Som høysensitiv har jeg alltid hatt et stort behov for egentid. Selv som liten trivdes jeg aller best når jeg kunne få være for meg selv, leke med dukkehuset og la fantasien få fritt spillerom. Det vil ikke dermed si at jeg ikke likte å være sammen med andre barn for det gjorde jeg. Jeg var ute både sent og tidlig med de andre ungene i gaten, men hadde et behov for å trekke meg tilbake og bare være for meg selv.
Slik er det i dag også. Men det er de siste årene det virkelig har gått opp for meg hvor viktig denne egentiden faktisk er for meg. Dersom jeg ikke får tid til meg selv, kan jeg bli både irritabel, sur og oppfarende.
Jeg definerer meg selv som introvert, men jeg er langtfra usosial. Snarere tvert imot vil jeg si. Det er mange myter rundt hva det vil si å være introvert. Mange tror for eksempel at introverte ikke liker å være ute blant folk eller at introverte er innesluttede og sjenerte. Og selvsagt kan noen være det også, men å være introvert er ikke ensbetydende med det å være sjenert. Jeg trives veldig godt i selskap, bare det ikke blir for mange mennesker. Jeg liker også å ta en tur ut på byen, gå på konsert (selv om det skjer ytterst sjelden da), men da er jeg helt ferdig dagen etter. Og det skyldes ikke for mye alkohol for jeg kjører som regel 😉 Jeg bør derfor ikke legge for mange avtaler til en og samme uke for trenger tid til å hente meg inn og lade batteriene.
Jeg er enslig, men langtfra ensom. Ensom kan man faktisk være selv om man har folk rundt seg. Det har jeg selv erfart.
Og helt alene er jeg nå strengt tatt heller ikke for jeg har jo Embla og Iben 😉 De krever ikke så mye, men gir desto mer. Ikke krangler vi heller, hverken om tannkremtuber eller dolokk. Verdens beste samboere, vil jeg påstå 😉
