Jeg har sittet dypt konsentrert og jobbet med høstens digitale pensumlister. Det er siste innspurt før ferien og jeg hadde håpet å bli sånn noenlunde ferdig. Men når man har dårlig tid er det alltid noe som skjærer seg. Er ikke det typisk?
At man stresser mindre jo eldre man blir kan jeg bare avkrefte her og nå. Det gjelder ikke denne damen i hvert fall. Jeg skal ikke gå i detaljer, men fikk opp flere feilmeldinger da jeg jobbet.
Bilde fra Pixabay
Sendte til slutt inn en sak til brukerstøtten. Ti minutter etter får jeg en e-post der brukerstøtten skriver at han fikk det til å fungere. Ja ja, tenkte jeg og gjorde et nytt forsøk. Alt fungerte!! Wtf?
Jeg angrer ikke på at jeg gikk over til ny bloggportal, men savner det å kunne gjøre forandringer på layout og design, og ikke minst ha et kommentarfelt. Har hørt rykter om at blogg.no nå prøver å rydde litt opp ved å fjerne inaktive blogger på portalen. Da håper jeg de kan gjøre plass for oss som nå er på miniblogg.
Jeg har blogget i 8(!) år nå og det er jammen ikke få innlegg jeg har skrevet på den tiden (det første innlegget ble faktisk publisert 5. juli 2014, så det er nesten på dagen 8 år). Til dere som følger meg; TUSEN TAKK! Noen lesere har jeg nok mistet underveis, men så har nye kommet til. Jeg setter i hvert fall stor pris på dere som leser, klikker «liker» og legger igjen en kommentar i ny og ne på bloggens Facebook-side. Rik blir jeg ikke på dette, har til sammen tjent 500 kr hvorav halvparten gikk bort i skatt haha. Men så er det nå ikke derfor jeg skriver heller.
To dager igjen og så er det ferie i hele fire uker! Den er etterlengtet og ingenting kan legge demper på gleden ved å ha fri – selv ikke værmeldingen for kommende uke. For den ser unektelig litt grå ut, 12 grader og regn er liksom ikke helt det jeg forbinder med sommer. Skjønt; det er jo en typisk vestlandssommer da.
Det blir ingen tur til det store utland for meg, men det går helt fint. Med pilotstreik, masse køer og økende smitte (igjen!) synes jeg det er helt ok å feriere i Norge. Men jeg synes synd på alle de som får ferien sin ødelagt.
Jeg ser frem til å komme meg litt bort, skifte stue og ikke minst få et avbrekk fra jobb og hverdag. Forhåpentligvis får jeg fylt koppen min med opplevelser og minner jeg kan leve lenge på.
Da jeg kom til Hauglandssenteret i 2015, fikk jeg en turkopp. Det er noe alle får. På det første møtet ble det snakket en del om koppen og dens misjon. Hun som ledet møtet viste oss en tilsvarende kopp som den vi hadde fått, men denne hadde hull og alt innholdet bare silte ut.
Jeg synes dette er et god bilde som også kan overføres på oss mennesker. For hva er det som får vårt “innhold” til å renne ut? Innhold i dette tilfellet vil si energi. Hva er det som tapper DEG for energi og hva kan DU gjøre for å forhindre det? Hvordan tette koppen?
For egen del hjalp det da jeg begynte å sette grenser for meg selv. Jeg tillot ikke lenger andre å bruke meg som deres søppelbøtte. Og så er det noe med å komme til den erkjennelsen at enkelte ting får man ikke gjort noe med så hvorfor kaste bort tid og energi på noe som aldri vil skje? Man kan ikke forandre andre, kun seg selv.
Min kopp skal i alle fall fylles opp i sommer med alt som gjør meg godt. Håper også DIN kopp fylles <3
Å bære nag til folk er som å ønske å forgifte noen, men drikke giften selv.
I mange år bar jeg nag til et menneske som hadde gjort meg mye vondt. På et tidspunkt forsto jeg at jeg måtte gi slipp på det vonde som hadde skjedd og tilgi – om ikke annet så i hvert fall for min egen del. Bare på den måten ville jeg kunne komme meg videre.
Lett var det ikke og det er vel derfor det tok sin tid. Tiden er en god venn i så måte. Hadde jeg ikke klart å legge det bak meg, ville jeg endt opp som et bittert menneske. Og bitre mennesker utstråler ikke akkurat positivitet og glede. Snarere tvert imot.
Jeg var lenge sint. Ved hver anledning jeg kunne kom jeg med små stikkpiller. Det er klart at jeg for utenforstående fremsto som hevngjerrig – det ser jeg jo selv i dag nå som jeg har fått avstand til det hele.
Livet er for kort til å kaste det bort på bitterhet og uvennskap.
I de tilfellene der man ikke klarer å bli enig så bli enig om å være uenig da og gå videre. Man kan likevel ha respekt for hverandre selv om man ikke er helt på nett.
Som jeg skrev i forrige innlegg er det noen som bærer på litt tyngre bagasje enn andre. Det gir dem selvsagt ingen legitim grunn til å oppføre seg dårlig overfor andre, men det kan være en forklaring på deres reaksjonsmønstre. Uansett; det er de færreste som er bare slemme. De gode egenskapene man vet er der, blir bare litt vanskeligere å få øye på når man står i stormen.
Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne (Joh. 8:7)
Vi mennesker har så lett for å lete etter feil hos andre. Og leter man godt nok, vil man jo alltid finne noe å kunne kritisere. Alle mennesker har feil, jeg har iallefall ennå til gode å finne et feilfritt menneske. Meg selv inkludert. Så – man bør kanskje se litt inn i seg selv før man kritiserer andre.
Det triste er at det man anser som feil hos andre, lett overskygger alle de positive egenskapene et menneske har. Man ser seg blind på «feilene» i stedet og dømmer deretter.
Jeg klarer ikke holde munn når jeg ser noe jeg oppfatter som urettferdig, upassende eller rasistisk. Jeg synes heller ikke man skal tie med alt. Kjenner jeg blir så irritert (eitrandes forbanna er vel mer riktig å si) over all tankeløsheten som finnes. Er noen for tynn, så får de høre det. Har noen et par kilo for mye, skal det påpekes. Samme med høyde. Tenker de overhodet ikke over hva det kan gjøre med folk? Hva vet DU om hva folk sliter med eller hva de er misfornøyd med?
Vi får alle litt bagasje i løpet av livet. Vekten på bagasjen vet vi lite om, annet enn at noen har tyngre bagasje enn andre. Det er ikke så lett å se utenpå et menneske hvor tung den bagasjen er, så før vi dømmer bør vi ha dette i bakhodet.
Vi kan jo alle komme til å handle på en måte som går på tvers av hva andre mener er riktig. Kanskje er det en god grunn til at man handler som man gjør? Gir det andre grunn til å kritisere og baksnakke? Hva vet man egentlig om andre menneskers motiver?
Før man har gått i andres sko vet man egentlig ingenting!
Vær litt raus med dine medmennesker – vi er bare mennesker…
Nok en meningsløs voldshendelse, denne gangen på et kjøpesenter i Danmark. Tre drepte og flere alvorlig såret. Man kan jo undres om disse voldsepisodene er resultater vi nå ser av pandemi, månedslange nedstenginger og isolasjon, men det blir bare spekulasjoner fra min side. Det har bare vært litt for mange av dem i det siste.
Det verste er at jeg knapt reagerte denne gangen. Jeg – som definerer meg som høysensitiv, leet knapt på et øyelokk! Jo, selvsagt synes jeg det er grusomt. Herregud, unge mennesker er frarøvet livet mens de sto på terskelen til voksenlivet, men likevel… Jeg blir liksom ikke overrasket lenger.
Det er det samme når man ser bildene av sultende og døde barn rulle over skjermen. Vi er blitt eksponert så mye for det at det knapt går innover meg. Og det føles helt forferdelig å si det høyt!
