Det er et rikt dyreliv her på Losna. Ene kvelden så vi hjort rett ved huset – ellers er jo villsauene hyppige gjester på tunet. De tråkker forbi huset flere ganger for dagen. Ørnen flyr stadig vekk rett over oss og har reir i de bratte fjellsidene. Paddene har jeg jo nevnt og ellers er det både linerler, rødstrupe og trost. Det er også sett mår og mink, og kobbe! Hegre har jeg ikke sett i år, men det så jeg mye av i fjor.
Det kan jo virke idyllisk, men bakom lurer farene. Slik vil det jo alltid være i naturen, der gjelder den sterkestes rett. Det er ikke alltid så lett for et bymenneske å ta innover seg den erkjennelsen. Når vi har vært her i påsken og sett alle de søte små lammene, er det vondt å tenke på at ikke alle vil klare seg. Men den enes død, den andres brød.
I dag så vi et slikt resultat av naturens harde realitet. Nede på svaberget lå et lam – dødt. Tarmene lå utenfor kroppen og øyehulen var tom. Et grusomt syn. Vet ikke hva som har skjedd med det, det kan ha vært sykt i utgangspunktet og dødd naturlig. Eller det har vært svakelig og så blitt tatt av ørnen. Ikke godt å si. Vi fikk i hvert fall meldt fra til de som er ansvarlige for sauene.
Men disse små krypene takler jeg altså ikke. Synes de er vemmelige. De er også så uforutsigbare; du ser de ikke før de plutselig bare hopper frem. Jeg kvepper like mye hver eneste gang og klarer ikke la være å komme med et skrik. Husker en gang jeg var på besøk hos en venn. Det gikk et frosketrekk over veien ned til huset hans og da jeg skulle hjem igjen på kvelden, krydde det av padder. Jeg har aldri sett så mange og jeg fikk den store skjelven. Det var jo mørkt også så det var vanskelig å få øye på de med én gang før du omtrent holdt på å tråkke på de. Hvis dere ser for dere en tegneseriefigur som omtrent spinner i luften, ja, da har dere meg.
På Losna er det mange padder. Heldigvis er det ikke så mange oppe ved huset selv om vi kan treffe på en og annen der også. De holder helst til på veien ned mot sjøen så jeg liker ikke å gå der når det har begynt å skumre. Kan selvsagt også treffe på dem på dagtid, men da er de lettere å se. Selv om jeg har klart å ta feil av de og sauelorten…
I går tok vi turen til Dalsknuten, en av flere topper her på Losna. Jeg har vært der én gang tidligere, men da valgte vi en annen vei opp. Nå skulle vi gå opp det bratte skaret der jeg tidligere kun har gått ned.
Det er to år og minst 15 kilo siden jeg var på «Knuten» sist. Det var blytungt, minnes jeg, og det er jo ikke så rart når man veier over 100 kilo! Vel var det tungt innimellom nå også, men det kan ikke sammenlignes med slik det var sist. Jeg er mye mer utholdende nå og pausene kortere.
Tenk hvordan det vil bli når enda 15 kilo er borte! Kanskje blir jeg reneste fjellgeiten hehe.
Det kunne blitt en artig video på tilbaketuren. Deler av veien går gjennom høyt ormegress, og jeg gikk og filmet – trodde jeg. Plutselig forsvant beina under meg og jeg lå så lang jeg var. Dessverre hadde jeg tydeligvis klart å holde fingeren foran linsen, så kun innsiden av håndflaten vistes…
Den følelsen… når hun endelig står der på toppen og skuer utover. Her oppe har hun oversikt; over hvor hun kom fra og veien hun har lagt bak seg. Det var tungt til tider, men hun sto på og gav aldri opp.
Den følelsen… når hun nå ser nedover og vet at hun fremdeles har en vei å gå, men med en visshet om at det verste stykke er unnagjort.
Jeg har i lengre tid gått og kjent på at jeg har vært sliten. Rett og slett sliten inn til margen. Det er ikke få ettermiddager jeg har kapitulert. Og når jeg da sovner, sover jeg gjerne i flere timer uten å bli noe særlig mer opplagt. Kanskje ikke så rart når man ser på denne grafen som viser stressnivået i løpet av natten.
Det har vært mye dette siste halvåret. Klargjøring av den gamle leiligheten før visning og salg, så masse tanker mht om jeg ville få den solgt raskt osv. Nå gikk det det veldig fint da, den ble solgt før ordinær visning og jeg slapp den nervepåkjenningen. Men likevel; det er alltid masse å gjøre i forbindelse med flytting. Også på jobben har det vært store utfordringer for meg personlig denne våren. Det koster å ta på seg oppgaver som er langt utenfor ens komfortsone selv om det også er givende og artig.
Nå har jeg fire uker foran meg der jeg kan få ladet batteriene. De skal benyttes godt.
Det ble faktisk en ganske fin dag i dag da solen endelig bestemte seg for å titte frem fra skydekket. Vi har sittet mye ute og det ble også en deilig stund nede ved sjøen. Jeg fikk min sårt etterlengtede time-out der på svaberget. Satt med øynene lukket og lyttet; til lydene av bølgeskvulp, fugleskrik og i det fjerne en fiskeskøyte som tøffet av gårde. Sann sjelefred.
Hundrene har det også fint. De kan gå løse ved huset når ikke villsauene er her – ellers er de i langline.
Jeg nyter det å slippe å gå etter klokken. Kunne gjøre det jeg vil – når jeg vil. Det er ferie for meg. Innimellom jobber vi litt, det er alltid noe vedlikeholdsarbeid å gjøre på et gammelt sted som dette. Men det er kjekt å gjøre noe annet enn det man gjør til hverdags. I morgen blir det tur til Dalsknuten, den fjelltoppen som ligger rett bak huset. Jeg regner med det blir tungt selv om jeg er noen kilo lettere, for det er en ganske bratt stigning. Desto mer lettet og glad vil jeg være etterpå. Og stiv og støl, kjenner jeg meg selv rett. Men jeg trenger litt styrketrening for merker jeg er ganske så slapp i fisken.
Av og til kan det virke som at enkelte tror Norges grenser går nord for Sinsenkrysset. Måtte le da jeg så noen kommentarer i en hundegruppe. Det var en som hadde lagt ut et innlegg om valper som hadde diaré og flere lurte på om det kunne skyldes varmen… Hvilken varme, repliserte jeg.
I Oslo er det strålende sol og godt over 20 grader. Men dette er også sommer-Norge. Dette må jo være det typiske bildet på en ekte vestlandssommer; start på fellesferie, stappfulle ferger, 11-12 grader og regn. Det har også sin sjarm, tro det eller ei.
Og det har sine fordeler. Man slipper å bli solbrent, blir ikke plaget med klegg…og så kom jeg ikke på flere fordeler haha. Jo! Man setter ekstra pris på de dagene der det er opphold. Som i dag der vi såvidt kan skimte blå himmel akkurat der det tykke skydekke bryter litt opp. Det er opplett og meldt «hele» 13 grader – som vi skal nyte denne dagen 😉 I morgen og tirsdag blir det enda bedre – da skal vi opp i henholdsvis 15 og 17 grader!
Det var litt av et vær da jeg kom i går. Vind fra sørvest gir særdeles ugunstige vindforhold der vi skal gå i land og på ett tidspunkt lurte jeg på om jeg bare måtte bli i båten 😉 Båten ble kastet mot land flere ganger med meg og hundene ombord, jeg i knestående haha. Men til slutt fikk jeg kontroll over beina og kom meg på land.
Vindforholdene var heldigvis bedre i dag. Godt innpakket i ull og regntøy dro vi av gårde til Losnegard for å se Losnaspelet. Det er noe jeg har hatt lyst til lenge. Spelet arrangeres annethvert år så jeg er glad for at anledningen omsider bød seg.
Handlingen i Losnaspelet er lagt til slutten av 1300- og begynnelsen av 1400-tallet, og tar utgangspunkt i historiske hendelser. Historien er bygd opp rundt Herr Eindride Erlendsson og ætten han tilhørte – Losnaætten. Herr Eindride var på denne tiden blant de rikeste og mektigste i landet. Han var ridder og riksråd, og styresmann på Akershus og Tunsberghus. Han var med på kongekroningen i Kalmar i 1397 og var dronning Margrete sin store støttespiller.
