Først vil jeg si tusen takk for alle de koselige meldingene jeg har fått!
Det var utrolig kjekt å våkne opp i dag til 21. plass på bloggtopplisten. Det var overhodet ikke noe jeg hadde sett for meg så desto mer gledelig var det og en skikkelig vitamininnsprøyting. Motivasjonen har ikke vært helt på topp i det siste da alt har vært så uvisst, men nå kan jeg bare kose meg med det jeg liker aller best; nemlig å skrive.
Jeg har alltid likt å uttrykke meg skriftlig. Som liten og ungdom skrev jeg dagbok. Jeg var også veldig glad i å lese og leste tidlig ut det meste av bøkene på barneavdelingen på biblioteket. Som 8-9 åring startet jeg med utlån av egne bøker til ungene i gaten der jeg vokste opp. Det lå tydeligvis tidlig i kortene hva jeg skulle bli 😉
Jeg har faktisk 8 år bak meg som blogger, men det er første gangen jeg er på blogg.no. I innlegget Høysensitiv kan dere bli litt bedre kjent med meg og hva det vil si å være høysensitiv.
Ser virkelig frem til veien videre!
Og her er byen i mitt hjerte – noen som ser hvor det er? 😉
I dag er jeg glad. Fikk endelig melding om at bloggen min var godkjent og ville bli overflyttet fra miniblogg til blogg.no! Og her er jeg nå! Miniblogg legges jo som tidligere nevnt ned 1. september, og jeg har vært litt småbekymret. Men nå kan jeg senke skuldrene vel vitende om at her skal jeg bli.
Det er mye som ennå ikke er helt ferdig, jeg har en jobb å gjøre for å få bloggen akkurat slik jeg vil ha den, men det kommer etterhvert. Nå kjenner jeg på en stigende motivasjon for å fortsette og det er godt. Ble litt demotivert en stund når alt var så usikkert.
Jeg lurer på når den dagen skal komme at jeg overhodet ikke er nervøs før jeg skal presentere noe. Nå har det riktignok kommet seg enormt mye, det er jo ikke slik at jeg er fysisk dårlig lenger, men denne gangen kjente jeg det litt ekstra. Kan selvsagt være fordi dette var første gang etter ferien. Det sies jo også at man skal kjenne på en liten nerve for å kunne yte maks og den tror jeg på. Man blir ekstra skjerpet og konsentrert da.
Og selvsagt gikk det over all forventning. De og vi følte at det hadde vært et nyttig møte. Jeg fikk også med meg et tips tilbake og det synes jeg var veldig bra! Jeg tok også mye på sparket i dag og var mer avslappet mens det sto på – det er noe jeg skal ta med meg videre på veien. Jeg kan jo dette jeg snakker om etterhvert.
Jeg har skrevet mye om dette med mestring. Det å pushe seg selv litt er viktig for å ikke stagnere, samtidig må det nesten være noe en ønsker selv. Det må være noe som driver en, noe som motiverer. Jeg synes jo at det å undervise, det å lære bort noe til andre er gøy, men så er det dette med å prate til en forsamling da… der har jeg hatt en sperre. Nå er jeg i ferd med å bryte den sperren fordi den har hindret meg i å gjøre noe jeg liker. Og det er søren meg en utrolig deilig følelse å kjenne på!
Resten av jobbdagen ble tatt hjemme for det skulle komme en snekker og se på tre av dørene mine. De har vært vanskelige å få igjen, men nå ble de fikset heldigvis. Satt en liten stund ute på terrassen mens han var her for å få nytt litt av det fine været vi har hatt i dag. Sommerens siste krampetrekning, tenker jeg.
Det finnes virkelig sadister blant oss; mennesker som finner stor tilfredsstillelse i det å torturere og plage andre. Om det er andre mennesker eller dyr spiller ingen rolle. Det burde heller ikke overraske meg – vi har sett det før.
Likevel lar jeg meg sjokkere at noen kan være så grusomme. At det finnes de som finner glede i å se andre lide.
Jeg må innrømme at de sakene der dyr er involvert går spesielt sterkt innpå meg. Dyr kan ikke forsvare seg, de er helt og holdent prisgitt menneskene rundt seg.
I fjor ble en and steinet til døde her i Bergen. To menn ble sett mens de kastet stein på endene. I sommer ble to menn filmet mens de gikk til angrep på to svaner. Svanene ble sparket og dratt etter halsen mens de flakset for å komme løs. For et par år siden ble det oppdaget at det hadde vært innbrudd i Bergen strutsefarm. Flere av dyrene var borte, blant annet en kaninmor, hennes fem unger, en drektig kanin og flere marsvin. Seks av kaninene ble senere funnet lemlestet og drept ved et vann i Krohnegården, et friluftsområde på Melkeplassen. De fant også en høne og en hane som begge hadde fått hodene kappet av.
Og så har vi alle de andre historiene, om katter som blir torturert og hengt, hunder som blir druknet osv.
Det er så rått og brutalt, så bestialsk. Det er rett og slett ren ondskap.
Hva i helv…. får noen til å utføre slike grusomme handlinger?