Eller så er det noen forsvarsmekanismer som slår inn for å beskytte mot alt det fæle i verden. Det blir for mye, rett og slett.
I går kveld orket jeg ikke se på nyhetene. Jeg prøvde å skrive et innlegg, flere faktisk, men ordene kom ikke til meg. Jeg følte jeg hadde mye på hjertet, men klarte ikke få det ned på “papiret”. Tror hodet mitt var så fullt av alt mulig.
Til slutt la jeg mobilen fra meg og satte meg til å se en dansk serie på Netflix. Man trenger å ta en time-out av og til.
Kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg til å dra inn her uansett hvordan været måtte bli. Men bare det å komme seg bort litt, koble av, skal bli deilig.
Det sies at det er noen fordeler ved det å bli eldre. Vi bekymrer oss ikke så mye, stresser mindre og er generelt mer tilfredse. Vi er tryggere i oss selv og trenger ikke bevise noe for andre. Vi gir mer blaffen. Og vi trenger mindre søvn. Sånn kort oppsummert.
Tja, det siste stemmer nå overhodet ikke på meg. Jeg kan aldri få nok søvn. Stresser jeg mindre? Nja… Det kommer veldig an på anledningen. Jeg er mer tilfreds da og stødigere i meg selv. Jeg bryr meg heller ikke så mye lenger om hva andre tenker om meg.
Men det er nå definitivt noen ulemper også ved det å bli eldre. Vi blir gråere, syn, hørsel og speil er ikke hva det en gang var og kroppen lystrer ikke helt på samme måte. Glemmer gjør man også. Vet ikke hvor mye tid som har gått med til å lete; etter briller, mobil osv. Siden viser det seg at brillene har sittet på hodet hele tiden!
Det skjer noe med en kvinnes kropp når vi passerer en viss alder. Alt begynner å henge. I overgangsalderen går produksjonen av hormonene østrogen og progesteron ned og mange opplever at de legger på seg, spesielt rundt magen. Det kan også oppleves som vanskeligere å bli kvitt ekstra kilo. Jeg har følt mye på det siste. Det virker som kroppen virkelig tviholder på kiloene.
Men endelig – etter noen måneders stillstand har vekten nå så smått har begynt å bevege seg nedover igjen. Jeg skulle selvsagt ønsket det gikk fortere slik det tilsynelatende gjør hos andre, men vi har ulike utgangspunkt. Andre faktorer spiller også inn.
Likevel; dette er virkelig tilfredsstillende og gir meg den motivasjonen jeg trenger til å fortsette. Så får det bare ta den tiden det tar.
Jeg har alltid vært opptatt av å ta vare på huden min. Og nå når jeg har rundet 50+ og vel så det, er det viktigere enn noensinne. Merker jo at huden blir mindre elastisk etterhvert som man blir eldre og det er ikke alltid like gøy å se rynkene som kommer. Men – det er jo en helt naturlig prosess og vitner bare om et levd liv.
I dag har jeg min faste hudpleierutine som jeg stort sett gjennomfører hver morgen og kveld. Jeg bestilte meg en elektrisk ansiksrenser – en LumiSpa – for noen måneder siden. Det var en liten premie til meg selv pga vekttapet – syntes jeg fortjente den. Den er jeg veldig fornøyd med. Huden er blitt så myk og deilig.
Jeg har i grunnen aldri vært så veldig jålete av meg, men nå som jeg har tatt av, synes jeg det er kjekt å sminke meg litt av og til. Det handler jo ikke om å spjåke seg ut, men fremheve de fine trekkene man har. Til hverdags bruker jeg en lett dekkrem, litt bronzer/rouge og mascara.
Jeg bevilger meg litt egenpleie en gang i blant, blant annet synes jeg det er kjekt å å få stelt brynene. Det gjorde jeg senest nå i uken. Oppdaget nemlig en salong bare få minutter unna der jeg bor.
