Minus 9 var det i går kveld da jeg gikk bortover mot bybanen. Minus 9! Grøss og gru. Det er noen grader for kaldt for meg. Men jeg hadde nok ikke kledd meg helt etter forholdene – det skal sies. Nå er det ull som gjelder fremover for det er meldt kaldt en god stund fremover.
Jeg var altså på byen i går – på kusinetreff! Prøvde ut en japansk restaurant som jeg ikke har vært på før. En av de mange, får jeg si for det er strengt tatt ikke ofte jeg oppsøker Bergens uteliv. Det er det flere grunner til, men hovedgrunnen er at jeg er svært så hjemmekjær. Det å skulle gå ut igjen etter å ha kommet hjem fra jobb, blir et tiltak. Da er det sofaen som frister.
Men – jeg er jo en sosial person selv om jeg kanskje høres mer ut som en eremitt haha. Jeg liker å treffe folk og spise ute. Det er bestandig kjekt når jeg først kommer meg avgårde. Jeg angrer aldri i ettertid. Det blir som når man skal på tur. Den dørstokkmilen er høy okke som, men så godt det gjør når man først klarer å forsere.
I går klarte jeg det. Det hjalp nok at jeg var hos foreldrene mine. Jeg hadde hatt min mor på besøk tidligere på dagen og ble med henne opp da jeg kjørte henne hjem. Da kunne jeg la bilen stå der og ta bybanen til sentrum. Takk gud for bybanen! Det blir en digresjon, men jeg er så mye mer glad i bybanen enn i bussen. Andre klager – jeg synes den er genial.
Kvelden ble i hvert fall koselig og maten smakte. Og så var det så kjekt å treffes utenom begravelser. Håper flere tar turen neste gang for nå skal vi prøve å gjøre dette jevnlig. Vi er tross alt familie.
Jeg har en rolig morgen – akkurat slik jeg liker det. Lytter på lydbok og godt i gang med iskaffe nr 2. Frokost får vente litt selv om jeg begynner å kjenne på en murring i magen.
Mens jeg har sittet her og slappet av, har Bertaen vært i arbeid. Men hun kan jo ikke gjøre alt, så det er alltid noe som gjenstår – også for meg. Ta ut av oppvaskmaskinen for eksempel, rydde benkeplaten, brette sammen klær… slike ting faller på meg.
Jeg fikk jo gjort masse da jeg flyttet tilbake rett før jul. Litt typisk at det resterende blir stående. Det er ikke snakk om så mye, men likevel. Merker at jeg har litt problemer med å ta fatt. Litt slik når man pusser opp selv. Det meste går unna, men den siste biten, den siste finpussingen tar gjerne tid.
Til mitt forsvar har det vært jul og fremdeles er jeg litt i feriemodus – selv om jeg var på jobb i går. 2026 er bare tre dager gammelt, så skal nok få orden i løpet av året.
Kanskje står jeg der neste november og stressrydder bare for å rekke å bli ferdig hehe.
Et av mine nyttårsforsetter er mindre tid på skjerm. Nå ble ikke Rom bygget på èn dag, men jeg starter med den største tidstyven av de alle; nemlig Snap chat. I dag ble appen avinnstallert. Jeg kommer nok merke “abstinensene” for det er ikke få timer jeg har brukt pr dag på denne appen. Men jeg har kommet frem til at det er meningsløst å bruke så mye tid av ens liv på å følge influencere, som i bunn og grunn gir deg så lite. De gir deg følelsen av å være en nær venninne, av at du er en deltaker i deres liv, mens du i virkeligheten bare er med på å finansiere en hverdag DU bare kan drømme om. Paradokset er at man bruker stadig mer tid på å sjekke andres gjøren og laden på snap og hos influencere, samtidig som man blir mindre til stede for menneskene i sitt eget liv – de som faktisk er der, i virkeligheten.
