Bergen kaldere enn Sibir, sto det å lese i avisen for noen dager siden. Vi må 15 år tilbake i tid for å finne en januar med tilsvarende kulde. Den vinteren har jeg fremdeles friskt i minne, og jeg er bare så glad jeg ikke bor der jeg bodde da. I dag slipper jeg å engste meg for skade på gamle rør, at vannet skal fryse eller brønn gå tom for vann.
Sist, men ikke minst; jeg trenger ikke bekymre meg over at det ligger masse snø på taket.
Mye å være glad for altså.
Våren føles svært langt unna akkurat nå, men snart – snaaart – vil den vise vei. Selv om kulden holder stand og dagene fortsatt er korte, vet vi at lyset sakte vender tilbake. Om alt annet i verden er uforutsigbart for tiden, kan vi stole på naturen. Den går sin evige runddans, der årstidene avløser hverandre.
Helgen er heldigvis IKKE langt unna. Bare èn arbeidsdag igjen, så er vi der. Første ordentlige helg i 2026. Det skal bli godt.