Misunnelse

De fleste av oss ønsker jo å bli sett på som gode mennesker. Man ønsker å bli likt og få aksept. Men hva vil det si å være et godt menneske? Hvis man ikke alltid klarer å være den andre forventer at en skal være, vil det da si at man ikke er et godt menneske?

Man skal jo helst ikke være misunnelig på andre, noen mener sågar at det er en av de mest ondsinnede følelsene et menneske kan ha. Misunnelse blir i den katolske troen sett på som en av de “syv dødssynder”. Å misunne vil jo si at man ikke unner en annen person den fremgangen den personen har. Eller…? Å se andre lykkes på områder hvor en selv har mislyktes gjør noe med selvtilliten. Og når det gjentar seg, får man en følelse av å sitte med dårlige kort på hånden. Det blir da en ond sirkel. Det er ikke det at man ikke unner andre lykke, men man skulle så gjerne opplevd litt av den lykken selv også. Å ha den følelsen av at man i utgangspunktet har fått utdelt dårlige kort, hjelper jo ikke akkurat på selvfølelsen. Det er en destruktiv tankegang som blir vanskelig å komme ut av.

Bilde fra Pixabay

Misunnelse og sjalusi hører i hop. Det er ikke særlig positive merkelapper å få hengende på seg. Men igjen; er man et dårlig menneske om man skulle føle misunnelse og sjalusi av og til? Føler ikke alle et stikk av sjalusi eller misunnelse en gang i blant? Gjør det de da til dårlige mennesker? Selvsagt ikke. Det er hva man velger å gjøre med det som betyr noe. 

For å bryte denne trenden er det viktig å innrømme for seg selv og andre at man faktisk er misunnelig. Ved å snakke med nære venner om det, får man kanskje opp øynene for at de man ser på som så vellykkede, kanskje ikke har de samme oppfatningene om seg selv? Så må man prøve å fokusere på hva som faktisk er bra i ens eget liv.

Men det er vanskelig å se hva som er bra når man har slike dystre og destruktive tanker at “alle andre” har det så mye bedre. Så kjenner man skam fordi man føler det slik. Man vet jo at det egentlig er “forbudte” og negative følelser. Men barndommens minner fra gymtimene på skolen, der man skulle deles inn i lag og du alltid var den som står igjen til sist… de minnene er tunge og de setter spor. Så ungdomstiden. Det å ikke bli valgt, det å være hun som alltid satt hjemme mens andre var ute. Å tilhøre de som ikke blir sett… Følelsen av å være usynlig kan henge lenge i.

Det paradoksale er at man er redd for å miste nære venner, men væremåten gjør at man skyver de bort. For hvem vil være sammen med noen som så åpenbart er misunnelig og viser sjalusi? De utstråler jo ikke akkurat positive energier, snarere tvert imot. Det er verdt å tenke på, men ikke enkelt når man står midt oppi det.

Å akseptere seg selv for den man er er viktig for ens videre vekst. Når man aksepterer en side man anser som vond hos en selv, blir den ikke så farlig lenger. Trollet sprekker kan man si.

Dette innlegget skrev jeg i 2014. Det har altså gått 8 år siden den verste perioden i livet mitt. Jeg begynner heldigvis å få avstand til denne tiden, men fremdeles kan jeg ha drømmer (eller skal jeg si mareritt) der alt er ved det gamle. Når jeg så våkner, er lettelsen stor for at det hele bare var en drøm. De ekle følelsene sitter dog i kroppen og det tar litt tid å riste de av seg. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg