I går var det sekundet før nervesammenbrudd. Jeg var noen få centimetre fra å fullføre bolen da jeg tok en drastisk beslutning; jeg ville rekke opp og starte bolen på nytt.
Grunnen til det var at det hadde sneket seg inn en liten feil, og den fikk følger. Først tenkte jeg at feilen var så liten at jeg kunne leve med det, men etterhvert irriterte det perfeksjonisten i meg bare mer og mer.
Problemet var bare at når alt var rekket opp, så virket det helt håpløst å skulle få maskene inn på pinnen igjen. Skal innrømme at jeg var på nippet til å gi opp, men nok en gang reddet staheten meg.
Nå er jeg glad jeg tok mot til meg for nå virker det som mønsteret omsider stemmer.
Hvem sa at strikking er avslapping?
2 kommentarer
Forstår at du rekkker opp igjen… kjedelig – men er greit når det blir ordentlig
Og nå tror jeg at det blir korrekt
