The minute you think you have the right to belittle others because you think you’re better than them is the same minute you’ve proven you’re worse.
~ Joanne Crisner Alcayaga
«Belittle» er et godt ord. Vi har vel ikke noe helt dekkende norsk uttrykk for det, men det handler om å gjøre andre små – å få noen til å fremstå som mindre viktige eller betydningsfulle. Det er en form for hersketeknikk, der man gjennom ordvalg, tonefall eller nedlatende kommentarer undergraver den andres verdi, kompetanse eller perspektiv, samtidig som man indirekte fremhever seg selv.
Vi kan alle bruke hersketeknikker, ofte uten helt å være klar over at det er det man gjør. Man prøver kanskje å være morsom, komme med et velmenende råd… Og så bommer man litt på måten det sies på. Som oftest mener man jo ingenting vondt med det, men det kan få andre til å føle seg usikre. Nå mener jeg selvsagt ikke at man skal være redd for å uttale seg – litt takhøyde bør det være. Men det er i hvert fall viktig å være bevisst på hvordan man fremstår.
Trumpen har nok et og annet å lære der. Han er et skoleeksempel på hvordan man IKKE skal oppføre seg.
Jeg skulle gjerne hatt litt av hans selvtillit da…
Nok en helg er gått uten at jeg har klart å komme meg ut på ordentlig tur. Jeg snakker ikke om de små rundene jeg må ta på grunn av Embla, men turer der hjertepumpen virkelig får kjørt seg. Nå har det riktignok vært vanskelige forhold med mye is, men alt det er borte nå. I neste uke er det ny kuldeperiode, men utifra slik jeg kan se skal det ikke snø. Tvertimot er det meldt strålende sol så da har jeg ingen unnskyldninger. Det er “bare” å komme seg ut.
Det har nå vært en fin helg. Jeg var hundepasser i går kveld og sov over til i dag. Siden dro jeg til mine foreldre og spiste middag. Nå i kveldingen så jeg ferdig den danske serien “Graven” – en bra serie med dyktige skuespillere.
Jeg har jo selvsagt også fått med meg de siste nyhetene fra USA, det er nesten umulig å unngå det. Så på pressekonferansen som den norske og danske utenriksministeren holdt, og det er jo nesten som man ikke kan tro det man hører. Det virker helt absurd. En ukonvensjonell president, kalte Lars Løkkeberg Rasmussen den amerikanske presidenten. Det er vel bare en diplomatisk måte å si at de har med en president å gjøre som er riv, ruskende gal!
Jeg sitter her og tenker på denne miniferien min til Oslo. Lørdag 28. mars har jeg ingen andre planer annet enn at jeg vil gjerne ta turen langs Akerselva. Se litt av den delen av Oslo jeg ikke rakk sist.
Hvis noen her på blogg kunne tenke seg å ta turen sammen med meg eller ta en kopp kaffe etterpå, hadde det vært koselig.
Jeg ser på meg selv som et sosialt menneske, men i situasjoner der jeg ikke føler meg helt komfortabel, kan jeg bli stille og usikker. Jeg tror dette er noe mange opplever. Det er lett å føle at man står alene i det, men også de mest høylytte og selvsikre menneskene har sine sårbare sider. Det har forbauset meg mang en gang. Mennesker jeg har oppfattet som trygge, og som tilsynelatende har håndtert det meste med letthet, har vist seg å bære på usikkerhet de også. Og det gjerne på områder hvor jeg ikke har problemer.
Vi er noen komplekse vesener, vi mennesker, formet av ulike opplevelser og erfaringer. Med tiden slipes kanskje de skarpeste kantene – føler det i hvert fall slik selv. Litt mer overbærende og ikke fullt så oppfarende.
Gi meg en lyd da om du kunne tenke deg å treffe meg.
Som en 58-års gave til meg selv, kommer jeg bevilge meg noen dager ekstra i Oslo i forbindelse med denne konferansen jeg skal på. Jeg har bestilt rom på det samme hotellet som jeg bodde på sist jeg var der. Det lå så sentralt og fint – midt i smørøyet!
Og vet dere hva mer jeg har gjort?
Jeg har kjøpt billett til teaterstykket “Gi meg hånden” på Nationaltheatret! Det er et stykke som har premiere dagen før jeg skal. Jeg har faktisk aldri vært på teater i Oslo før, så det blir gøy. Mutt putt alene – men jeg gleder meg!
Så da blir det faktisk hele to storbyferier å se frem til når våren kommer.