Jeg blir så rasende! Og ikke minst utrolig lei meg på de stakkars dyrenes vegne. Får skikkelig vondt inni meg når jeg leste sånt.
Hva har disse folkene fått med seg av verdier i livet? Empati og respekt er tydeligvis mangelvare. I Wikipedia leser jeg følgende definisjon på en sadist: En sadist er et menneske som opplever lyst eller tilfredsstillelse ved å ydmyke eller undertrykke andre mennesker eller å påføre dem smerte. Denne nytelsen av lidelsen i den andre, er typiske trekk ved narsissistiske, psykopatiske personligheter.
Jeg lurer på når disse trekkene kommer til syne? Kan man se de allerede fra de er veldig små eller blir det tydeligere jo eldre de blir? At gener spiller en rolle er klart. Noen mener også at en dårlig barndom kan spille inn. Motivet til sadisten er som oftest så enkel som at det gir dem glede i å påføre andre smerte. Å utøve makt mot andre og få andre til å føle seg underlegne, er også noe som gir en sadist stor glede.
For en del år siden oppdaget jeg noen unger som hev småstein på noen ender. Nå tror jeg ikke disse var sadister da; enkelte unger vet rett og slett ikke hvordan de skal behandle dyr. Kanskje omgås de ikke dyr eller de er redde. Det er foreldrenes ansvar å lære ungene til å ha respekt for alt liv. Jeg sa i fra til ungene for foreldrene var der ikke. De stoppet momentant, men lurte nok fælt på hvem jeg var som snakket til de.
Vi har alle et ansvar til å gripe inn om vi ser dyr blir plaget. Om man selv ikke tør gjøre noe så må man i hvert fall melde fra. Jeg kunne i hvert fall aldri snudd ryggen til.
Dette har vært en avslappende lørdag selv om jeg har vært på farten hele dagen. Kl 1415 hadde jeg time hos Vannkanten Spa & Bodycare. Dette er andre gangen jeg er hos de og jeg er kjempefornøyd. De er så hyggelige og virker proffe. I dag var det altså green peel, en øyebehandling for trøtte øyne og hovne øyelokk, samt forming av bryn. Det er bare så utrolig deilig å bli dullet med på denne måten. Litt luksus i hverdagen, men vel verdt pengene.
Litt rød og hoven etter behandlingen, men det blir bedre. Dette kommer jeg nok gjøre flere ganger.
Etter behandlingen ble det tid til et kafébesøk med en venninne før jeg dro videre til foreldrene mine. Der fikk jeg også litt kvalitetstid med min lille nevø <3
Nå sitter jeg her og gruer meg til å gå ut siste turen med hundene. Det har vært et merkelig vær i dag – fra strålende sol til styrtregn. Og nå regner det selvsagt igjen…
Denne uken har vært lang enda til at jeg hadde hjemmekontor mandag og deler av dagen i går. Fredagen kunne liksom ikke komme fort nok! Nå skal jeg ha en ytterst stille og rolig helg, og bare lade opp til mandag.
Fra mandag av er det nemlig full fart på jobb med vakter osv. Vi åpner etter å ha hatt sommerstengt siden juni så nå vil biblioteket igjen fylles opp med høyrøstede og læringshungrende studenter. Det er alltid en liten overgang, men blir nå kjekt også.
I morgen skal jeg på en behandling jeg aldri før har hatt; Green Peel eye contour treatment. Behandlingen skal drenere og minske vannsamling, og skal være bra for slappe og tunge øyelokk. Den skal også hjelpe mot rynker og fine linjer. Jeg er spent for har med tiden fått litt tunge lokk slik som mange med meg når vi kommer i en viss alder. Blir nå greit å prøve det ut og ikke minst; gi meg selv litt velvære.
Grensen min går ved injeksjoner. ALDRI om jeg kommer sprøyte huden min full av Botox, fillers eller hva det nå heter. Det gjøres for å se yngre ut, men dessverre får det en helt motsatt virkning. Man ser det jo så tydelig på disse som har gjort det – de ser rett og slett pløsete ut! De ser også enda eldre ut enn de er og det var vel ikke helt hensikten? Problemet er vel at mye vil ha mer, man blir på en måte avhengig. Jeg er sjeleglad jeg ikke er ung i dag, er redd jeg ville latt meg påvirke så usikker som jeg var i den alderen.
Bloggen har gått litt opp og ned på listene i sommer, men i dag er jeg igjen på andreplass. Lesertallene kunne vært bedre da, men jeg klager ikke altså. Er bare glad noen finner den såpass interessant at de leser den 😉 Så stor takk til dere trofaste lesere!
Jeg vet ennå ikke hvordan det blir fremover. Søknad er sendt til blogg.no, og jeg håper på svar i god tid før denne portalen legges ned. Aner ikke heller om jeg får med meg disse innleggene OM jeg blir funnet verdig nok. Kan bare håpe.
Vi er over halvveis av august allerede. Om ikke lenge vil vel kakemennene (Uuups, jeg mente selvsagt kakePERSONENE haha) og julebrusen være på plass i butikkene. Det verste er at det faktisk er sant.