Det er rart og samtidig litt vemodig å tenke tilbake på det som var livet mitt i så mange år, nemlig hundeutstillinger. Jeg levde og åndet for det. Det var alltid spennende når terminlistene ble lagt ut – da kunne vi begynne å planlegge utstillingene fremover. Nesten hver helg i perioder gikk med. Det var opp grytidlig – av og til midt på natten for å rekke frem.
Like spennende var det å komme inn i hallen, kjøpe katalog for å se hvem andre som skulle stille og finne ringen vår. Jeg var alltid full av adrenalin og nerver.
Hundeutstillingene representerte et avbrekk fra hverdagen. Men det involverte også mye stress. Alle lydene, all ventingen og så i tillegg passe på at hundene ikke bjeffet. For vi dro jo ikke bare med én hund, men med mange. Vi var ofte flere som reiste sammen.
Vi har reist både i inn- og utland; Sverige, Danmark, Litauen, Latvia og Estland (jeg var ikke med til Baltikum da). Det å reise med hunder var ikke bare bare for en som tåler stress så lite som meg, spesielt ikke når vi dro med fly. Så var det engstelsen for hvordan de av hundene som skulle sendes, taklet å være i lasterommet. Det gikk som oftest bra, men vi opplevde vel noen ganger at hundene ikke hadde førsteprioritet av flyplasspersonellet. Vi ønsket jo at de skulle få de ut før resten av bagasjen – hunder er tross alt levende vesener – men det varierte. Jeg likte alltid best å ha hunden med inn i kabinen.
Noen ganger kjørte vi sammen i privatbuss De fleste gangene valgte vi å kjøre selv. Det er ikke få mil vi har lagt bak oss.
Det er utallige minner og mange flotte resultater å se tilbake på. Lenge tok jeg vare på alle rosettene og kritikkene, men på et tidspunkt måtte jeg bare innse at jeg ikke kunne ta vare på alt sammen. Minnene er der jo.
Jeg savner ikke utstillingene, men savner det sosiale vi hadde. Vi var alltid en fast gjeng som dro sammen. Så traff vi andre fra andre deler av landet som vi etterhvert ble godt kjent med og hadde mye koselig samvær med.
På et tidspunkt gikk vi litt lei. Livet skjedde, kan man vel si. Vi hadde dessuten oppnådd så mye, det var på tide å gjøre noe annet.
I dag er livet mitt så annerledes. Jeg har andre prioriteringer nå, familien min for eksempel. De ble ganske så neglisjert i disse årene. Livet er mer enn hundeutstillinger. Alt til sin tid, pleier jeg å si.
Juli måned. Den syvende i året og oppkalt etter Julius Cæsar, mannen som innførte den julianske kalender. Før den tid – i den romerske kalender – het måneden Quintillis og var den femte i året (mars var da årets første måned). Som en kuriositet kan nevnes at i norrøn tid hadde juli navnet Ormemåned. Trengs vel ingen nærmere forklaring på det…
I dag er juli synonymt med sol, sommer og ferie. Vel, her på Vestlandet forbinder vi vel like gjerne juli med regn og 13 grader. Unntaket var i fjor – det ble en sommer jeg sent vil glemme. Den hadde alt jeg forbinder med ferie; sol, varme svaberg, grilling, rekemåltid, sene kvelder ute rundt bålpannen, avslapping med en god bok, fisking og bading. I dag er det dog nydelig her i Bergen og slik har vi hatt det den siste uken.
Neste fredag på denne tid suser jeg innover mot Solund og Losna hvor jeg i år som i fjor, skal tilbringe første del av ferien min. Om jeg blir like heldig som da vet jeg ikke, det spørs. Men skulle latt oss styre av været, ville det blitt ganske så traurig.
Det er noe helt spesielt med det å være nesten alene på en øy. De nærmeste naboene er de firbente ulldottene som av og til kommer oppom. Det er noen få fastboende (foruten ulldottene), men de holder til på andre siden av øyen, stedets «sentrum». Det er ingen vei så heller ingen biler der vi er. Et paradis på jord.
