Hvor i alle dager ble mai av? Hvor ble det i det hele tatt av januar, februar, mars og april…? Det er da ikke så lenge siden det var en en meter høy brøytekant rett utenfor leiligheten? Dette første halvåret synes jeg virkelig bare har fløyet av gårde.
Nå er det offisielt sommer selv om det egentlig har vært det en god stund allerede. Mai har vært eksepsjonelt varm over en lang periode så håper bare ikke vi blir straffet for dette senere i sommer. I juli for eksempel, når jeg går på ferie. Selv om akkurat det med været er en filleting å bekymre seg over, et skikkelig i-lands problem.
For når vi her nord går inn i sommerdvalen, kjempes det en kamp for livet andre steder. Deres største problem er ikke hvor de skal dra på ferie i sommer, men hvor de kan dra for å være trygge…
Vet vi egentlig hvor heldige vi faktisk er? Jeg må i hvert fall minne meg selv om det noen ganger for det er så lett å ta alle godene for gitt. Alle de gangene jeg planlegger noe og helst skulle hatt det gjort i går, må jeg si til meg selv at jeg tross alt er heldig som i det hele tatt kan planlegge.
Jeg kan gå på mine egne bein, komme meg ut, gjøre det jeg lyster når jeg lyster. Jeg er ikke avhengig av andre for å få det til. Jeg har familie og venner som bryr seg og som jeg bryr meg om. Rik på gods og gull er jeg ikke, men jeg har så jeg klarer meg – og mer til. Og det holder i massevis.
Det ble ingen Oslotur på meg denne gangen. Jeg får heller se senere i sommer om jeg kan ta meg noen dager, selv om det sitter litt langt inne det å dra alene. Men herrefred, jeg har da bodd i byen i 2 år så burde jo klare det. Jeg har bare så lyst til å oppleve noe, få litt mer ut av ferien.
Selvsagt kan jeg være turist i egen by også. Er jo masse å oppleve, og Bergen i sol er vakkert. Men jeg kunne tenkt meg å oppleve slottet for har ikke vært på omvisning der før. Har heller ikke sett det nye Munch-museet. Er masse jeg ikke har sett for det begynner jo å bli noen år siden jeg var der sist og enda flere år siden jeg bodde der. Tør nesten ikke tenke på det siste, men det er altså snart 30(!) år siden. Det er jo et helt liv siden da!
Det første året bodde jeg på Sinsen. Kan ikke si jeg trivdes så godt der – men det var i grei avstand til skolen jeg gikk på. Siden flyttet jeg til et studenthus på Tøyen. Der skaffet jeg meg telefon slik at jeg lettere kunne komme i kontakt med familien og vennene mine hjemme. Det ble likevel mye brevskriving for tellerskrittene gikk og jeg måtte tenke økonomisk. Er jo morsomt å tenke på for verden slik vi kjenner den i dag, er så total annerledes enn den gangen.
Husker bare den følelsen hver gang jeg var i telefonkiosken og skulle ringe hjem. Det slo aldri feil; før jeg omtrent hadde slått nummeret, sto det plutselig noen utenfor og ventet på tur. Ble jo så stresset så de samtalene ble alltid korte. Det ble noe annet da jeg fikk fasttelefon.
Photo by Pfüderi from https://pfüderi.ch
Tenker ofte på hvordan det ville vært å bo i Oslo i dag. Kanskje hadde jeg ikke lengtet sånn hjem for de hjemme ville ikke vært så langt borte. Det ville ikke følt slik i hvert fall for i dag finnes det et hav av muligheter til å kunne holde kontakten. Alle har mobil og det er snap, chat, face time osv.
Om du så er på andre siden av jordkloden, trenger du ikke tenke på at tellerskrittene går. Det føles egentlig som at verden er blitt mindre eller avstanden kortere.