Barn er som blanke tavler – de møter verden med et åpent sinn helt fri for fordommer. Hudfarge spiller ingen rolle, ei heller nasjonalitet. Religion er heller ikke noe de små har begrep om – ennå. Dette ser man jo også i barnehager hvor ulike etniske grupper er samlet. Barn finner hverandre på tvers av religion.
Barn har en naturlig nysgjerrighet og kan stille spørsmål, men godtar svarene de får. At Eirik for eksempel har to pappaer og ingen mamma, mens Ida kun har en mamma, spiller ingen rolle når de bare får det forklart.
Skolen er kanskje den største arenaen hvor barn og ungdom med minoritetsbakgrunn opplever rasisme. Til tross for at det fokuseres på antimobbekampanjer, vet vi at det lett brukes skjellsord som «svarting», «nigger» og «homo». Men hvor kommer det fra? Hvor lærer ungene dette?
En viktig arena her er dessverre hjemmet. Små gryter har store ører, heter det. Det er utrolig hva barn klarer å fange opp. Små ubetenksomme og tilsynelatende uskyldige ytringer om «utlendinger» eller «homoer» kan faktisk få konsekvenser. Foreldre må derfor være sitt ansvar bevisst og tenke over de holdningene de viderefører til ungene.
Jeg blir ofte skremt når jeg leser i kommentarfelt eller diverse diskusjonsfora hva godt voksne mennesker kan få seg til å si om andre mennesker. Det kan virke som at det er helt legitimt å latterliggjøre andre. De som stikker seg litt frem, som tør å vise seg litt naken og sårbar, som tør å “bjuda på”. Det er de færreste som holder seg til sak når de diskuterer andre. Hadde de enda gjort det, men det blir fort personkarakteristikker og “vittigheter”på andres bekostning. Går du inn på Facebook og søker de opp, har de gjerne både barn og barnebarn. Lurer gjerne da hvilke verdier de har gitt videre.
Jeg forstår i hvert fall hvorfor det er så vanskelig å få bukt med mobbing når voksne folk som burde visst bedre, ofte er de verste.
Sommeren er definitivt på hell nå. Vi har hatt en nydelig helg her på Vestlandet – bare synd det ikke kunne vare litt lenger. Jeg hadde meg en liten stund nede ved sjøen både i går og i dag, satt på svaberget med øynene lukket. Skulle nok tatt turen uten hundene for de blir så fort utålmodige. Likevel; den lille stunden gjorde godt.
Da jeg gikk hjemover, kom en hel haug med fugler flyvende i v-formasjon. Et sikkert tegn på at vi går mot høst. Nå trekker de sørover og kommer ikke tilbake før våren igjen er her. Naturens evige syklus.
I dag er det immatrikulering på skolen hvor jeg jobber. Det er alltid en litt brå overgang – fra tom og sommerstille skole til yrende liv hvor enn man snur seg. Men vi får jo være glad for at det denne høsten blir ordinær undervisning – det er noen år siden sist.
Hva gjør man når hjertet sier én ting mens magefølelsen noe helt annet? Dette har jeg gått og grublet på i noen uker nå og jeg er fremdeles i tvil. Sett tilbake innser jeg at jeg i flere tilfeller burde lyttet mer til magefølelsen enn jeg faktisk gjorde. Sånn sett er vel svaret allerede gitt. Jeg har nemlig tatt en del avgjørelser opp gjennom årene basert mer på følelser enn fornuft.
Nå er magefølelsen for så vidt en følelse eller intuisjon da. Og den kommer strengt tatt heller ikke fra magen, men fra hjernen. Pga nervecellene som er i magen kjenner vi det i magen når vi er forelsket, nervøse, redde; eller når noe ikke føles helt rett. Men alt styres fra «oven», altså hjernen.
Det handler ofte om å oppfatte elementer i en situasjon som egentlig ikke er åpenbare (webpsykologen.no)
Kan man så alltid stole på magefølelsen? Ekspertene sier nei. Jeg sier tja. Jeg vet ikke. Man skal vel ikke stole blindt på den. Det kan jo være hodet tuller med deg også. Vi vet jo hva gamle tankesett kan gjøre med en for eksempel. Ens egne tanker kan forsøke å hindre deg i å gjøre forandringer, det er jo noe jeg erfarer nå som jeg går gjennom en livsstilsendring. Hodet gir magen signaler om at den må ha mat og magen blir plutselig veldig sulten. Sånn helt enkelt forklart.
Likevel; jeg som høysensitiv får ofte en følelse når noe ikke stemmer helt. Man trenger helt sikkert ikke være høysensitiv heller for å få denne følelsen, men den er i hvert fall svært fremtredende hos meg. Jeg fornemmer for eksempel lett stemninger og merker fort når noe er galt. Jeg kan ikke begrunne disse fornemmelsene jeg får på en rasjonell måte – de bare er der.
Å ta viktige avgjørelser kun basert på en følelse man har er nok ikke lurt. Jeg tror en avgjørelse bør være basert på summen av det hele og der magefølelsen kanskje er loddet på vektskålen.
