Jeg har skiftet stue for helgen. Passer to ekstra hunder så her er det «hundsomt» om man kan si det slik. Men jeg koser meg og det er nå kjekt å komme seg litt bort innimellom. Mandag blir det hjemmekontor så det føles litt som langhelg selv om det i realiteten ikke er det.
Jeg tar det litt med ro i dag. Frokosten er ikke inntatt ennå, men jeg sitter ute på terrassen med en kopp kaffe og bare nyter stillheten og utsikten.
Og for en utsikt!
Jeg ser utover Kobbeleia, som er en fortsettelse av Raunefjorden. Raunefjorden strekker seg fra Korsfjorden i sør til Byfjorden i nord. Ved Bjorøyna går fjorden over i to leder; Kobbeleia og Vatlestraumen. Vatlestraumen er hovedleden videre til innseilingen mot Bergen for den er bredere enn Kobbeleia. Dere husker kanskje den grusomme ulykken i Vatlestraumen i 2004, da MS Rocknes gikk på et skjær og 18 mennesker omkom? Det er sterke strømmer i begge ledene pga tidevannsbevegelsene og dette gjør at innseilingen kan være krevende.
Men på en slik dag er det bare idyll å se. Mange benytter seg av den fine dagen til å være på sjøen – det er en del småbåter utpå, ser jeg. Vi er så heldige at vi har fått sommeren på en liten snarvisitt så den skal nytes denne helgen.
Hvorfor er vi hele tiden så forbaska opptatt av hva andre måtte mene og si om oss? Hva betyr det egentlig hvilken oppfatning andre har om deg? De som virkelig kjenner deg vet jo hva du står for og da burde det ikke være så viktig hva andre mer perifere mennesker i livet ditt mener.
Vi kvinner (for dette gjelder helst kvinner) kaster bort enormt mye tid på å bekymre oss over ting vi overhodet ikke kan gjøre noe med. Hva folk måtte tenke og mene er utenfor ens egen kontroll. Det vi derimot kan kontrollere er hva vi selv tillater å ta innover oss.
For noen år siden kom det meg for øret at noen i familien min (ikke de nærmeste) hadde uttalt: «Vibeke skriver jo om alt!» Det hadde blitt sagt på en slik måte at det var ikke til å misforstås. Andres mening her burde ikke bety noe for meg for jeg vet at jeg har flere som liker det jeg skriver, likevel gikk det innpå meg. Det føltes urettferdig for jeg utleverer ingen andre enn meg selv. Jeg legger heller ikke ut bilder av andre uten at det er godkjent. Den gangen vurderte jeg å legge ned hele bloggen, men så bestemte jeg meg for å drite i det (unnskyld uttrykket). Jeg er herre – eller dame da – i eget liv og jeg gjør det jeg føler er rett for meg.
Jeg vil ikke la frykten for hva andre måtte mene styre meg lenger, da svikter jeg på en måte meg selv. Jeg får heller ikke vist hvem jeg egentlig er hvis jeg hele tiden skal prøve å leve opp til andres forventninger om hvem de T R O R jeg er. Jeg føler selv at jeg nå er på vei til å bli en mer autentisk versjon av meg selv.
Det viktigste er at man er ærlig med seg selv; om hva som betyr noe i livet og hva som ikke betyr noe, og at man er tro mot seg selv og sine verdier.
Fire måneder etter at jeg flyttet fra Møllen, var jeg i dag tilbake i leiligheten «min». Det var både rart og ikke rart. På mange måter var det som om jeg aldri hadde vært borte for veien opp er jo så kjent. Men leiligheten var forandret!
Det er utrolig å se hva litt andre farger, møbler og dekor gjør for inntrykket. De hadde valgt litt andre løsninger enn meg og på den måten fått en bedre utnyttelse av plassen. Det gledet meg også at de har fått tillatelse til å oppgradere uteområdet.
Det ble en koselig stund. Kjekt å se at de trives så godt.
