Persillebladet

Det sies at det er noen fordeler ved det å bli eldre. Vi bekymrer oss ikke så mye, stresser mindre og er generelt mer tilfredse. Vi er tryggere i oss selv og trenger ikke bevise noe for andre. Vi gir mer blaffen. Og vi trenger mindre søvn. Sånn kort oppsummert. 

Tja, det siste stemmer nå overhodet ikke på meg. Jeg kan aldri få nok søvn. Stresser jeg mindre? Nja… Det kommer veldig an på anledningen. Jeg er mer tilfreds da og stødigere i meg selv. Jeg bryr meg heller ikke så mye lenger om hva andre tenker om meg. 

Men det er nå definitivt noen ulemper også ved det å bli eldre. Vi blir gråere, syn, hørsel og speil er ikke hva det en gang var og kroppen lystrer ikke helt på samme måte. Glemmer gjør man også. Vet ikke hvor mye tid som har gått med til å lete; etter briller, mobil osv. Siden viser det seg at brillene har sittet på hodet hele tiden! 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det skjer noe med en kvinnes kropp når vi passerer en viss alder. Alt begynner å henge. I overgangsalderen går produksjonen av hormonene østrogen og progesteron ned og mange opplever at de legger på seg, spesielt rundt magen. Det kan også oppleves som vanskeligere å bli kvitt ekstra kilo. Jeg har følt mye på det siste. Det virker som kroppen virkelig tviholder på kiloene. 

Men endelig – etter noen måneders stillstand har vekten nå så smått har begynt å bevege seg nedover igjen. Jeg skulle selvsagt ønsket det gikk fortere slik det tilsynelatende gjør hos andre, men vi har ulike utgangspunkt. Andre faktorer spiller også inn. 

Likevel; dette er virkelig tilfredsstillende og gir meg den motivasjonen jeg trenger til å fortsette. Så får det bare ta den tiden det tar.

Jeg har alltid vært opptatt av å ta vare på huden min. Og nå når jeg har rundet 50+ og vel så det, er det viktigere enn noensinne. Merker jo at huden blir mindre elastisk etterhvert som man blir eldre og det er ikke alltid like gøy å se rynkene som kommer. Men – det er jo en helt naturlig prosess og vitner bare om et levd liv. 

I dag har jeg min faste hudpleierutine som jeg stort sett gjennomfører hver morgen og kveld. Jeg bestilte meg en elektrisk ansiksrenser – en LumiSpa – for noen måneder siden. Det var en liten premie til meg selv pga vekttapet – syntes jeg fortjente den. Den er jeg veldig fornøyd med. Huden er blitt så myk og deilig. 

Jeg har i grunnen aldri vært så veldig jålete av meg, men nå som jeg har tatt av, synes jeg det er kjekt å sminke meg litt av og til. Det handler jo ikke om å spjåke seg ut, men fremheve de fine trekkene man har. Til hverdags bruker jeg en lett dekkrem, litt bronzer/rouge og mascara. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg bevilger meg litt egenpleie en gang i blant, blant annet synes jeg det er kjekt å å få stelt brynene. Det gjorde jeg senest nå i uken. Oppdaget nemlig en salong bare få minutter unna der jeg bor. 

Ble veldig fornøyd så kommer gå der flere ganger. 

Det er rart og samtidig litt vemodig å tenke tilbake på det som var livet mitt i så mange år, nemlig hundeutstillinger. Jeg levde og åndet for det. Det var alltid spennende når terminlistene ble lagt ut – da kunne vi begynne å planlegge utstillingene fremover. Nesten hver helg i perioder gikk med. Det var opp grytidlig – av og til midt på natten for å rekke frem. 

Like spennende var det å komme inn i hallen, kjøpe katalog for å se hvem andre som skulle stille og finne ringen vår. Jeg var alltid full av adrenalin og nerver. 

