Samfunnets fordommer

Jeg har lest mange artikler om det å være høysensitiv og jeg synes det er interessant. En gang var det likevel kommentarfeltet som fanget min interesse mest. 

Nå for tiden skal for eksempel barn som er litt ville av seg få diagnosen (ADHD) og proppe fulle av narkotika. Før fungerte det med ett klask på rumpa når det var behov for det, og så vokste de seg av med unotene.

Snart er vel alle som ikke har en psykologisk “diagnose” unormale. Sett disse fantasiforskerne i arbeid slik at de klarer seg selv uten penger fra det offentlige!

Før (for få år siden) var det jo hverken allergi eller ADHD, og vi greide oss godt dengang også!

Det sto mye mer, men dette var essensen. Jeg synes kommentarene vitner om lite innsikt og forståelse. 

Jeg mistenker at mange av dem som kommenterte ikke en gang hadde lest artikkelen. Da ville de sett at høysensitivitet ikke er en diagnose. Høysensitivitet er et karaktertrekk på lik linje som for eksempel at noen er musikalske. Mange kunstnere er faktisk høysensitive, bl.a den kjente fotografen Morten Krogvold. 

At de setter likhetstrekk mellom det å ha ADHD og være urolig, viser også bare hvor lite man egentlig forstår. Det at man tidligere ikke hørte noe om ADHD, betyr jo heller ikke at det ikke fantes. Man snakket bare ikke om det eller tok det på alvor. Kanskje visste man ikke bedre. At noen på fullt alvor fremdeles mener en klaps på rumpen kan være løsningen, er jeg ganske sjokkert over…

Før ble barn som ikke klarte å lese og skrive, regelrett sett på som utviklingshemmede og dumme. Det å være ordblind ble forbundet med lav intelligens. I min klasse (dette var på slutten av 70-tallet) var det en gutt som hadde store lese- og skrivevansker, og han ble tvunget til å lese høyt i likhet med alle oss andre. Han fikk aldri noe ekstra hjelp eller spesiell oppfølging, og kompenserte med å bli klassens klovn. 

I dag vet vi bedre. Verden har heldigvis gått fremover på noen områder. 

Forekommer det at barn (eller voksne) kan bli diagnostisert på et feilaktig grunnlag? Ja, det tror jeg så absolutt. Men så skjer vel også det motsatte – at de som burde fått hjelp aldri blir fanget opp. 

Slik som klassekameraten min. 

Bilde fra Pixabay

Ny bil og nye briller

Kan ikke klage på været i dag selv om det har vært litt kjølig i skyggen. Men nå er det slutt på finværet en stund. I morgen kommer regnet og det skal visstnok vare en stund. Pessimisten i meg tror vi kan se langt etter en slik sommer vi hadde i fjor… 

Overskriften sier ny bil og nye briller. Det siste er i hvert fall sant. Jeg har vært til synsundersøkelse og heldigvis var alt i sin skjønneste orden. Ingen eller lite forandringer siden sist og det var i 2015. Men nye lesebriller måtte jeg ha og så bestilte jeg meg like så godt nye solbriller også. 

Ingen ny bil på meg ennå altså, men den skinte i hvert fall som ny etter noen timers behandling hos Monas bilpleie. Godt å få det gjort før sommeren og det trengtes!

Nå var det virkelig skjønt å sitte ute på terrassen. Der jeg bodde før forsvant solen allerede i 18-tiden, mens her har jeg ettermiddags- og kveldssol til ca 2130!

Høysensitiv

Det ligger egentlig litt langt inne å skrive dette innlegget for jeg vet at det er stor skepsis og delte meninger om temaet. Noen kaller det svada og sykeliggjøring av friske mennesker. Andre mener den forskningen som ligger til grunn er mangelfull og diffus. Jeg kan bare snakke utifra meg selv og slik jeg føler det. 

At noen er mer sensitive enn andre kan man vel alle være enige i. At det er helt normalt likeså. Men jeg tror – og sier TROR for jeg vet ikke – at mange av disse sensitive tidligere ble sett på som ja…et persilleblad. Mennesker med nevrotiske trekk som man burde behandle med største varsomhet. 

Og det er så langt unna sannheten som vi kan komme. 

Jeg hadde alltid følt meg annerledes uten at jeg helt kunne sette fingeren på hva som gjorde det. Jeg husker ennå den dagen jeg kom over en artikkel om det å være særlig sensitiv eller høysensitiv, og det var som å lese om meg selv! For meg gav det mange svar på ting jeg hadde lurt på opp gjennom årene. Blant annet hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, hvorfor jeg ble så sliten etter en hundeutstilling osv. 

1 av 5 er høysensitiv. Å være høysensitiv er et karaktertrekk på samme måte som andre karaktertrekk et menneske kan ha. Det er altså ingen diagnose som enkelte tror. Hovedessensen er at man som høysensitiv reagerer og påvirkes mer på stimuli fra omverden enn andre. Er man ikke klar over det eller har verktøy som kan hjelpe, kan man bli sliten og overstimulert. 

Er du høysensitiv, tar du til deg tre til fem ganger mer informasjon enn majoriteten av befolkningen. Å bearbeide alle disse følelsene og inntrykkene er en krevende prosess, og derfor trenger høysensitive mer tid til å komme i balanse. Men i et samfunn preget av hurtighet, krav, stress og konstante inntrykk, blir de høysensitive spesielt sårbare. Mange står i fare for å bli overstimulert og dermed syke (Trond Haukedal).

Det er ikke til å legge skjul på at sensitivitet innebærer en risiko for sårbare perioder. Spesielt når man ikke selv er klar over egne behov og grenser. I ettertid kan jeg derfor forstå mer av egne reaksjoner. Som når jeg etter en lang dag på hundeutstilling med masse inntrykk og stress, var så sliten at jeg fikk en reaksjon som gikk ut over de rundt meg. Hadde dette vært i dag, ville jeg lyttet mere til kroppen, trukket meg tilbake og fått litt tid for meg selv. Egentid er viktig. 

I dag ser jeg på på sensitiviteten som en styrke, en berikelse. Noe som gir mer enn det tar. Og dermed kan jeg også gi mer av meg selv til andre. 

Naturens lykkepille

Å være i naturen gir meg påfyll av energi. Jeg har sjelden musikk på øret når jeg er ute og går – da ønsker jeg bare å lytte til naturens egen musikk. Det beste er når jeg finner meg et sted der jeg kan sette meg ned, lukke øynene og bare være tilstede – her og nå. Jeg er altfor lite flink til det siste. Jeg er en planlegger så ofte er jeg mer i fremtiden enn nåtiden, derfor er de stundene i naturen uendelig viktige for meg. 

Minner mer om høst…

I dag har jeg og resten av Bergens befolkning (slik føltes det i hvert fall) vært på Vannkanten. Ok da, noen var kanskje også på Ikea, men jeg er sikker på at de fleste var der jeg var. For det var så fullt at vi måtte stå og vente litt før vi fikk kjøpe billetter og gå inn. Det var folk overalt og ikke helt lett å finne seg en plass, men vi koste oss likevel. Jeg fikk også litt tid i boblebadet.

Sommerværet…tja. Hva skal man si. Det minner vel egentlig mest om høst enn sommer, i hvert fall foreløpig. Det er ikke så rart at folk velger innendørsaktiviteter i stedet for å være ute. I dag har det vært noen kraftige byger der regnet virkelig slår ned i asfalten og treffer deg – både på veien ned og opp. Håper det blir bedre enn dette. 

Slike dager får meg til å lengte litt bort, til sydens sol og varme. Det begynner å bli noen år siden jeg var på Kreta. Hadde 14 vidunderlige dager der og håper jeg en dag kan reise dit igjen. 

Smålig!

Kritikken hagler etter at Regjeringen la festmiddagen for arveprinsessen vår til Oslos hovedbibliotek. Man er opprørt over at biblioteket stenges en hel dag og dermed bryter med prinsippet om å være tilgjengelig for folk flest uansett status. 

Jeg må bare si at jeg skjønner ikke denne voldsomme reaksjonen. Det gleder selvsagt en bibliotekars hjerte at folk bryr seg om biblioteket – det er jo helt tydelig veldig viktig for mange. Biblioteket er vel et av de få (om ikke det eneste) stedet i dag der gratisprinsippet fremdeles står sterkt. Det er derfor et viktig alternativ for alle de som ikke har råd til å gå på kino eller delta på andre aktiviteter. 

Likevel får jeg en litt flau smak i munnen. Det var tross alt snakk om én eneste dag. Og det er jo heller ikke slik at Deichman er eneste bibliotek i Oslo. Over 20 bibliotek i Oslo var tilgjengelige den dagen – bare ikke hovedbiblioteket. 

Bilde fra Pixabay

Jeg synes reaksjonen er smålig. Det virker som man må komme med kritikk for enhver pris – at alt skal pirkes på. Spesielt Dagbladet er «flinke» til dette. 

Man kan selvsagt være enig eller uenig om hva som er den beste styreformen. Det er en debatt som med jevne mellomrom kommer opp. Mange mener det er utdatert at man i 2022 har mennesker som arver posisjoner. Selv mener jeg at et kongehus representer noe evig, noe konstant. I krisesituasjoner har vi også sett at kongehuset har hatt en samlende funksjon. Dessuten er de upartiske. Jeg vet ikke om en president ville hatt samme posisjon hos folket som det kong Haakon, kong Olav og nå Harald har. 

Uansett; det er vel nok av andre, mer viktige saker å engasjere seg i, skulle man tro. Som at en dansk bakerikjede har besluttet at det ikke lenger skal hete kakemann, men kakeperson…(ironi). Altså; det er jo teit, men kommentarfeltet tok helt av. Stakkars Støre fikk på pukkelen, også for dette. Hadde enda folk giddet å lese artikkelen og ikke bare overskriften…

Livet er for kort til å leves smålig (Benjamin Disraeli)

Økt dosering

Jeg var jo hos legen i forrige uke og det ble da bestemt at jeg skulle øke dosen av Ozempic. Jeg forklarte hvordan jeg hadde hatt det i det siste, at jeg hadde vært mer sulten og kjent på et større sug, så han var helt enig med meg at det nå var på tide å øke. 

Fremover skal jeg gå på 0,5 mg. Det blir jo spennende da å se om dette vil få fortgang i vektreduksjonen. Jeg finnes i hvert fall ikke sulten så det lover jo bra. 

Bilde fra Pixabay

Jeg strammer også inn snopspisingen for NÅ har det vært nok utskeielser. Hadde vært gøy om jeg kunne «servere» et nytt tall på vekten i neste uke – jeg skal i alle fall gjøre mitt ytterste. 

Sommeravslutning i Gamle Bergen

Jeg har ennå noen uker igjen før jeg går på ferie, men i dag hadde vi en felles sommeravslutning med jobben. Den fant sted i Gamle Bergen Museum. 

Museet åpnet i 1949 og er landets eneste byhistoriske friluftsmuseum. Bygningene viser et tverrsnitt av den bergenske byggeskikken mellom 1700- og tidlig 1900-tall. Trehusene sto på forskjellige steder i Bergen sentrum og ville blitt revet om ikke museet hadde forbarmet seg over de. 

Gamle Bergen har skuespillere som er med på å levendegjøre historien. Her kan man treffe på gamle bergenskoner, fine fruer og deres stuepiker. 

Man får virkelig en følelse av å gå tilbake i tid ved å være her. Et besøk hos tannlegen får en til å forstå hvor heldig vi er i dag. Det var nemlig ikke bare bare den gangen. Det å bore var en lidelse og bedøvelse en sjelden vare. Før en jente ble gift, måtte alle tennene trekkes for å gjøre plass til gebiss! Dette fordi mannen skulle slippe tannlegeutgifter senere. 

Harde bud, kan man si…

Anbefaler å ta turen innom om dere er i Bergen. Dessuten har de utrolig deilige skillingsboller 😉

Fastlegetrøbbel

Jeg er blant de heldige som har en fastlege. Trenger jeg konsultasjon eller fornying av resepter, er det bare å ta kontakt og jeg får raskt en tilbakemelding. Har aldri måttet vente i ukesvis for å få time heller. I tillegg har jeg en lege som virkelig lytter til det jeg har å si. 

I Bergen kommune hvor jeg bor, er det stor mangel på fastleger. Dersom min lege skulle bli syk, er ikke sannsynligheten særlig stor for at det ville blitt satt inn en vikar.

Nye kommunale legekontor skulle være en av løsningene på fastlegekrisen, men det er spådd at over 4000 bergensere vil stå uten fastlege i Bergen i juni. Mine foreldre er blant disse. Legetimen de hadde ble kansellert pga at fastlegen deres var sykemeldt. Deretter skulle vedkommende på ferie. Da de lurte på hvordan de skulle få fornyet reseptene på viktige medisiner, var svaret at det visste de ikke. Mine foreldre tok kontakt med legevakten og fikk hjelp, men det er rett og slett en skandale at dette kan skje! De og flere i samme situasjon er jo helt avhengig av å ha en fastlege. Dette er med på å skape unødig stress hos eldre mennesker. Det sies at det er ledige fastleger noen mil utenfor Bergen, men det er jo ikke så lett for eldre å dra så langt avgårde. 

Bilde fra Pixabay

Jo rikere vi blir i dette landet, jo dårligere blir tilbudet. Med fare for å høres ut som en virkelig gammel dame, vil jeg påstå at noe faktisk var bedre før! Da fikk vi i hvert fall legebesøk hjem når vi var syke. 

Mine foreldre tok kontakt med Bergens Tidende som lagde en liten sak om dette i dag. Det førte  i hvert fall til at én lege meldte seg som vikar. 

Jeg fikser utegulv

I går fikk jeg på plass utegulvet jeg kjøpte på Ikea på lørdag. Veldig glad for at jeg hadde energi nok for i dag har det nemlig dryppet litt. Det gikk greit å legge det og jeg brukte vel et par timer på det. Var likevel rimelig svett og sliten etterpå for det er jo uvant arbeid. 

Jeg var spent på forhånd om det ville passe, men det hadde jeg ikke trengt å uroe meg for. Det ble kjempefint! 

Det skal komme gulv i front også, men her må jeg kappe av litt for å få plass. 

En slik uteplass har jeg savnet. Jeg hadde også terrasse der jeg bodde før, men følte jeg satt litt mer på utstilling. Her er det få eller ingen som går forbi så det blir en lun og privat plass. 

Nå kan sommeren komme for fullt! 

I mine forfedres fotspor

Jeg har alltid hatt stor fascinasjon for slekt og slektshistorie. Det har noe med det å bli kjent med din egen bakgrunn, vite hvor man kommer fra. Rett og slett kjenne sin egen historie. Selv har jeg holdt på med slektsgransking i mange år og har kommet langt bakover på de fleste sider. Faktisk så langt tilbake som til 1500-1600 tallet. Før 1500 er det vanskelig pga svartedauden og det er ikke nedtegnet info. 

Jeg har kommet over mye rart; de fleste var husmenn og fiskere, noen geistlige, men jammen meg dukket det ikke også opp en poet og en vaskeekte sjørøver! Slekten kommer hovedsaklig fra Hordaland, men jeg har også tyske og skotske aner. En John Grey skal visstnok være av adelsslekt, sies det. Jeg har ikke klart å verifisere denne påstanden, men han er nevnt i bygdeboken. 

Det er ikke få kvelder som har gått med til dette arbeidet. Det er jo mengder av informasjon som skal registreres. Masse navn og årstall å holde rede på. Ikke helt enkelt å holde styr på alle navnene heller, for de ble jo oppkalt etter hverandre. Navn ble også skrevet på forskjellige måter, de var ikke så nøye på det. F.eks navnet Ragnhild. Varianter av det navnet kan være Ragnilde, Rangela eller Rangla for å nevne noen. Dette må man være obs på når man søker.

Men hjelpe meg så interessant det har vært! Jeg har kommet over noen “skruer”. Poeten jeg nevnte het Tørres Tørresson. Han skulle delta i en krig (Tyttebærkrigen) og skrev et avskjedsdikt på ørten vers, som faktisk ble gitt ut. Utrolig artig! 

Redskapene jeg har brukt er bygdebøker, Digitalarkivet og ellers har jeg googlet en del. Google kan jo være kilde til mye informasjon, men her gjelder det å verifisere den infoen man finner for Google kan også være en kilde for feilinformasjon. 

Jeg kunne skrevet mye om de forskjellige, men tenkte jeg ville nevne spesielt én. Min 4. tippoldefar var jekteskipper i nordlandsfart. Han var født i Føre i Bø, i Nordland. På et tidspunkt flyttet han sørover, til Austrheim som ligger helt nord i det som tidligere ble kalt Nordhordland, nå Vestland fylke. Her drev han og konen Kjelstraumen gjestgiveri fra 1810-1814. Dette gjestgiveriet er i drift den dag i dag, og i fjor sommer tok jeg turen ut for å se. Selve gjestgiveriet har historikk tilbake til 1610. 

Utrolig artig å være her og vite at her bodde og jobbet de. 

Stedet har et historisk sus over seg. I 1206 sto det et slag her mellom Birkebeinere og Baglere. I 1704 besøkte kong Fredrik 4 Norge og tok inn på vertshuset på en av sine reiser. I 1733 fikk de besøk av kong Kristian 4 og hans dronning Sofie Magdalene. I 1672 var det et skip lastet med kobber, som grunnstøtte og sank i Kjelstraumen. Restene av vraket ligger på 30 meters dyp.

Andre som synes dette er spennende?