Inspirert av alt de hadde gjort på denne korte tiden, er jeg nå fast bestemt på å få orden på gjesterommet. Før helgen skal rommet tømmes for det meste av det som står der slik at jeg får plass til en gjesteseng. Jeg har også begynt å få ideer til hvilke farger jeg ønsker på veggene, men det skal jeg bruke god tid på. Blir ikke noe maling her før tidligst til våren igjen. Men gøy å planlegge og sjekke ut mulighetene.
Fikk tips om en farge i dag: krydderurt.
Jeg tenkte kanskje denne til soverommet, men får se. Jeg har flere alternativer.
Jeg kom over et intervju med Eirik Newth for en tid tilbake der han fortalte om sin kamp mot overspising. Han skriver også blogg om dette temaet.
Jeg ble sittende og lese – jeg har jo selv skrevet om dette tidligere og kjente meg veldig igjen. Det er vanskelig å få stilt en diagnose i Norge i dag da overspising ikke er anerkjent som en spiseforstyrrelse. Likevel er det mange som lider av dette. Det er ikke alle som utvikler fedme, noen har høy forbrenning som gjør at de ikke legger på seg så lett. Andre regulerer det ved å slanke seg noen kilo innimellom. Så er det slike som meg, som legger på seg bare ved å se på en sjokolade.
Men felles er at vi (mis)bruker mat for å døyve noe inni oss. Vi overspiser for å få bukt med vonde følelser eller erstatte de vonde følelsene med noe annet. Newth kaller overspisingen for emosjonell spising og det var noe mitt ene innlegg også handlet om.
Første gangen jeg kan huske at jeg brukte mat eller snop som trøst var da jeg bodde i England. Jeg hadde en enorm lengsel etter de hjemme og eneste trøsten var å døyve smerten med mat. På samme måte som en alkoholiker drikker for å glemme.
Det samme skjedde da min farmor døde. Og gradvis kom kiloene. Jeg klarte å ta av, men det tok ikke lang tid før de – og flere – var på plass igjen. Jeg gikk i samme felle som så mange før meg. Nye slankekurer fulgte, mer eller mindre mislykkede. I bunn lå en depresjon som jeg til da ikke hadde tatt tak i. Mange år senere ble det oppdaget at jeg hadde lavt stoffskifte og det hadde jeg nok hatt lenge uten at det ble fanget opp. Det var nok mange faktorer som spilte inn, men det hjalp ikke på depresjonen å gå ubehandlet så lenge.
Jeg var inne i en negativ spiral der kosemat var det eneste som «hjalp». En kortvarig hjelp da, for etterpå føler man seg som en dritt. Fastlegene ser at du er overvektig og kommer med formaninger om at du må endre kosthold, men ingen spør hvorfor det er blitt slik.
I dag er jeg sterkere, mye takket være slankemedisinen jeg går på, men også fordi jeg er på et bedre sted i livet. Likevel kan jeg fortsatt ha dager der jeg får akutt lyst på noe. Pga medisinen begrenser det seg naturlig, men én dag skal jeg jo klare meg uten den. Tror derfor det er lurt å bruke god tid på veien ned slik at både kroppen og hodet venner seg til den nye vekten.
Jeg kommer nok ha problemer med overspising lenge, kanskje for resten av livet. Psykologen min fortalte om mindfull spising, noe Newth også nevner som en av metodene han bruker for å få bukt med lysten. For det vil alltid være fristelser og hendelser som trigger spiselysten. Vi må jo ha mat, ikke sant? Mat er forbundet med de fleste store begivenheter i livet. Vi bruker mat for å feire, for å sørge (gravøl), som kos osv. Newth nevner julen som en av triggerne. Jeg vil også trekke frem ferien. Selv om man har de beste intensjoner om å leve sunt så forbindes jo ferie med lettvint mat, is og kanskje litt mer alkohol enn det man er vant til.
Likevel har jeg denne ferien klart å ta av – til tross for at jeg ved et par anledninger sprakk så det sang. Men – en sprekk eller to er ingen katastrofe så lenge man klarer å hente seg inn igjen. Og det klarte jeg heldigvis.
