Jeg har hatt så mange tanker i det siste, men hver gang jeg har prøvd å formulere et innlegg, har skrivesperren satt inn for fullt. Jeg har begynt på utallige innlegg, men det har bare endt opp i ingenting. Da har det vært lettere å skrive om strikking, nye prosjekter og vær. Litt mer upersonlige emner om jeg kan si det på den måten.
Gamle demoner har plaget meg.
Tanken på den jeg en gang var, hvordan jeg oppførte meg – det gjør vondt. Jeg kan unnskylde meg med at jeg var syk, men det rettferdiggjør likevel ikke min oppførsel.
Men – mine tanker har ikke stoppet der, de har gått enda lenger tilbake i tid. Til barndom og ungdomsår. Jeg var ikke alltid så snill da heller, men det hele bunnet nok i at jeg var et veldig usikkert og uselvstendig barn. Jeg følte meg tidvis utenfor av ulike årsaker.
Så hvorfor lar jeg meg selv plages av alle disse tankene nå? Jeg er jo ikke en gang det mennesket lenger. Det usikre barnet ble voksen og selvstendig til slutt selv om det tok sin tid.
Likevel tror jeg at dette også er en del av denne hellings prosessen jeg har gått gjennom. Det handler om å se hele bildet og ikke bare bruddstykkene. Jeg er sterkere i dag og tåler derfor bedre å bli «konfrontert» med den delen av fortiden nå. Slik tenker jeg i hvert fall. Det kan kanskje også hjelpe meg til å kunne tilgi meg selv.
Andre har tilgitt så hvorfor kan ikke jeg klare å gjøre det samme?