Det var en stor opplevelse å få se dette til tross for at det sipte ned stort sett hele tiden. Gode skuespillere og flotte kostymer. Etterpå var det servering av mat. Jeg kjøpte meg deilig raspeball med tilbehør, ellers hadde de både lapskaus, sveler, sild og hamburgere. Noe for en hver smak.
Det ble noen koselige timer og været la ingen demper på MIN opplevelse i hvert fall.
Etter måneder med litt opp, stillstand, litt ned, mer stillstand, litt opp igjen, stillstand, kom det endelig et nytt tall på vekten! 88,4 lyste mot meg i dag morges og et så lavt tall har jeg ikke hatt på det jeg kan huske. Dette trengte jeg virkelig – det gir meg en enorm boost. Jeg har gått ned 9,3 kilo siden jeg startet på Ozempic i november og til sammen 15 kilo!
Jeg blir likevel fremdeles overrasket når jeg tar på meg klær som tidligere satt som pølseskinn, og som nå henger og slenger rundt meg. I går prøvde jeg en oljebukse jeg ikke har kunnet gå med på flere år og nå satt den som støpt.
Det er ingen tvil om at Ozempic har hjulpet meg. Samtidig går det ikke for fort ned så jeg får tid til å jobbe med å få hodet med meg på veien. Det er ikke lett, for selv nå – 15 kilo lettere – har jeg dager der jeg føler meg stor og ikke klarer å se noe forskjell. Har heller ikke vært så flink til å ta bilder underveis, det burde jeg nok. Ser andre gjør det, men også de har problemer med å se seg selv slik andre ser dem. Rart det der…
Dette var i hvert fall en god start på ferien som har startet NÅ! Jeg er straks klar til å fylle bilen med alle mine pakkenelliker og suse av gårde.
I morgen går altså turen til Losna – denne vakre øyen i Solund kommune i det som en gang var Sogn og Fjordane fylke. Jeg har så smått begynt å pakke, men det er like håpløst hver gang. Jeg klarer aldri bestemme meg for hva jeg skal ta med og så ender jeg som regel opp med å ta for mye. Noen som kjenner seg igjen? Men heller litt for mye enn for lite. Jeg må i hvert fall ha med noen tykke gensere, ull og regntøy. Det er et «must»; i hvert fall slik det ser ut på værkartet. Det er meldt øs pøs hele uken, så tror nok badedrakten trygt kan bli hjemme i år.
Jeg håper det kan bli såpass bra vær innimellom at vi får kommet oss på flere gode turer. For et par år siden gikk vi til Dalsknuten, som ligger 286 moh. Det var skikkelig tungt, men så var jeg jo en del kilo tyngre enn det jeg er nå. Jeg er litt spent på om det vil være lettere for meg nå, så har lyst til å prøve.
Ett år gikk vi Losnedalen rundt, det var en tur på 8 kilometer og vi brukte vel 6 timer. Tror ikke jeg orker ta den turen på nytt, ikke i år i hvert fall. Det var en fantastisk tur da der vi vandret i et fantastisk kulturlandskap, men med flere bratte stigninger, ble den i tyngste laget for meg. Utsikten var det ingenting å si på.
Før i tiden var det flere gårder og en skole på øyen. Nå står bare ruinene igjen. På begynnelsen av det forrige århundre var det noen og hundre som bodde fast her, mens i dag er det kun et par fastboende. Foruten villsauene da. En idyllisk plass i dag, men det var nok en kamp for tilværelsen den gang. Stedet er jo også temmelig værhardt. Når vinden står fra sør, skal det ikke mye til før sjøen er hvit og bølgene slår innover land.
Vel oppe hadde vi utsikt mot øyen Alden og fjellet «Den norske hest». Det er et av de mest karakteristiske fjellene på vestlandskysten – 481 moh. Like ved ligger Værlandet og Bulandet.
Som sagt en fantastisk tur, men tror jeg må være litt mer trent før jeg går denne turen igjen.