Snøen er forresten nesten helt borte her nå. Den siste uken har vi hatt mildvær, men det er visstnok en ny kuldebølge på vei.
Så lenge snøen holder seg borte, skal jeg være fornøyd.
Dette var fra vinteren 2009/2010. Vi hadde et fjell (i hvert fall en liten topp) av snø i hagen, og det tok måneder før den var helt borte. Hundene elsket å stå der. Forøvrig samme vinter som terrassen vår forsvant…
I dag er det akkurat ett år siden den store vannlekkasjen i garasjen. Den gang visste jeg ikke at dette ikke ville være den eneste ulykken det året og heldigvis for det. Det er godt vi ikke vet på forhånd alt vi må gjennom.
Snøsmeltingen førte til at garasjen og bodene ble som et basseng, og jeg husker ennå kaoset da vi måtte flytte bilene i full fart. Vannet bare steg og steg. Det gikk bra da selv om det var mye å ordne opp i i ettertid. Likevel var jo det for peanuts å regne mot det jeg skulle oppleve i høst…
Som sagt; det er godt vi ikke vet.
I disse dager er det også ett år siden jeg fikk tannregulering. Jeg var hos tannlegen i dag for å stramme strengen – for siste gang viste det seg. Mest sannsynlig vil jeg kunne ta av reguleringen om ca 6 uker. Som jeg gleder meg! Nedtellingen er begynt.
Jeg har ikke angret et sekund på at jeg gjorde dette. Eller…. jeg begynte jo å lure på hvordan det skulle gå da jeg før påsken i fjor fikk inn to bitramps. Siden fikk jeg inn to til. Å gå med fire klosser i munner i tillegg til reguleringen, bød i starten på mye frustrasjon. Tungen ville hele tiden borti så den ble sår. Jeg har også hatt mye blemmer. Men likevel – det er utrolig hva man venner seg til. Og det kommer bli så verdt alle plagene.
Det skal bli godt å kunne snakke rent igjen haha. Godt å vite at jeg vil være ferdig i god tid før påske og jentetur.
Det blir forresten en liten tur til Oslo på meg i mars – det er i jobbsammenheng da. Men litt tid vil jeg nå ha til å se meg om, så kanskje jeg kan få gjort det jeg ikke rakk sist?
Det vil jo være en litt annen årstid, men sol kan jeg kanskje være heldig å få.
Jeg er en mester i å utsette og i å komme opp med kreative unnskyldninger for å slippe unna det jeg ikke liker. “Det haster ikke”, “det løper ikke bort”, “jeg starter i morgen” – jeg har mange på lager. Forstår det egentlig ikke for det gir jo en enorm tilfredsstillelse etterpå å vite at det er gjort. Likevel er det glemt til neste gang.
Jeg fikk gjort mye før jul – det skal sies. Men noe sto igjen og jeg har også savnet flere klesplagg. Tenkte kanskje det lå i de gjenværende kartongene så i dag gikk jeg i gang. Utrolig hva man finner – jeg trodde jeg måtte til IKEA for å kjøpe flere kleshengere, men her hadde jeg en full kartong med. Men, den blå skjorten – hvor var den? Det var også flere andre plagg jeg ikke fant.
Sendte en melding til en venninne og klaget min nød. “Har du sett i skittentøyskurven da?” Nei, det hadde jeg ikke. Den var fremdeles innpakket i plast. Hva fant jeg? Til og med skojernet jeg hadde savnet, fant jeg der. Og nei, det var IKKE meg som hadde puttet den der, men de som pakket ned.
Da tror jeg det meste har kommet til rette igjen. Nå gjenstår det å få alt vasket og på plass i skapet.
Kjenner det kaoset som lenge har vært i hodet mitt så smått begynner å slippe taket. Jeg har igjen fått oversikt noe som er viktig for meg. Jeg kan ikke fordra når kaoset råder.
Jeg synes det er vanskelig å pludre i vei om meg og mitt, når vi har en verdensituasjon som mer enn noen gang er så på bristepunktet og farlig. Samtidig går jo hverdagen sin gang, og vi må gjøre det beste vi kan med det som er. Vi kan ikke slutte å leve.
Det er egentlig deilig med disse hverdagene. Det at livet går sin vante gang tross alt – det er en trygghet i alt det utrygge, føler jeg.
I dag er det vanskelig å finne ordene, merker jeg. Jeg har brukt flere timer på disse få linjene! I mellomtiden har jeg også forflyttet meg fra egen leilighet i Loddefjord til mine foreldre i Fyllingsdalen.
