Ferien på Losna går dessverre mot slutten – etter to uker vender vi lørdag snuten mot byen igjen. Morgendagen skal derfor nytes til fulle og heldigvis er det meldt pent vær.
Dårlig vær deler av tiden har ikke lagt noe demper på stemningen. Jovisst har det regnet en del og temperaturen vært lav for årstiden, men det har ikke vært verre enn at vi har kommet oss ut. Det har vært dager som har startet temmelig grå, men som etterhvert har blitt såpass bra at vi har kunnet sittet ute. Og så har det vært dager der temperaturen har bikket 20 grader og vi har kunnet være ute hele dagen og slikke sol.
Jeg har i hvert fall kost meg og hatt fine dager. Batteriene er ladet og koppen full av gode minner. Det er godt å ha med seg når høststormene setter inn.
Hvor var du da Brå brakk staven? Det er en kjent frase som oppsto etter at skiløperen Oddvar Brå brakk staven i VM i 1982. «Alle» visste hvor de var den dagen. Det blir gjerne slik når det skjer hendelser av en viss størrelse. Slik som da John F. Kennedy ble skutt i Dallas – de som opplevde det husker sikkert den dag i dag akkurat hvor de var eller gjorde på. Selv husker jeg hendelsen med Brå godt selv om jeg ikke var så gammel. Jeg har også en erindring om da Ulriksbanen i Bergen datt ned 9. juli 1974 og fire mennesker omkom. Da var jeg åtte år. Jeg vet også akkurat hvor jeg var for besteforeldrene mine hadde leid en hytte og jeg var på besøk der. Jeg husker ikke detaljene, men tv-bildene gjorde stort inntrykk.
Jeg vet også akkurat hvor jeg var 22. juli 2011. Jeg satt i bilen på vei ut til et bursdagsselskap da min far ringte og sa at det hadde vært en kraftig eksplosjon i regjeringskvartalet. Husker ennå sjokket og vantroen. Bedre ble det ikke da vi på vei hjem igjen ringte min far og fikk høre at det hadde vært skyting på Utøya. Hele kvelden satt vi og fulgte med på de hjerteskjærende scenene som utspilte seg på skjermen. Kunne heller ikke tro egne øyne da jeg neste morgen så antall døde.
Jeg får alltid så mange tanker når det nærmer seg den datoen. 11 år er gått, men fremdeles føles det absurd og ufattelig. For dem som fikk kjenne terroren på kroppen og som mistet noen av sine kjære, er nok ikke 11 år lenge. Den tomme plassen vil for alltid være en evig påminnelse om denne dagen i 2011. For andre gikk livet videre.
Kort tid etter eksplosjonen i Oslo ble det mange spekulasjoner og man antok at det var ytterliggående islamister som sto bak. Hatefulle ytringer om muslimer og innvandrere florerte på nett og enkelte opplevde også verbal trakassering. Jeg ble sjokkert over å se hva Facebook-venner fikk seg til å si og husker jeg kommenterte: hva om det er en nordmann?
Det viste seg jo også å være riktig. Gjerningsmannen var en tilsynelatende vanlig etnisk, norsk mann.
Jeg hadde en tro på at noe ville forandre seg til det bedre etter 22. juli. At holdninger ville endres, at man ville tenke seg mere om før man uttalte seg eller trakk en slutning. Jeg synes dessverre det motsatte har skjedd.
Det finnes mange grumsede holdninger på nettet og de kommer ofte frem i kommentarfeltene. Det er skremmende å lese hva den gjengse «mannen i gaten» kan få seg til å si. Det er jo nettopp slike holdninger som kulminerte i et kuleregn denne grusomme dagen i 2011. Selv tilsynelatende uskyldige ytringer kan få konsekvenser og det må folk ta innover seg. Vi har ytringsfrihet ja, men som en etterlatt sa; vi har også et ytringsANSVAR. «Ord kan bli til vold» (tidligere AUF-leder Ina Libak).
Det beste vi kan gjøre for å hedre dem som ble drept, er aldri å glemme. Demokratiet og friheten er verdier vi må kjempe for hver eneste dag – ikke bare 22. juli. Høyreekstreme og hatefulle ytringer må ikke få stå uimotsagt.
Du har skaffet deg mye sorg, sa min far en gang til meg. Og det har han hatt veldig rett i. Med så mange hunder som jeg har hatt, har det blitt endel avskjeder opp gjennom årene.