Jeg avslutter ferien med et nytt tall på vekten: 87,4! Det er ned 400 gr fra forrige veiing. Er så glad for at jeg har klart å holde vekten i ferien og til og med gått ned! Jeg kunne nok gått enda mer ned hadde jeg gått inn for det, men det har også vært viktig for meg å kunne kose meg litt ekstra i ferien. Jeg er nå kun tre kilo unna fra å nå et viktig delmål – nemlig å gå fra fedme til overvektig.
I morgen tar jeg fatt på hverdagen igjen. Det vil nok bli tungt å stå opp tidlig igjen for jeg har virkelig snudd litt opp ned på døgnet disse siste ukene. Den største utfordringen blir likevel å komme seg sånn noenlunde tidlig til køys.
Utfordringene står i kø denne høsten og akkurat det kjenner jeg at jeg gruer meg litt til. Jeg har bare skjøvet det unna til nå. I oktober blir det jobbtur til Trondheim, men det ser jeg frem til. Noen netter på hotell er ikke å forakte. Det blir første flytur på 2 ½ år for meg. Siste turen var dagen før Norge stengte ned i mars 2020. Da hadde jeg vært på konferanse i nettopp Trondheim.
Blir vel en ny smittetopp til høsten, har hørt om flere som har vært syke i sommer. Selv har jeg sluppet unna til nå, men føler nettet snører seg sammen 😉
Det var faktisk godt å få luftet tankene omkring det at jeg er så selvkritisk. Det hjelper å si det høyt – da sprekker trollet for å si det slik. Jeg har i hvert fall hatt en helt annen ro etter at innlegget ble skrevet og delt.
I dag har jeg hatt en aktiv dag. Har fartet litt rundt; vært på Fysak med min søster og lille nevø, besøkt foreldrene mine og så ble det også tid til et lite kafebesøk på tampen for min lille nevø, min mor og jeg. En koselig dag med andre ord!
Bare én dag gjenstår nå og så er ferien definitivt over for i år. Forhåpentligvis har vi noen fine og varme dager å se frem til før høsten setter inn. Det meldes i hvert fall ikke så aller verst vær mot slutten av uken. Ellers er nå jeg glad i høsten selv om våren kanskje de senere årene er blitt min nye favoritt av årstidene, med høsten som en god nr 2.
Dette var tatt omtrent på denne tid i fjor. Får vi slike dager, skal jeg ikke klage.
Etter å ha vært hjemme i tre dager uten å ha gjort noe fornuftig, kom jeg meg ut av huset i dag. Det gjorde godt. Å være hjemme er vel og bra, men har jo innsett at jeg er av de som trenger å komme seg ut, som blir gal av å bare være hjemme og tråkke. Jeg får altfor mye tid til å gruble og det er ikke bra. Fant jo tidlig ut at hjemmekontor ikke var noe for meg, at jeg hadde godt av å komme meg ut, treffe kolleger, være sosial.
Det er nok derfor bra jeg skal begynne på jobb igjen på mandag. Det er alltid litt tungt å starte opp etter en lang ferie, synes jeg, men så er det så greit når jeg først er kommet i gang. Slik har det ikke alltid vært, det var en tid jeg gruet meg til å gå på jobb, men det hører heldigvis fortiden til.
I kveld skal jeg kose meg med litt godis (er jo fredag og da er det lov!) og «Manifest» på Netflix.
I går ble det stille fra meg. Det betyr ikke at jeg ikke har noe å skrive om, men det er ikke alltid like enkelt å finne ordene.
Jeg har hatt en del tanker de siste dagene, tanker omkring dette at jeg så sjelden eller aldri blir helt fornøyd. Jeg vet ikke om det kan tilskrives høysensitiviteten eller om det rett og slett skyldes at jeg er litt for perfeksjonistisk.