Hundeutstillingene representerte et avbrekk fra hverdagen. Men det involverte også mye stress. Alle lydene, all ventingen og så i tillegg passe på at hundene ikke bjeffet. For vi dro jo ikke bare med én hund, men med mange. Vi var ofte flere som reiste sammen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi har reist både i inn- og utland; Sverige, Danmark, Litauen, Latvia og Estland (jeg var ikke med til Baltikum da). Det å reise med hunder var ikke bare bare for en som tåler stress så lite som meg, spesielt ikke når vi dro med fly. Så var det engstelsen for hvordan de av hundene som skulle sendes, taklet å være i lasterommet. Det gikk som oftest bra, men vi opplevde vel noen ganger at hundene ikke hadde førsteprioritet av flyplasspersonellet. Vi ønsket jo at de skulle få de ut før resten av bagasjen – hunder er tross alt levende vesener – men det varierte. Jeg likte alltid best å ha hunden med inn i kabinen.

Noen ganger kjørte vi sammen i privatbuss De fleste gangene valgte vi å kjøre selv. Det er ikke få mil vi har lagt bak oss. 

Det er utallige minner og mange flotte resultater å se tilbake på. Lenge tok jeg vare på alle rosettene og kritikkene, men på et tidspunkt måtte jeg bare innse at jeg ikke kunne ta vare på alt sammen. Minnene er der jo. 

Jeg savner ikke utstillingene, men savner det sosiale vi hadde. Vi var alltid en fast gjeng som dro sammen. Så traff vi andre fra andre deler av landet som vi etterhvert ble godt kjent med og hadde mye koselig samvær med. 

På et tidspunkt gikk vi litt lei. Livet skjedde, kan man vel si. Vi hadde dessuten oppnådd så mye, det var på tide å gjøre noe annet. 

I dag er livet mitt så annerledes. Jeg har andre prioriteringer nå, familien min for eksempel. De ble ganske så neglisjert i disse årene. Livet er mer enn hundeutstillinger. Alt til sin tid, pleier jeg å si. 

Juli måned. Den syvende i året og oppkalt etter Julius Cæsar, mannen som innførte den julianske kalender. Før den tid – i den romerske kalender – het måneden Quintillis og var den femte i året (mars var da årets første måned). Som en kuriositet kan nevnes at i norrøn tid hadde juli navnet Ormemåned. Trengs vel ingen nærmere forklaring på det… 

I dag er juli synonymt med sol, sommer og ferie. Vel, her på Vestlandet forbinder vi vel like gjerne juli med regn og 13 grader. Unntaket var i fjor – det ble en sommer jeg sent vil glemme. Den hadde alt jeg forbinder med ferie; sol, varme svaberg, grilling, rekemåltid, sene kvelder ute rundt bålpannen, avslapping med en god bok, fisking og bading. I dag er det dog nydelig her i Bergen og slik har vi hatt det den siste uken. 

Neste fredag på denne tid suser jeg innover mot Solund og Losna hvor jeg i år som i fjor, skal tilbringe første del av ferien min. Om jeg blir like heldig som da vet jeg ikke, det spørs. Men skulle latt oss styre av været, ville det blitt ganske så traurig.  

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er noe helt spesielt med det å være nesten alene på en øy. De nærmeste naboene er de firbente ulldottene som av og til kommer oppom. Det er noen få fastboende (foruten ulldottene), men de holder til på andre siden av øyen, stedets «sentrum». Det er ingen vei så heller ingen biler der vi er. Et paradis på jord. 

Jeg gleder meg!

Jeg er ikke så flink til å notere ned ideer til blogginnlegg når de kommer til meg – det burde jeg gjort for jeg har lett for å glemme. Opplever ofte at en idé kan komme når jeg sitter i bilen på vei til jobb eller når jeg går tur. Eller når jeg skal sove.

Etter så mange år med blogg er det vanskelig å tenke seg et liv uten og mye blir fokusert rundt bloggen. Jeg har ikke alltid så masse å skrive om, så da blir det gjerne litt slik at «innleggetblirtilmensmanskriver». Andre ganger har jeg fått en idé, men klarer ikke helt å få det ned på «papiret» slik jeg ønsker det. Noen ideer trenger tid for å modnes.