Sorgen over et dyr kan være tung å bære. Selve sorgprosessen er den samme som når man mister et menneske som står en nær. En går gjennom de samme fasene; sjokk, fornektelse, sinne og aksept. Man kommer kanskje kanskje fortere til akseptfasen når et dyr dør, men det gjør ikke sorgen noe lettere av den grunn.
I 2016 opplevde jeg å miste to hunder på to dager. Jeg sto midt i en krevende flytteprosess da dette skjedde og det var usigelig tungt. Flokken min på fire ble plutselig halvert. Det tok lang tid før jeg klarte å komme meg videre og fremdeles kan jeg få klump i halsen når jeg tenker tilbake.
Påsken 2019 mistet jeg den siste av de to jeg hadde hatt igjen. Det skjedde så uventet for hun hadde nettopp fylt ti år og skulle i realiteten ha hatt flere år igjen. Men hun ble akutt syk og jeg måtte bare ta det tunge valget om å la henne slippe.
Den påsken var tung å komme gjennom. Jeg husker jeg gråt, raste, sov, gråt igjen osv. De eneste gangene jeg fikk fred var da jeg sov. Hver gang jeg våknet, slo virkeligheten inn over meg.
I dag skal noen jeg kjenner ta dette grusomme valget og jeg føler med dem. Jeg vet så altfor godt hva de skal gjennom. Det er litt spesielt for denne hunden bodde tidligere hos meg. Finnen vår. Miamoren. I morgen skulle hun fylt 15 år, men slik skulle det ikke bli. Hun har imidlertid hatt det så godt som noen hund kunne få det etter at hun ble omplassert for over 11 år siden, og det er jeg evig takknemlig for. Det kunne forresten vært slutt allerede den gangen. Mia forsvant på fjellet etter en tur og var savnet i over 30 timer. De verste timene i mitt liv… Vi og mange med oss lette etter henne. Røde Kors med hunder, flere frivillige og venner stilte opp. Mia ble tilslutt funnet på en fjellhylle, våt og kald, men i god behold. Vi skal være takknemlig for det, at hun fikk alle disse årene. 15 år er en anselig alder.
Så fikk endelig også vi smake litt på sommeren. I skrivende stund har gradestokken økt til 23 grader og himmelen er knall blå! Shortsen er kommet på for første og antageligvis siste gang denne sommerferien. Hvis det ikke skjer et mirakel da slik at vi får det finværet vi var lovet i utgangspunktet også i morgen. Vi kan jo håpe.
Dette gjør i hvert fall utrolig godt for kropp og sjel.
I dag kom meldingen om at miniblogg legges ned fra 1. september. Jeg har sendt en søknad om å bli overført til blogg.no og håper inderlig jeg blir av dem som får fortsette der. Hvis ikke vet jeg ikke helt hva jeg gjør.
I dag og i morgen skulle sommeren komme på en snarvisitt også til oss vestlendinger. Vi var lovet strålende sol og gradestokken skulle stige betraktelig. Alt over 12 grader er bonus denne sommeren. Og joda; det ER over 12 grader og det skal komme høyere, men foreløpig ser vi lite eller ingenting til solen. Og morgendagen… huff. Strandlivet kan vi nok se langt etter.
Vi er ikke kravstore her vest – vi er fornøyd bare vi kan få sitte litt ute og det fikk vi i går. Vi dro først på en liten tur til Hardbakke for å handle og så dro vi på besøk til Stranda. Her kom solen frem.
Og for en idyllisk plass! Her er det et eldorado for de som elsker båtlivet.
Hver gang jeg ser disse to som dilter etter meg overalt, tenker jeg på Dagfinn Lyngbø og hans sketsj om det å ha hund. Har dere ikke sett den, så anbefaler jeg dere å gjøre det. Den er hysterisk morsom og han tar det helt på kornet. For det er jo slik det er.
Det er lett å se hvor jeg er til enhver tid. Er jeg på do, sitter de rett utenfor døren. Er jeg oppe, sitter de ved trappen. Er jeg ute, står de rett innenfor ytterdøren. Og går jeg inn i stuen for å sette meg i sofaen, kommer de to ruslende etter. Da skal de ligge ved siden av meg.