Dette er et bevisst valg for å ta tiden min tilbake. Tid jeg heller vil bruke på ting som gir ro, som å pusle – ikke på mobilen, men med et ekte, gammeldags puslespill. Jeg fikk nemlig det jeg ønsket til jul – et puslespill og en slik matte til å pusle på. Det blir jo rart bare det å komme seg opp av sofaen og sette seg til ved spisebordet. Når kontoret mitt er ferdig, tenker jeg at det blir der jeg kommer holde på med hobbyene mine.
I romjulen leste jeg for første gang på det jeg kan huske, en fysisk bok. Jeg har riktignok hørt mye på lydbøker de siste årene, men det å holde en bok i hendene, kjenne papiret mot fingrene og høre lyden av sidene som ble bladd om, var en noe uvant opplevelse. Jeg vil nok fortsatt foretrekke lydbøker, siden de så lett kan kombineres med aktiviteter som pusling eller strikking.
Til syvende og sist er det jo innholdet og opplevelsen boken gir, som betyr mest. Men med lydbøker er du prisgitt en god oppleser. Det er alfa og omega. Er oppleseren dårlig, kan det ødelegge hele opplevelsen.
Vet ikke helt hva jeg skal synes om det. Jo, jeg synes egentlig en hel masse, men i fare for å virke sutrete, sier jeg heller som min medblogger Kjerringtanker: jeg er glad i snø som smelter 😉
Som jeg har sagt tidligere; hadde bare snøen fått bli liggende, er det jo vakkert. Det lyser også opp i mørketiden. Men snøen blir sjelden liggende slik – mildvær og slaps tar fort over her på vestlandet. Nå er det riktignok meldt kaldt de neste dagene så da får vi se.
Til helgen kommer jeg rydde julen ut. Det blir greit det. Har veldig lyst til å komme helt i orden i leiligheten og få opp bilder osv. Ennå har jeg en del som skal kastes og det står lagret på det som skal bli et kontor. Når det er fjernet, kan jeg omsider begynne å innrede og gjøre det koselig der inne også.
Jeg feiret kvelden hos mine foreldre – det er mange år siden sist! Min søster med familie kom også, så det var koselig. De dro hjem i god tid før klokken slo 24.
Jeg var merkelig nok ikke så følelsespreget som jeg pleier være på årets siste dag. Vet ikke helt hva det skyldes, men kanskje var jeg bare veldig klar for å ta fatt på et nytt år. “…med blanke ark og farjestifter tel”.
Det ble i hvert fall en meget “nedpå” avskjed med det gamle året og en rolig hyllest til det nye.
Så rolig var det ikke alle steder. Folk skjøt som gale hele kvelden. Ingen hensyn til dyr å spore. Min Embla lå heldigvis trygg og god i sofaen ved siden av meg – totalt uanfektet av det som skjedde.
Til dere som har fulgt meg gjennom året som har gått. Dere som kommenterer, trykker «liker», deler – eller bare leser i stillhet uten å etterlate spor. Det betyr mer enn dere kanskje tror.
Til mine medbloggere. Jeg er ikke alltid like flink til å legge igjen en kommentar på hvert innlegg jeg leser, men vit at jeg er innom mange av dere hver eneste dag. Jeg leser, lar meg inspirere og setter stor pris på det dere deler.
Tusen takk for fellesskapet, engasjementet og alle små øyeblikk dere bidrar med.
Jeg er ikke alltid enig, men vi er forskjellige. Alle kan ikke være enige med alle. Håper likevel vi kan ha respekt for hverandre.
Til familie og venner. Jeg hadde ikke klart meg uten dere. Deres kjærlighet og støtte gjør meg til et helere menneske.
Det er selvfølgelig noen som ikke greier å vente til nyttårsaften kl. 18 før de skyter opp raketter. Jeg har hørt flere smell i dag. Det oppfordres til å ta hensyn til dyrene, men enkelte gir bare blaffen. Leste en som skrev at hun hadde nå lært opp hundene sine til å ikke være redd, men hva med andre dyr? Det er jo ikke bare hunder som blir redde. For dyr i naturen kan raketter føre til stress, flukt og forvirring.