Higen etter perfeksjon trenger ikke nødvendigvis være ensbetydende med noe negativt. Det er først når det tipper over at det kan bli et problem. Når man begynner å tvile på seg selv og om det en gjør er godt nok. Når målene en har satt for seg selv er så høye at de blir umulige å nå.
Jeg har ofte tvilt på meg selv og min (manglende) evne til å fatte beslutninger. Da jeg var på tilvalgsmøte og skulle plukke ut gulv, kjøkken, bad osv., hadde jeg store kvaler. Jeg hadde vært gjennom denne prosessen én gang tidligere, og i ettertid angret på flere av valgene. Den fellen skulle jeg ikke gå i nå og følte mye sto på spill. Jeg måtte velge rett denne gangen. Jeg hadde jo tenkt mye i forkant, men ikke klart å ta en endelig beslutning – likevel følte jeg meg rimelig sikker da valgene var tatt. Og jeg var ganske fornøyd da jeg så leiligheten på befaringen før innflytting.
Likevel har jeg nå hatt noen dager med et evig tankekjør. Jeg ser andres hjem på Instagram og lurer på hvorfor jeg ikke heller valgte som dem.
Jeg vet at det er usikkerheten som taler og at den ikke har rot i virkeligheten. Men det er fryktelig anstrengende å ha det slik og det kan føre til at man blir både deprimert og utbrent. Kjenner bare hvor sliten jeg er til tross for at jeg ikke har gjort stort de siste dagene.
Dette er i hvert fall noe jeg nå ta tak i. Jeg er nødt til å snu denne negative tankespiralen om at det jeg gjør ikke er godt nok eller at de valg jeg tar er dårligere enn andres. Jeg må slutte å være så kritisk til meg selv og godta at «nesten perfekt» er mer enn bra nok.
Dette er en av de dagene der man egentlig bare vil forbli i sengen. Det er liksom ikke det helt store å stå opp til. Ute er det lite som minner om sommer. Det regner og blåser, og er skikkelig surt. Selv hundene ville fort inn igjen.
Jeg blir så trøtt på slike dager. Energien er lik null og jeg orker ikke finne på noe. Så blir jeg bare sittende her i sofaen og kokkelure. Det gjør jo ikke saken noe bedre for jo mindre jeg gjør, jo trøttere blir jeg. Og jo trøttere jeg blir, jo mer lyst får jeg på noe snop. Heldigvis er jeg for trøtt til å kjøre ut, så aldri så galt at det ikke er godt for noe 😉
Jeg falt derimot for fristelsen til å bestille hjem en pizza. Ikke det sunneste det heller, men likevel bedre enn snop. Så nå sitter jeg her da – like trøtt, men snopsuget er i det minste borte. Hehe.
Det er 1. august og jeg har tatt fatt på min siste ferieuke. Dagene har bare flydd av gårde, føler jeg. I dag har det vært fint og sommerlig her i Bergen, men det ser ikke lyst ut for de neste dagene.
Dette har i hvert fall vært en veldig koselig dag. Og den startet særdeles hyggelig da jeg gikk på vekten og det lyste et nytt tall mot meg – 600 gram ned! Nå setter jeg inn et ekstra gir fremover slik at jeg forhåpentligvis innen jul har nådd målet om å «bare» være overvektig.
Så dro jeg på besøk til en bekjent fra tibbemiljøet – hun har fått sitt første valpekull og i dag er de syv uker gamle. Herregud, kan jo bli valpesyk av mindre, men nei. Uansett hvor søte de er så blir det ingen flere valper
Men for noen nydelige små nøster og så tillitsfulle! Jeg fikk en god dose med deilige valpesusser og etterpå ble det rift om plassen på fanget fra de andre hundene.
Etter besøket hentet jeg foreldrene mine og så dro vi en tur hjem til meg. Her fikk vi en koselig stund ute på terrassen før jeg kjørte de hjem og ble servert middag.
Nå blir det avslapping resten av kvelden, kanskje titte litt på Netflix. Men først nyte de siste solstrålene på en stund.