Det begynner å bli en stund siden det regnet her nå. En merker hvor tørt det når en går på tur og det er sånt som jeg helst forbinder med syden. Sommertemperaturer over en så lang periode i mai kan jeg ikke huske å ha opplevd før – det er som å ha en liten minisommer før den ordentlige sommeren starter. Så får vi bare håpe dette ikke var den ordentlige sommeren…
Deilig er det i hvert fall. Så sender jeg noen varme tanker nordover for de kan trenge det. Altså; hadde det kommet snø her nå hadde jeg blitt sur. Skikkelig sur. Men de tar det med fatning, ser det ut til. Hva annet kan de egentlig gjøre… Det blir jo litt som med oss vestlendinger og alt regnet det. Er ikke mye vi får gjort med det når kranen først settes på fullt. Det skjer forøvrig på søndag. Om den ikke settes på fullt, så skal det i hvert fall dryppe noen dager.
Jeg sitter forresten ute og skriver dette innlegget. Solen har gått ned, men det er skikkelig behagelig temperatur her nå. Igjen får jeg den velkjente sydenfølelsen over meg. Den følelsen du vet, når du har hatt deg en deilig dusj etter en lang dag på stranden, smurt deg inn og så setter du deg ut på altanen. Ahhh! Så sitter du der, kanskje nippende til noe leskende og ser solen gå ned. Det er kanskje den beste tiden på hele sydenturen!
Kjedelig å kaste bort dyrebar tid i kø, men det ble realiteten i ettermiddag. Kø er det nå for så vidt mer eller mindre hver dag, men i dag startet den lenge før den pleier. Takk gud for aircondition ellers ville det vært uutholdelig.
Dagen startet hos dyrlegen. Det var på tide med den årlige vaksinen for Embla. Så godt å ha den kontrollen og alt var vel. Det eneste var at hun hadde lagt på seg litt. Hun ble jo sterilisert for vel ett år siden (var det i fjor??) og da hender det jo at de legger på seg. Pelsen endres også også, både i mengde og struktur.
Så nå er vi to her i huset som må ta av hehe. I går kom vi oss på tur og jeg vet ikke hvem av oss som syntes det var tyngst…
Burde nok gått senere på dagen for det var grådig varmt da vi tok turen. Vi peste godt begge to.
Jeg er blitt så redd for orm, ikke for egen del, men for Emblas. Man hører jo så mange historier om hunder som er blitt bitt. I Kanadaskogen er det orm, men jeg har ennå til gode å treffe på en. Hadde hatt så lyst til å komme meg opp på byfjellene, men denne angsten for å skulle treffe på orm, holder meg dessverre tilbake. Så inntil videre blir det turer på trygge og oversiktlige stier.
Influenser Kristin Gjelsvik valgte å bytte ut det tradisjonelle bunadsforkleet med et omsydd Palestinaskjerf. Dette har skapt… ja, nesten en muntlig krig i kommentarfeltene.
Skjermdump av Kristin Gjelsviks Instagram
Ytringsfriheten er nedfelt i paragraf 100 i grunnloven og sier:
alle har rett til å gi uttrykk for det de mener. Men det er begrensninger, det er ikke tillatt å fremsette trusler, krenke privatlivet, lage utsagn som diskriminerer eller er hatefulle. Ytringsfriheten er en forutsetning for demokrati.
Så vidt jeg kan bedømme har ikke Kristin Gjelsvik fremsatt trusler, krenket noens privatliv, kommet med diskriminerende eller hatefulle utsagn. Hun har ganske enkelt gitt uttrykk for sin mening.
Likevel mener noen hun bør straffes. Hvorfor i alle dager skulle hun det? Hun har da vitterlig ikke gjort noe ulovlig? Man kan selvsagt mene hva man vil om selve handlingen, men påstander om straff faller på sin egen urimelighet. Selv er jeg ikke for brenning av religiøse bøker. Ei heller flaggbrenning. Jeg ser på dette som respektløse handlinger, men det er likefullt lovlig uansett hva jeg måtte mene. Og mene noe kan jeg, vi er nå heldige slik i Norge. Vi kan mene og si ganske mye uten at det får særlige konsekvenser.
Når jeg leser kommentarfeltet under hennes innlegg på instagram, forstår jeg hvorfor situasjonen i Midtøsten er så fastlåst som den er. For selv her i landet er det en voldsom sort/hvit tenkning. Enten er man for eller så er man i mot. «You are either with us, or against us». En slik tenkemåte skaper bare en voldsom polarisering, man må faktisk ikke være det ene eller det andre. Om man viser sin solidaritet til ett folkeslag i en krigssituasjon, betyr ikke det at man hater den andre parten.
Her er ingen vinnere, det er kun tapere på begge sider. Og barna er de største taperne av de alle.
Derfor forundres jeg litt over den massive kritikken som er kommet. Jeg må si det. At et omsydd palestinasjal skal provosere mer enn det faktum at 15.000 barn er drept og at mange tusen lever i den største nød, det er for meg komplett uforståelig.
Jeg har en spilleliste på Spotify som heter «Hjerteskjærende fine». Foreløpig inneholder den ikke flere enn 12 låter, men det som skiller disse fra andre låter, er at disse gir meg noe mer. Dette er ikke låter du hører på for å få stemningen i taket, når du skal vaske huset og trenger ekstra energi. Dette er låter som får deg til å tenke, til å fundere, til å føle og kanskje revurdere?
Felles for dem er at de treffer meg midt i hjerteroten. Jeg blir totalt hudløs når jeg lytter. De får frem et spekter av følelser i meg; takknemlighet, ettertenksomhet, tristhet…
Denne strofen… krig er forakt for liv. Skrevet av Nordahl Grieg i 1936 da Europa sto på randen av 2. verdenskrig. Dessverre like aktuell den dag i dag.
2. Elias sang (Lars Bremnes)
Nån ser bære fargen på huden, nån ser bære religion, nån ser mæ som apokalypsen, æ savna å vær en person.
En fantastisk tekst skrevet av Lars Bremnes. Er flere som hadde trengt å virkelig lytte til disse ordene. «Når ser bære religion». Folk er ikke bare sin religion, de er mennesker med sine styrker og svakheter, som du og jeg.
3. Vår beste dag (Erik Bye)
Kom og lytt til lyset når det gryr av dag solen løfter sin trompet mot munnen Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag Denne dag kan bli vår beste dag
Denne betyr noe helt spesielt for meg. Den gav meg en følelse av håp da alt så ganske mørkt ut.
4. Skigardsvise (Stanley Jacobsen)
Kva er ein skigard? Ein skigard er så mange rare ting: Ein rad med stokkar sett som eit gjerde eller eit stengsel i ditt eige sinn, ein gamal fordom, eit raseskille, hat og misunning eller aversjon. Men ein skigard kan ‘kje vara evig, veit du, kan aldri vara evig.
Det er sikkert ikke så mange i dag som vet hvem Stanley Jacobsen er. Han var aktiv i årene 1976-82 og er mest kjent for visen «I morgon, i morgon, men ikkje i dag» og denne som er på min spilleliste.
5. Gategutt (Lillebjørn Nilsen)
I krematoriet skal min hvite ild Til slutt Når hjertet flammer i det siste spill Forkynne stolt til den som lytter til Jeg var en gategutt.
Gategutt var egentlig ikke så kjent for meg før jeg så dokumentaren om Lillebjørn. Nå etter at han gikk bort, er deler av teksten spesielt sterk.
6. Tusen bitar (Bjørn Afzelius)
Denne låten var en landeplage for en del år siden. Jeg lyttet nok ikke på teksten den gangen, men igjen; etter en dokumentar fikk jeg for alvor opp øynene for denne. Han hadde det ikke lett og mye var han nok selv skyld i, men du hører smerten i disse ordene:
Det sägs att det finns alltid nånting bra i det som sker Och tron är ofta den som ger oss styrka Ja, man säger mycket men man vet så lite om sig själv När ångesten och ensamheten kommer
För när vännerna försvinner eller kärleken tar slut Ser man allt med lite andra ögon Så man övar sig och långsamt blir man bättre på att se Skillnad mellan sanningar och lögner.
7. Jag vill tacka livet (Arja Saijonmaa)
Jag vill tacka livet Som gett mig så mycket Det har gett mig skrattet Det har gett mig smärtan Så att jag kan skilja lyckan ifrån sorgen Dom två ting som skapar alla mina sånger Och mina sånger som är era sånger Och alla sånger som är samma sånger Och mina sånger som era sånger Och alla sånger som är sanna
En av de aller vakreste…
Og her er de resterende.
8. Jag har bott vid en landsväg (Edvard Persson)
9. Håll ut (Bo Kaspers Orkester)
10. Yamore (Salif Keita)
11. To over 12 (Frida Ånnevik)
12. Så lenge skuta kan gå (Erik Bye)
Har du en slik liste? Noen sanger som betyr noe helt spesielt for deg?
Det ble varmerekord flere steder i landet, også i Bergen. Aldri har det blitt målt så høy temperatur på en 17. mai som i går. Positivt eller negativt; dagen ble i hvert fall nydelig på alle måter. Selv om 17. mai med fridag etterpå, strålende vær, høy stemning og alkohol er en dårlig kombo. Det er nok en del som ikke har det fullt så bra i dag.
Selv «ladet» jeg opp til feiringen ved å dra til gode venner om kvelden den 16. Det er nærmest blitt en tradisjon. Så koselig å sitte ute i hagen, spise pavlova og prate om løst og fast mens det knitrer fra bålpannen. Det ble ingen sen kveld, men vi rakk to spill med sjakk før vi la oss.
Dagen etter var det deilig frokost på ekte 17. mai maner før jeg noen timer senere var klar til å dra videre til familiefeiring. Hele familien var samlet! Nå høres det ut som vi er en svææær familie, men det er vi ikke. Vi er 7 til sammen hehe.
Her ble det mer tradisjonell mat; rømmegrøt, noen fikk nissegrøt(!), kringler, spekemat og pølser. Vi skulle ikke sulte.
Toppen på det hele ble da Sælen skole marsjerte forbi! Så fikk også de av oss som ikke hadde vært i byen, oppleve et ekte 17. mai tog med korps, hurrarop og alt som hører til.
Dette er første gangen jeg opplever at de går rundt blokkene på denne måten, men håper ikke det blir siste.
Bloggeren Utifriluft har kommet med en helgeutfordring som jeg hiver meg på; denne gangen er det flagg. En passende utfordring på Norges Grunnlovsdag.
Vårt flagg har et mørkeblått kors med hvite kanter på en rød bakgrunn. Det er inspirert av både den amerikanske og franske revolusjon; derav fargene rødt, hvitt og blått. Disse fargene symboliserte frihet den gangen. Men visste du at det like gjerne kunne vært grønt og grått?
I 1821 ble det utlyst en konkurranse der folk (les: eliten) kunne sende inn forslag til hvordan det norske flagget skulle se ut. Av alle de forslagene som kom inn, ble det valgt ut 18 som var oppe til vurdering i Stortinget. De fleste forslagene gikk for en rød hovedfarge, men det ble også foreslått andre farger, som grønt, grått og sort(!). Et alternativ var et hvitt diagonalt kors med røde og blå triangler, inkludert den norske løve og fem stjerner. Et annet et firedelt flagg i rødt og hvitt, med gul løve og stjerner.
Tilslutt var det bergenseren og stortingsrepresentanten Frederik Meltzer som gikk av med seieren (selvsagt… hehe).
Men ikke før i 1905 – da bruddet med Sverige var et faktum – kunne vi heise det rene norske flagget. Det ble altså en lang dags ferd mot natt.
