Det er rart og samtidig litt vemodig å tenke tilbake på det som var livet mitt i så mange år, nemlig hundeutstillinger. Jeg levde og åndet for det. Det var alltid spennende når terminlistene ble lagt ut – da kunne vi begynne å planlegge utstillingene fremover. Nesten hver helg i perioder gikk med. Det var opp grytidlig – av og til midt på natten for å rekke frem.
Like spennende var det å komme inn i hallen, kjøpe katalog for å se hvem andre som skulle stille og finne ringen vår. Jeg var alltid full av adrenalin og nerver.
Hundeutstillingene representerte et avbrekk fra hverdagen. Men det involverte også mye stress. Alle lydene, all ventingen og så i tillegg passe på at hundene ikke bjeffet. For vi dro jo ikke bare med én hund, men med mange. Vi var ofte flere som reiste sammen.
Vi har reist både i inn- og utland; Sverige, Danmark, Litauen, Latvia og Estland (jeg var ikke med til Baltikum da). Det å reise med hunder var ikke bare bare for en som tåler stress så lite som meg, spesielt ikke når vi dro med fly. Så var det engstelsen for hvordan de av hundene som skulle sendes, taklet å være i lasterommet. Det gikk som oftest bra, men vi opplevde vel noen ganger at hundene ikke hadde førsteprioritet av flyplasspersonellet. Vi ønsket jo at de skulle få de ut før resten av bagasjen – hunder er tross alt levende vesener – men det varierte. Jeg likte alltid best å ha hunden med inn i kabinen.
Noen ganger kjørte vi sammen i privatbuss De fleste gangene valgte vi å kjøre selv. Det er ikke få mil vi har lagt bak oss.
Det er utallige minner og mange flotte resultater å se tilbake på. Lenge tok jeg vare på alle rosettene og kritikkene, men på et tidspunkt måtte jeg bare innse at jeg ikke kunne ta vare på alt sammen. Minnene er der jo.
Jeg savner ikke utstillingene, men savner det sosiale vi hadde. Vi var alltid en fast gjeng som dro sammen. Så traff vi andre fra andre deler av landet som vi etterhvert ble godt kjent med og hadde mye koselig samvær med.
På et tidspunkt gikk vi litt lei. Livet skjedde, kan man vel si. Vi hadde dessuten oppnådd så mye, det var på tide å gjøre noe annet.
I dag er livet mitt så annerledes. Jeg har andre prioriteringer nå, familien min for eksempel. De ble ganske så neglisjert i disse årene. Livet er mer enn hundeutstillinger. Alt til sin tid, pleier jeg å si.