I de siste tilfellene begynner jeg å skrive, men endrer mye underveis. Innlegget blir liggende som et utkast, kanskje i flere dager før det på en måte løsner. Dette innlegget er et godt eksempel på dette. For jeg har hatt lyst å skrive et innlegg om skriveprosessen min, men jeg har ikke funnet de rette formuleringene. Det har gått litt i stå og så har jeg bare latt det ligge.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er opptatt av at språket skal være bra. Har vel fått det inn med morsmelken for min far var norsklærer 😉 Om jeg alltid lykkes må andre vurdere. Jeg prøver å ikke bruke de samme ordene om og om igjen, liker variasjon. Jeg er obs på slike fyllord som «så». Et eksempel: «i dag så gjorde jeg…». Den så’en kan godt kuttes bort. Det går helt fint å skrive: «I dag gjorde jeg…» Flisespikkeri kanskje, men jeg prøver å unngå det.

Men jeg bommer på mye og er nok ikke helt konsekvent. Jeg har skrevet »idag» i ett ord mange ganger, men da jeg googlet det, så jeg at det skulle skrives i to ord, «i dag». Jeg prøver i hvert fall å være bevisst når jeg skriver.

Språk er faktisk viktig og en feil kan gi en helt annen mening enn slik det var ment. I kantinen på jobb sto det et skilt ved en bøtte med isbiter: «Is biter». Hva??! Biter is? Er det en spesielt farlig is? Haha. Jeg forsto jo hva de mente, men det skulle jo vært «isbiter», altså i ett ord. Flere og flere deler opp ordene og det blir veldig feil.

Det med salige dyr (i overskriften) er mer en morsom greie og har ikke noe med rettskriving å gjøre. Men jeg hadde en tremenning som ikke kunne si bokstaven f da hun var liten. Hun skulle si: «Det er mange falige dyr» (hun kom fra Østlandet, derfor fali og ikke farlig) og så ble det salige i stedet for.

De fleste av oss ønsker jo å bli sett på som gode mennesker. Man ønsker å bli likt og få aksept. Men hva vil det si å være et godt menneske? Hvis man ikke alltid klarer å være den andre forventer at en skal være, vil det da si at man ikke er et godt menneske?

Man skal jo helst ikke være misunnelig på andre, noen mener sågar at det er en av de mest ondsinnede følelsene et menneske kan ha. Misunnelse blir i den katolske troen sett på som en av de “syv dødssynder”. Å misunne vil jo si at man ikke unner en annen person den fremgangen den personen har. Eller…? Å se andre lykkes på områder hvor en selv har mislyktes gjør noe med selvtilliten. Og når det gjentar seg, får man en følelse av å sitte med dårlige kort på hånden. Det blir da en ond sirkel. Det er ikke det at man ikke unner andre lykke, men man skulle så gjerne opplevd litt av den lykken selv også. Å ha den følelsen av at man i utgangspunktet har fått utdelt dårlige kort, hjelper jo ikke akkurat på selvfølelsen. Det er en destruktiv tankegang som blir vanskelig å komme ut av.

Misunnelse og sjalusi hører i hop. Det er ikke særlig positive merkelapper å få hengende på seg. Men igjen; er man et dårlig menneske om man skulle føle misunnelse og sjalusi av og til? Føler ikke alle et stikk av sjalusi eller misunnelse en gang i blant? Gjør det de da til dårlige mennesker? Selvsagt ikke. Det er hva man velger å gjøre med det som betyr noe. 

For å bryte denne trenden er det viktig å innrømme for seg selv og andre at man faktisk er misunnelig. Ved å snakke med nære venner om det, får man kanskje opp øynene for at de man ser på som så vellykkede, kanskje ikke har de samme oppfatningene om seg selv? Så må man prøve å fokusere på hva som faktisk er bra i ens eget liv.

