Jeg har vært på trening i dag. Det er år og dag siden sist! Jeg prøvde meg riktignok på yoga for noen år siden, men som så mye annet skled også det sakte, men sikkert ut i sanden.
Den siste tiden har jeg imidlertid tenkt mer og mer på at jeg burde begynne med en eller annen form for trening. Det holder ikke bare å gå på turer. Jeg har merket at jeg er blitt svakere, og at kroppen ikke lenger gjør alt det jeg tidligere tok som en selvfølge. Ting jeg før kunne gjøre uten å tenke over det, krever plutselig mer – eller er rett og slett blitt vanskeligere.
Muskelmassen forsvinner gradvis med alderen, og det er noe jeg går mer og mer til. Både bein og armer mangler den styrken jeg en gang hadde. Jeg vil gjerne holde kroppen sterk og funksjonell så lenge som mulig, og da er det bare én ting å gjøre: begynne å bruke den litt mer.
I dag tok jeg altså steget og dro på trening med en kollega. Det er nemlig fellestrening hver tirsdag, og det beste av alt er at vi får trene i arbeidstiden.
Det var for å si det mildt, tungt. Blytungt. Beina føltes som gele allerede etter én øvelse, og jeg begynte å lure på hvordan i all verden dette skulle gå. Heldigvis minnet instruktøren oss flere ganger på at vi bare skulle gjøre så godt vi kunne, og at det var mer enn godt nok.
Jeg gjennomførte da og det er jeg stolt over. Jeg måtte riktignok tilpasse noen av øvelsene litt mer enn de andre, noe som var litt kjipt. Men det viktigste var å gjøre det på en måte som fungerte for meg. Det er slik jeg må tenke for det er klart at det kan føles litt som et nederlag å ikke klare det andre klarer. Det gir en ekstra motivasjon til å fortsette da for jeg vil jo gjerne se fremgang. Dessverre kan jeg ikke neste uke for da skal jeg en kjapp tur til Oslo, men uken etter der er jeg klar selv om jeg sikkert komme grue meg litt.
Er spent på ganglaget i morgen… hahaha. Var rimelig skjelven da jeg gikk bort til bilen etter treningen, så jeg vil nok kjenne det ja.
I natt fikk jeg endelig sove uten noen forstyrrelser. Det gjorde godt og jeg våknet av meg selv rett før alarmen gikk av. Unnet meg likevel å hvile bittelitt til, det er jo tross alt lørdag og fri. Nå sitter jeg her i morgenkåpen og nyter et glass iskaffe, mens jeg prøver å knote ned noen ord.
Og det siste der er jammen ikke lett, skal jeg si dere. De av dere som leser bloggen har kanskje sett at jeg har vært mer av enn på i det siste. Det er bare slik det blir av og til. Livet skjer – er det ikke det man sier?
Jeg misunner de av mine bloggkolleger som klarer å finne på noe å skrive om hver eneste dag. Nei, misunner er ikke et riktig ord – beundrer er nok mer korrekt. Synes “alle andre” er så mye flinkere enn meg; til å være kreative, til å formulere seg osv. Det er nok den berømmelige «styggen på ryggen» som snakker. Den stemmen som hvisker at jeg ikke er god nok, at jeg ikke strekker til. Den har fulgt meg i årevis, og selv om jeg i dag vet at den ikke forteller sannheten, kan den fortsatt være vanskelig å stilne.
Vær deg selv. Og stol på at det er nok – alltid. (Kongens tale til prinsesse Ingrid Alexandra på hennes myndighetsdag).
Jeg er meg selv, men det føles ikke alltid som at det er nok. Jeg har nok en tendens til å snakke meg selv litt ned, la de mindre gode sidene ved meg selv definere hvem jeg er. Men hva så om jeg av og til kan ha et temperament som en geysir? Er det noe negativt i det? Jeg er den første til å be om unnskyldning om jeg har tråkket noen på tærne. Jeg er ikke redd for å legge meg flat. Snarere tvert i mot. Jeg kan få dårlig samvittighet selv i de tilfellene jeg vet at jeg hadde en grunn til å reagere, men det er som om jeg skammer meg over måten jeg reagerer på. Som om det å ha temperament er noe negativt. Men det er slik jeg føler det blir sett på.
Ja, dette var noen tunge tanker på en stille og rolig lørdagsmorgen. Jeg er nå i godt humør i dag så ingen har noe å frykte fra denne kanten. Det ulmer ikke litt en gang hahaha.
Nei, nå skal jeg straks stelle meg og siden blir det en tur til mine foreldre.
Var dette årets siste sommerlige dag, mon tro? 17 grader og sol er uvanlig for årstiden, selv om vi ser stadig flere milde høstdager i takt med at klimaet blir varmere.
Jeg har vært på jobb hele dagen så det ble ikke tid til å nyte finværet for min del. Kunne jo satt meg ut på terrassen da jeg kom hjem, men det ble ikke noe av (jeg sovnet). Men jeg fikk nå klippet plenen – noe jeg antar må være siste gangen denne sesongen.
Som sagt, jeg måtte bare legge meg nedpå litt i ettermiddag. Det ble minimalt med søvn i natt på grunn av bråk fra naboen. Nå er jeg veldig vâr på lyder – spesielt om natten – men det er virkelig ikke greit å ha besøk/fest på en hverdag. Når vi bor såpass tett på hverandre må det tas hensyn. Jeg var så sint i natt at jeg skrev en klage til styret for dette er ikke første gangen dette skjer. Jeg har tidligere prøvd å ta det opp direkte med vedkommende, men fikk et temmelig passivt-aggressivt svar tilbake, så nå var begeret fullt for min del.
Jaja, det skal alltid være noen som ødelegger. Ellers er dette et rolig strøk med hyggelige naboer, og jeg trives godt her. Heldigvis er jeg ikke er alene om å irritere meg over denne naboen.
Men – nå er det helg og den skal nytes! Ingen fotballcup eller andre planlagte aktiviteter. Bare ta tingene som de kommer.
Tur tror jeg vi kan se langt etter denne helgen, men oktober må da by på flere fine høstdager, eller? Jeg velger å være optimist.