Flagget er vårt fremste symbol, man «kødder» ikke med det. Når det er sagt så har jeg aldri forstått denne diskusjonen om å tillate/ikke tillate andre nasjoners flagg på vår grunnlovsdag. Om noen hadde viftet med et flagg fra eget land, så ville jeg kun sett på det som en hyllest til Norge. Kan heller ikke se for meg at det ville utartet, for tror de fleste den dagen uansett ville valgt det norske flagget, eventuelt både det norske og hjemlandets flagg. At det skal gå så langt som at noen mottar drapstrusler bare fordi de har en annen mening, er skremmende og forkastelig.
Alt ligger til rette for at det skal bli en fin feiring i dag; været, temperaturen og – ikke minst – Branns seier over Sandefjord i går. Det pleier gi en ekstra dimensjon til prosesjonen. Ikke at jeg er så fotballinteressert da, men det er jo gøy når de gjør det bra. Jeg skulle gjerne vært i byen og følt stemningen på kroppen for 17. mai i Bergen er noe helt for seg selv. Dessverre har ikke formen min spilt helt på lag de siste dagene, så da blir det heller en rolig feiring hjemme hos foreldrene mine med familien.
Vi bodde tidligere i en gammel generasjonsbolig på fjellsiden i Bergen, rett nedenfor gamle Skansen brannstasjon. Midt i smørøyet så og si med kort avstand til både sentrum og turområder. Skansen brannstasjon er et kjent og svært synlig landemerke i Bergen. Står du på Vetrlidsalmenningen (gaten opp mot Fløybanestasjonen), kan du skimte det hvite tårnet.
Hver 17. mai kl 0700 gikk salutten fra Skansen og vi ble nærmest skutt ut av sengene. Jeg kan love at det ristet godt i huset! Jeg pleide å telle drønnene, men kom alltid ut av tellingen hehe. Husker ennå den følelsen av høytid som kom over meg da skuddene gikk. Da var det å komme seg opp, gjøre seg klar til deilig frokost for så å bevege seg ned mot sentrum.
Gode minner. I hvert fall om vi ser bort fra all trengselen i sentrum, vonde sko og kalde tær. For det har jo hendt at det har regnet og vært surt på 17. mai. Tenke seg til – regn? I Bergen?? Da var det alltid like godt å kunne synke ned i en stol på Grand etter at toget var ferdig. Det var også tradisjon nemlig, å møtes der for noe leskende.
Etterpå var det hjem for å spise tradisjonell 17. mai mat; rømmegrøt, fenalår, kringle og pølser.
17. mai er tradisjoner og da kommer vi ikke utenom det man kanskje forbinder mest med Bergen, nemlig buekorpsene. De spiller en stor rolle denne dagen og når jeg tenker på 17. mai, er det først og fremst lyden av buekorps jeg får opp for mitt indre øre. Jeg har ikke alltid vært fan av de, men i dag kan jeg ikke helt se for meg et bybilde uten dem.
I morgen går vi endelig over til sommertid på jobb! Da forkortes arbeidsdagen med 45 minutter. Det høres kanskje ikke så mye ut, men tro meg; det merkes! Det blir i hvert fall godt merkbart den dagen vintertiden starter igjen.
Men – den tid den sorg.
Sommeren er kommet til Bergen og det nytes. Kan jeg likevel få lov til å si at det er nok litt i varmeste laget for meg her jeg sitter midt i solsteiken? Det er ikke ment som en klage, altså. Jeg kan bare gå inn og sette meg om jeg trenger skygge, men akkurat det synes jeg er for gale når jeg tross alt har sittet inne på et kontor hele dagen. Neida, det er absolutt til å «holde ut» dette. Drømte jo om vår og sommer i vinter da brøytekanten utenfor leiligheten min var så høy, at jeg hadde problemer med å komme over uten å få snø i skoene og bli kliss våt. Eller da bilen skled nedover ene bakken, helt uten veigrep og jeg forbannet den manglende brøytingen…