Men det er vanskelig å se hva som er bra når man har slike dystre og destruktive tanker at “alle andre” har det så mye bedre. Så kjenner man skam fordi man føler det slik. Man vet jo at det egentlig er “forbudte” og negative følelser. Men barndommens minner fra gymtimene på skolen, der man skulle deles inn i lag og du alltid var den som står igjen til sist… de minnene er tunge og de setter spor. Så ungdomstiden. Det å ikke bli valgt, det å være hun som alltid satt hjemme mens andre var ute. Å tilhøre de som ikke blir sett… Følelsen av å være usynlig kan henge lenge i.

Det paradoksale er at man er redd for å miste nære venner, men væremåten gjør at man skyver de bort. For hvem vil være sammen med noen som så åpenbart er misunnelig og viser sjalusi? De utstråler jo ikke akkurat positive energier, snarere tvert imot. Det er verdt å tenke på, men ikke enkelt når man står midt oppi det.

Å akseptere seg selv for den man er er viktig for ens videre vekst. Når man aksepterer en side man anser som vond hos en selv, blir den ikke så farlig lenger. Trollet sprekker kan man si.

Dette innlegget skrev jeg i 2014. Det har altså gått 8 år siden den verste perioden i livet mitt. Jeg begynner heldigvis å få avstand til denne tiden, men fremdeles kan jeg ha drømmer (eller skal jeg si mareritt) der alt er ved det gamle. Når jeg så våkner, er lettelsen stor for at det hele bare var en drøm. De ekle følelsene sitter dog i kroppen og det tar litt tid å riste de av seg. 

I mange år prøvde de rundt meg å skåne meg for både det ene og det andre. “Vibeke takler ikke det” eller “Vibeke blir urolig” var vanlige fraser. Jeg var ikke selv bevisst på hvor stor innvirkning min måte å være på, hadde på andre. Men når man sliter psykisk påvirkes også ens nærmeste. Mange pårørende utsletter nesten seg selv og egne behov skyves til side. Er det noe jeg sliter mest med i dag, er det tanken på akkurat dette. Som psykisk syk kan kan man bli ganske så egosentrisk. 

De siste årene har derimot vist at jeg ikke er det persillebladet som alle (meg selv inkludert) trodde. Snarere tvert i mot – jeg er langt tøffere og sterkere. Jeg har tatt utfordringene som har kommet på strak arm. Og det viktigste av alt; jeg kan også være en støtte for andre. Andre trenger ikke lenger liste seg rundt for å ta hensyn til meg. Det er så godt å vite både for dem og ikke minst meg selv. 

Det gjør så godt å få de tilbakemeldingene, bekreftelsene om du vil. Alle trenger bekreftelser innimellom på at det de gjør er bra. Forskjellen er at jeg tidligere krevde bekreftelser, jeg krevde svar. Fikk jeg ikke det, falt jeg helt sammen. Nå kommer tilbakemeldingene av seg selv, ofte når jeg venter de minst. Og jeg setter så stor pris på det for jeg vet at det er ærlig og oppriktig ment. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med fare for å komme med floskler; veien har vært både lang og kronglete, men det gjelder å aldri gi opp. Klarte jeg, klarer alle. 

Vi har hatt flere nydelige dager på rad nå med temperaturer på over 20 grader, men hvor lenge var Jeppe i paradis? På lørdag er det slutt, da synker temperaturen og vi får regn. Masse regn. Jeg kan bare h å p e at finværet kommer tilbake. Disse dagene må nytes i hvert fall. 

Skal man være sikret fint vær i ferien i år burde man kanskje reist øst- eller nordover. Jeg har vært både i Lofoten og på Finnsnes, men på andre årstider enn sommeren. Det var dog fantastiske opplevelser og eksotisk for en vestlending. Har forøvrig vært både i Tromsø, Alta og Kautokeino på sommerstid. Flotte minner å ta med seg selv om myggen ble vel nærgående. Kanskje blir det en tur nordover til neste sommer? De har jo fantastiske strender der så man må ikke dra til syden for å oppleve fine strender i hvert fall. 

Sjø og strand – og så synet av de mektige fjellene bak. Norge på sitt beste!

Som høysensitiv har jeg alltid hatt et stort behov for egentid. Selv som liten trivdes jeg aller best når jeg kunne få være for meg selv, leke med dukkehuset og la fantasien få fritt spillerom. Det vil ikke dermed si at jeg ikke likte å være sammen med andre barn for det gjorde jeg. Jeg var ute både sent og tidlig med de andre ungene i gaten, men hadde et behov for å trekke meg tilbake og bare være for meg selv.

Slik er det i dag også. Men det er de siste årene det virkelig har gått opp for meg hvor viktig denne egentiden faktisk er for meg. Dersom jeg ikke får tid til meg selv, kan jeg bli både irritabel, sur og oppfarende.

Jeg definerer meg selv som introvert, men jeg er langtfra usosial. Snarere tvert imot vil jeg si. Det er mange myter rundt hva det vil si å være introvert. Mange tror for eksempel at introverte ikke liker å være ute blant folk eller at introverte er innesluttede og sjenerte. Og selvsagt kan noen være det også, men å være introvert er ikke ensbetydende med det å være sjenert. Jeg trives veldig godt i selskap, bare det ikke blir for mange mennesker. Jeg liker også å ta en tur ut på byen, gå på konsert (selv om det skjer ytterst sjelden da), men da er jeg helt ferdig dagen etter. Og det skyldes ikke for mye alkohol for jeg kjører som regel 😉 Jeg bør derfor ikke legge for mange avtaler til en og samme uke for trenger tid til å hente meg inn og lade batteriene.

Jeg er enslig, men langtfra ensom. Ensom kan man faktisk være selv om man har folk rundt seg. Det har jeg selv erfart. 

Og helt alene er jeg nå strengt tatt heller ikke for jeg har jo Embla og Iben 😉 De krever ikke så mye, men gir desto mer. Ikke krangler vi heller, hverken om tannkremtuber eller dolokk. Verdens beste samboere, vil jeg påstå 😉

Vi har kommet langt i Norge når det gjelder homofiles rettigheter, men de holdningene som kommer frem i kommentarfeltene både før og etter terrorhendelsen natt til lørdag, viser dessverre at vi fremdeles har en vei å gå. 

Jeg er et følelsesmenneske både på godt og vondt. Mest på godt da, men fordommer og urettferdighet går virkelig hardt inn på meg. Jeg klarer ikke få meg til å forstå hva som får enkelte mennesker til å være så trangsynte og dømmende. Det gjelder forøvrig ikke bare synet på homofile, men generelt. 

Det skeive miljøet har kuppet hendelsen til sin fordel, kunne jeg lese i et kommentarfelt. Terroren var ikke egentlig rettet mot de homofile – det var tilfeldig at det rammet der det rammet. Dessuten var det to heterofile menn som ble skutt. Ble det sagt. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For ordens skyld; en av de drepte VAR homofil og det samme var flere av de sårede. Men uansett; spiller det noen rolle? Mennesker ble såret og drept, mange opplevde å se sine venner bli skutt. Gjerningsmannens motiv vet vi ikke ennå så det er altfor tidlig å spekulere i noe. Det vi derimot vet er at han var en bekjent av den kjente islamisten Arfan Bhatti, som hadde publisert harefulle ytringer mot pride på sin facebookside. 

Egentlig skjer det samme nå som etter 22. juli. Da som nå  sto man sammen, det var kjærlighet og tog. Så snudde vinden og Arbeiderpartiet fikk kritikk for å utnytte det som skjedde til sin fordel politisk. Nå er det de homofile som får unngjelde. 

Vi burde være kommet lenger i 2022. Som jeg har sagt før; det burde være revnende likegyldig hvem man elsker. Kjærlighet er kjærlighet. Ingen skulle behøve å være engstelige for å bli trakassert når de er på byen en kveld. Ingen skulle trenge å være redd for å holde kjæresten i hånden i frykt for å bli slått ned. Kommentarer som at andre også kan bli slått ned faller på steingrunn. Alle kan oppleve blind vold, men årsaken er neppe din heterofile legning…