Flere av kommentarene vitner om folk som er totalt blottet for empati.
Jeg vet hva det vil si å ha en hund som er redd og det er ikke noe hyggelig å være vitne til. Skjelving, pesing og sikling… Jeg satt ofte nede i kjelleren med hundene i tiden før, under og etter oppskytingen. På radioen hadde jeg ganske høy musikk og vinduene var trukket for. Likevel var det umulig å unngå lyden helt. Heldigvis finnes ikke Embla redd, men jeg vet ikke hvordan hun vil reagere om noen begynner å skyte i nærheten når vi er ute. Det virker likevel ikke som hun blir særlig affisert, men jeg ville aldri funnet på å slippe henne løs. Hvert år er det mange hunder som klarer å stikke av. Jeg vet ikke om de har vært uten bånd i utgangspunktet, men pass uansett ekstra godt på dyrene deres når dere lufter dem.
Til tross for at året har bydd på en del utfordringer, har det også vært mye å glede seg over. Må trekke frem sommerferien på Losna og dagene i Stockholm som de absolutte høydepunktene. Men også stunder med familien gjennom hele året. For ikke å snakke om helgen på hotell med min kjære søster og kvelden på teater i går, sammen med bestisen. Når jeg tenker meg har det vært flere gleder enn sorger.
Kvelden i går ja… Vi var og så på ” Så som i himmelen” – en dramatisering av filmen med samme navn. Det var en flott oppsetning med litt uvanlige virkemidler og rekvisitter. Skuespillerne var ikke bare på scenen, men også i salen blant publikum. Masse fin musikk og da spesielt den ene som er så kjent – “Gabriellas sang”. Den var nydelig fremført.
Kvelden måtte jo ende med litt dramatikk. Da jeg ble kjørt til Fyllingsdalen der bilen min sto, var det fullt av politi og brannfolk. Det viste seg at det var brann i en dieselbil inne i selve garasjen og jeg kunne dermed ikke kjøre for veien var sperret. Måtte sitte en stund oppe hos foreldrene mine før jeg omsider kunne kjøre hjem.
I dag blir det en rolig dag hjemme, og det blir godt etter en temmelig hektisk dag i går, der jeg var mye på farten.
Har du fått julegaver som varmer litt ekstra i år?
Enten det nå er som meg som fikk både tøfler og to deilige tepper – eller kanskje det var en noe du ikke ventet du skulle få?
En gave trenger ikke koste masse penger for at den skal varme. Den trenger faktisk ikke koste noe! En klem, et uventet besøk, en god beskjed… Dette er også gaver.
Jeg var veldig glad for det jeg fikk. Men vel så takknemlig er jeg for samværet med familien, den tiden vi fikk sammen både i dagene før og i selve julen. Det varmer egentlig mest.
Det er lett å gå i surr av dagene i julen, men i dag er det lørdag. Trur eg. Jeg er fremdeles hos foreldrene mine, men i dag skal jeg hjem. Det var bare så godt å kunne slappe av etter turen i går og da orket jeg ikke tanken på å kjøre ut igjen. Har jo litt pakke nelliker å dra på. Fikk mye fint til jul, blant annet puslespill og matte, så det gleder jeg meg til å ta fatt på.
Selv om juledagene er over har jeg fremdeles mye å se frem til. I morgen er jeg bedt på middag og på mandag skal jeg på teater. Skal se “Så som i himmelen” og det gleder jeg meg til. Har hørt mye bra om forestillingen. Filmen har jeg sett mange ganger.
Jeg er så glad vi kom oss på tur i går. Det blir jo mye stillesitting i julen, og for noen også litt vel mye skjerm. Ingenting er da bedre enn å komme seg ut og skogen er en spennende lekeplass.
En skogstur gir også næring til fantasien. Dette så ut som en dinosaur – ventet nesten bare på at det skulle komme røyk ut av neseborene. Det perfekte klatrestativ.
