I mange år prøvde de rundt meg å skåne meg for både det ene og det andre. “Vibeke takler ikke det” eller “Vibeke blir urolig” var vanlige fraser. Jeg var ikke selv bevisst på hvor stor innvirkning min måte å være på, hadde på andre. Men når man sliter psykisk påvirkes også ens nærmeste. Mange pårørende utsletter nesten seg selv og egne behov skyves til side. Er det noe jeg sliter mest med i dag, er det tanken på akkurat dette. Som psykisk syk kan kan man bli ganske så egosentrisk. 

De siste årene har derimot vist at jeg ikke er det persillebladet som alle (meg selv inkludert) trodde. Snarere tvert i mot – jeg er langt tøffere og sterkere. Jeg har tatt utfordringene som har kommet på strak arm. Og det viktigste av alt; jeg kan også være en støtte for andre. Andre trenger ikke lenger liste seg rundt for å ta hensyn til meg. Det er så godt å vite både for dem og ikke minst meg selv. 

Det gjør så godt å få de tilbakemeldingene, bekreftelsene om du vil. Alle trenger bekreftelser innimellom på at det de gjør er bra. Forskjellen er at jeg tidligere krevde bekreftelser, jeg krevde svar. Fikk jeg ikke det, falt jeg helt sammen. Nå kommer tilbakemeldingene av seg selv, ofte når jeg venter de minst. Og jeg setter så stor pris på det for jeg vet at det er ærlig og oppriktig ment. 

Med fare for å komme med floskler; veien har vært både lang og kronglete, men det gjelder å aldri gi opp. Klarte jeg, klarer alle.