Jaja, slik er det bare enkelte dager. Nå skal jeg slappe av litt her før jeg drar hjem igjen i kveldingen.
Vakre isroser. Kulden holder fremdeles stand, men nå tror jeg vi ser slutten på den. Fra og med i morgen stiger gradene og utover i uken skal det regne. Tilbake til normalen.
Bergen kaldere enn Sibir, sto det å lese i avisen for noen dager siden. Vi må 15 år tilbake i tid for å finne en januar med tilsvarende kulde. Den vinteren har jeg fremdeles friskt i minne, og jeg er bare så glad jeg ikke bor der jeg bodde da. I dag slipper jeg å engste meg for skade på gamle rør, at vannet skal fryse eller brønn gå tom for vann.
Sist, men ikke minst; jeg trenger ikke bekymre meg over at det ligger masse snø på taket.
Våren føles svært langt unna akkurat nå, men snart – snaaart – vil den vise vei. Selv om kulden holder stand og dagene fortsatt er korte, vet vi at lyset sakte vender tilbake. Om alt annet i verden er uforutsigbart for tiden, kan vi stole på naturen. Den går sin evige runddans, der årstidene avløser hverandre.
Helgen er heldigvis IKKE langt unna. Bare èn arbeidsdag igjen, så er vi der. Første ordentlige helg i 2026. Det skal bli godt.
Så var det tilbake til hverdagen igjen. Litt tungt å komme i gang, men det gikk seg nå til utover dagen.
Er alltid slik etter en ferie. Det er jo en overgang fra late fridager til fullt kjør på jobb igjen. Eller fullt kjør er kanskje å ta i – men det er nå arbeid, i hvert fall.
Nå er det ingen ferie i sikte før påske, og det er jo en stund til. Like etter påske drar jeg til Krakow på en etterlengtet venninnetur. Det ser jeg virkelig frem i mot. Før vi vet ordet av det er vi der. Hva det blir til i sommer har jeg ikke bestemt ennå. Jeg har ennå noen måneder til å tenke på det.
Så urolig som verden nå er er det vanskelig å legge planer, synes jeg. Like etter at billettene til Polen var bestilt og betalt, ble jo flere flyplasser i Polen stengt pga russiske droner. Siden har det vært sett droner både her og der.
Med også en uforutsigbar leder i Det hvite hus er det umulig å vite hva som kommer neste gang. Venezuela først – deretter Colombia? Grønland? Ingen vet hva som står for tur.
Det skotske høylandet. Et av de mange stedene jeg kunne tenkt meg å besøke en dag. Forhåpentligvis et sted som er uinteressant å “invadere” for andre enn turister…
Minus 9 var det i går kveld da jeg gikk bortover mot bybanen. Minus 9! Grøss og gru. Det er noen grader for kaldt for meg. Men jeg hadde nok ikke kledd meg helt etter forholdene – det skal sies. Nå er det ull som gjelder fremover for det er meldt kaldt en god stund fremover.
Jeg var altså på byen i går – på kusinetreff! Prøvde ut en japansk restaurant som jeg ikke har vært på før. En av de mange, får jeg si for det er strengt tatt ikke ofte jeg oppsøker Bergens uteliv. Det er det flere grunner til, men hovedgrunnen er at jeg er svært så hjemmekjær. Det å skulle gå ut igjen etter å ha kommet hjem fra jobb, blir et tiltak. Da er det sofaen som frister.
Men – jeg er jo en sosial person selv om jeg kanskje høres mer ut som en eremitt haha. Jeg liker å treffe folk og spise ute. Det er bestandig kjekt når jeg først kommer meg avgårde. Jeg angrer aldri i ettertid. Det blir som når man skal på tur. Den dørstokkmilen er høy okke som, men så godt det gjør når man først klarer å forsere.
I går klarte jeg det. Det hjalp nok at jeg var hos foreldrene mine. Jeg hadde hatt min mor på besøk tidligere på dagen og ble med henne opp da jeg kjørte henne hjem. Da kunne jeg la bilen stå der og ta bybanen til sentrum. Takk gud for bybanen! Det blir en digresjon, men jeg er så mye mer glad i bybanen enn i bussen. Andre klager – jeg synes den er genial.
Kvelden ble i hvert fall koselig og maten smakte. Og så var det så kjekt å treffes utenom begravelser. Håper flere tar turen neste gang for nå skal vi prøve å gjøre dette jevnlig. Vi er tross alt familie.