De eneste gangene de IKKE kommer og vil kneke, er når jeg ønsker å få et bilde av dem og meg 😉
Turen i går sitter godt i kroppen. Det er en lidelse å reise seg, for ikke å snakke om da jeg skulle stå opp i dag morges. Måtte nesten rulle meg ut av sengen hehe. Men jeg skal så absolutt ikke klage. Jeg har tross alt bein jeg kan gå på og en kropp som lystrer. Jeg er ikke avhengig av andre for å komme meg rundt. Tror det er lurt å minne seg selv på dette innimellom.
Dagene går fort. Jeg har allerede vært her i over én uke, men har nå heldigvis mange dager igjen. I neste uke er det meldt litt finere og varmere vær, så kanskje det kan bli litt strandliv på oss også. Ellers synes jeg vi er flinke til å benytte oss av oppholdsværet når det er – da går vi gjerne tur ned til sjøen eller som i går; en tur på fjellet.
Kveldene går med til kortspill og yatzy. Det blir lite tv-titting, men jeg savner det heller ikke. Siden temperaturen ikke har vært noe å skryte av, fyrer vi mye i peisen. Det er lite som minner meg mer om mine barndoms somre som nettopp det. Det er så avslappende og herlig å se flammene og høre knitringen av veden.
Kroppen verker og jeg er stiv og støl over det hele. Men jeg kjenner på en enorm mestringsfølelse her jeg sitter.
Vi kom oss altså opp til Dalsknuten i dag også. Og bare for å si det; det var jævlig! Det har regnet godt i flere dager, så det var skikkelig sørpete og vått hele veien. Vi seg godt nedi det myrete underlaget og det gjorde jo til at det ble tyngre.
Men opp kom vi! Og utsikten er det ingenting å si på. Den er verdt alt slitet.
Om det var et slit oppover, var det egentlig ikke noe lettere ned. Glatte steiner, sleipe røtter og tidvis leirete føre gjorde at vi måtte trå forsiktig for ikke å falle. Enkelte steder måtte jeg bare sette meg ned på rumpen og ake meg forsiktig ned.
Men nå kan jeg slappe av resten av dagen, vel vitende om at jeg har brukt kroppen.
I morgen er det meldt regn, men i neste uke kommer solen og varmen…
Tenk å ha en hel øy nesten for seg selv totalt fri for bilstøy! Det har vi og jeg nyter det. Jeg går egentlig ikke til all den trafikkstøyen som omgir meg i det daglige, men det er klart; det merkes godt når den IKKE er der. Det evige surret av motordur gjør jo at det aldri blir helt stille.
Fraværet av støy gjør virkelig underverker for psyken min. Jeg kjenner bare hvordan stresset gradvis slipper tak og jeg får påfyll av energi. Hadde riktignok en litt tung dag i går. Tung i den forstand at jeg var veldig trøtt, men det tror jeg kan ha sammenheng med at jeg tok slankemedisinen.
Det er også så godt å se hvor mye disse to jentene mine koser seg her på Losna. Iben kan gå løs, hun går aldri langt bort, men holder seg i nærheten av meg. Embla får gå løs så lenge villsauene ikke er oppe ved huset. Jeg tror ikke hun ville jaget dem, men tar ikke den sjansen. Også for dem er dette et paradis.
Det døde lammet ble heldigvis hentet i går. Mest sannsynlig er det nok tatt av ørnen. Håper bare det døde momentant… Orker ikke tanken på de lidelser det eventuelt ellers måtte gå gjennom.
Jeg klarer omtrent ikke se på naturprogram heller der dyr jakter på andre dyr. Jeg innser at det er dobbeltmoralsk av meg å tenke slik for vi mennesker er jo de verste jakterne i så måte. Jeg spiser jo selv kjøtt av dyr som har gått gjennom verre lidelser og det før slakting. På mange måter er det derfor mer «humant» i naturen, der lever dyrene i det minste fritt før de eventuelt blir drept. Det er jo også en naturlig prosess, større dyr tar mindre dyr. På den måten holdes økosystemet i balanse.
Jeg er opptatt av dyrs velferd og likevel stikker jeg hodet i sanden. Jeg vil helst ikke vite. Tror ikke jeg er alene om å tenke slik heller for ellers hadde vi vel alle blitt vegetarianere. Jeg er for glad i kjøtt til å slutte å spise det. Skulle selvsagt bare ønsket flere satte det etiske aspektet litt høyere, at ikke alt handlet om profitt. Men dette vet jeg alt for lite om så tror ikke jeg skal skrive noe mer om det.
