I dag fikk jeg nok en påminnelse om hvor skjørt livet er. En kollega døde brått tirsdag – kun 60 år gammel. Han var på seminar da han plutselig fikk et illebefinnende. Så fort kan det gå.
Jeg kjente ham ikke så godt, men har hatt litt med han å gjøre de siste årene. Vet han var avholdt, både blant ansatte og studenter.
Det er bare så absurd. I det ene øyeblikket full av liv – i det neste død og borte for alltid. En bryter ble bare slått av. Tenker på kollegaene som var rundt han da det skjedde og selvsagt på hans etterlatte. 60 år er ingen alder.
Vi har ingen garantier noen av oss uansett alder. Tenker på den kritikken som er kommet i ettertid når det gjelder Kongen og hans reise til Malaysia. Noen burde satt ned foten, var det en som uttalte. Jeg tenker at dette var en avgjørelse Kongen selv måtte få lov til å ta. Sett i ettertid var det nok ikke det smarteste han har gjort, spesielt ikke med tanke på helsetilstanden hans det siste året, men det er lett å være etterpåklok. Og det kunne jo også ha gått veldig fint. Da ville ikke noen ha sagt noe.
Poenget er at ting kan skje – uansett alder. Det gjelder faktisk å leve mens vi kan. Vi kan ikke gardere oss mot livet – livet skjer okke som.
Jeg må bare si at jeg synes Kongen og Dronningen er tøffe! De viser at livet slettes ikke trenger være over fordi om man er fylt 80+.
