Vi har kommet langt i Norge når det gjelder homofiles rettigheter, men de holdningene som kommer frem i kommentarfeltene både før og etter terrorhendelsen natt til lørdag, viser dessverre at vi fremdeles har en vei å gå.
Jeg er et følelsesmenneske både på godt og vondt. Mest på godt da, men fordommer og urettferdighet går virkelig hardt inn på meg. Jeg klarer ikke få meg til å forstå hva som får enkelte mennesker til å være så trangsynte og dømmende. Det gjelder forøvrig ikke bare synet på homofile, men generelt.
Det skeive miljøet har kuppet hendelsen til sin fordel, kunne jeg lese i et kommentarfelt. Terroren var ikke egentlig rettet mot de homofile – det var tilfeldig at det rammet der det rammet. Dessuten var det to heterofile menn som ble skutt. Ble det sagt.
For ordens skyld; en av de drepte VAR homofil og det samme var flere av de sårede. Men uansett; spiller det noen rolle? Mennesker ble såret og drept, mange opplevde å se sine venner bli skutt. Gjerningsmannens motiv vet vi ikke ennå så det er altfor tidlig å spekulere i noe. Det vi derimot vet er at han var en bekjent av den kjente islamisten Arfan Bhatti, som hadde publisert harefulle ytringer mot pride på sin facebookside.
Egentlig skjer det samme nå som etter 22. juli. Da som nå sto man sammen, det var kjærlighet og tog. Så snudde vinden og Arbeiderpartiet fikk kritikk for å utnytte det som skjedde til sin fordel politisk. Nå er det de homofile som får unngjelde.
Vi burde være kommet lenger i 2022. Som jeg har sagt før; det burde være revnende likegyldig hvem man elsker. Kjærlighet er kjærlighet. Ingen skulle behøve å være engstelige for å bli trakassert når de er på byen en kveld. Ingen skulle trenge å være redd for å holde kjæresten i hånden i frykt for å bli slått ned. Kommentarer som at andre også kan bli slått ned faller på steingrunn. Alle kan oppleve blind vold, men årsaken er neppe din heterofile legning…
