Jeg har bufonofobi. Her jeg er nå er derfor kanskje ikke det beste stedet å være for en med denne fobien for her kryr det av disse dyrene.
Bufonofobi er altså skrekk for padder.
Jeg er et skikkelig dyremenneske og har hatt både hunder, katter, fugl og fisk. Egentlig er jeg vel sånn sett mer glad i dyr enn mennesker.
Men disse små krypene takler jeg altså ikke. Synes de er vemmelige. De er også så uforutsigbare; du ser de ikke før de plutselig bare hopper frem. Jeg kvepper like mye hver eneste gang og klarer ikke la være å komme med et skrik. Husker en gang jeg var på besøk hos en venn. Det gikk et frosketrekk over veien ned til huset hans og da jeg skulle hjem igjen på kvelden, krydde det av padder. Jeg har aldri sett så mange og jeg fikk den store skjelven. Det var jo mørkt også så det var vanskelig å få øye på de med én gang før du omtrent holdt på å tråkke på de. Hvis dere ser for dere en tegneseriefigur som omtrent spinner i luften, ja, da har dere meg.
På Losna er det mange padder. Heldigvis er det ikke så mange oppe ved huset selv om vi kan treffe på en og annen der også. De holder helst til på veien ned mot sjøen så jeg liker ikke å gå der når det har begynt å skumre. Kan selvsagt også treffe på dem på dagtid, men da er de lettere å se. Selv om jeg har klart å ta feil av de og sauelorten…
AKKURAT sånn har eg det også!
Alle bare ler av meg, men har hatt det slik så lenge eg kan huske.
Skikkelig vemmelig er de, og slik du beskriver møte med en padde eller flere, med kvepping, skrik og redsel, er som eg skulle beskrevet det sjølv
Tusen takk for kommentaren din!
Godt vi er flere som vet hvordan det er. Folk ler litt av meg også, men jeg bryr meg ikke. De får bare le.