også på jobben har det vært store utfordringer for meg personlig denne våren. Det koster å ta på seg oppgaver som er langt utenfor ens komfortsone selv om det også er givende og artig.
Nå har jeg fire uker foran meg der jeg kan få ladet batteriene. De skal benyttes godt.
Det ble faktisk en ganske fin dag i dag da solen endelig bestemte seg for å titte frem fra skydekket. Vi har sittet mye ute og det ble også en deilig stund nede ved sjøen. Jeg fikk min sårt etterlengtede time-out der på svaberget. Satt med øynene lukket og lyttet; til lydene av bølgeskvulp, fugleskrik og i det fjerne en fiskeskøyte som tøffet av gårde. Sann sjelefred.
Hundrene har det også fint. De kan gå løse ved huset når ikke villsauene er her – ellers er de i langline.
Jeg nyter det å slippe å gå etter klokken. Kunne gjøre det jeg vil – når jeg vil. Det er ferie for meg. Innimellom jobber vi litt, det er alltid noe vedlikeholdsarbeid å gjøre på et gammelt sted som dette. Men det er kjekt å gjøre noe annet enn det man gjør til hverdags. I morgen blir det tur til Dalsknuten, den fjelltoppen som ligger rett bak huset. Jeg regner med det blir tungt selv om jeg er noen kilo lettere, for det er en ganske bratt stigning. Desto mer lettet og glad vil jeg være etterpå. Og stiv og støl, kjenner jeg meg selv rett. Men jeg trenger litt styrketrening for merker jeg er ganske så slapp i fisken.
Av og til kan det virke som at enkelte tror Norges grenser går nord for Sinsenkrysset. Måtte le da jeg så noen kommentarer i en hundegruppe. Det var en som hadde lagt ut et innlegg om valper som hadde diaré og flere lurte på om det kunne skyldes varmen… Hvilken varme, repliserte jeg.
I Oslo er det strålende sol og godt over 20 grader. Men dette er også sommer-Norge. Dette må jo være det typiske bildet på en ekte vestlandssommer; start på fellesferie, stappfulle ferger, 11-12 grader og regn. Det har også sin sjarm, tro det eller ei.
Og det har sine fordeler. Man slipper å bli solbrent, blir ikke plaget med klegg…og så kom jeg ikke på flere fordeler haha. Jo! Man setter ekstra pris på de dagene der det er opphold. Som i dag der vi såvidt kan skimte blå himmel akkurat der det tykke skydekke bryter litt opp. Det er opplett og meldt «hele» 13 grader – som vi skal nyte denne dagen I morgen og tirsdag blir det enda bedre – da skal vi opp i henholdsvis 15 og 17 grader!
I morgen og tirsdag blir det enda bedre – da skal vi opp i henholdsvis 15 og 17 grader!