Ettermiddagen har gått med til å klippe gress og rydde terrassen. Begge deler trengtes. Godt å avslutte sesongen med alt på stell.

Avslutte sesongen, sier jeg, men her er sommeren tilbake for fullt. I morgen er det meldt 28(!) grader og tempen er ikke så verst de neste dagene heller. Det er vel i grunnen den høyeste temperaturen vi har hatt i år. Vi skulle nesten fått fri med lønn når det kommer slike dager.

Jeg har faktisk tre feriedager til gode, men vurderer å spare på de, kanskje overføre til neste år. Skal jeg ut og reise, kan det jo være greit med noen ekstra feriedager.

Og reise vil jeg. Hvor og når vet jeg ikke. Det er så mange steder jeg kunne tenkt meg å besøke; Skottland, Island, Baltikum, Polen (Krakow)… Jeg kunne tenkt meg å dra tilbake til Stockholm også, er jo så mye mer å se. Den turen jeg hadde til Oslo står for meg som en drømmeferie og den hadde jeg alene! Er så takknemlig og glad for at den ble slik jeg håpet og egentlig enda mer. Så – flere turer alene kunne jeg også tenkt meg.

Noen drømmer må man ha selv om det også er viktig å leve i nuet. Jeg trenger ikke nødvendigvis å reise bort heller for å oppleve den gode følelsen av å klare meg på egenhånd. Det er nok av utfordringer i eget nærområde, for eksempel det å utforske nye turstier alene. Å gå i byfjellene alene har vært en baug det også, men på mange måter er det deilig å vite at jeg ikke trenger ta hensyn til andre enn meg selv – og Embla så klart. Jeg kan stoppe hvor ofte jeg vil uten at andre må vente på meg. Jeg trenger ikke presse meg selv til å gå fortere, men gå helt i eget tempo. Det er litt befriende.

Den første høstmåneden starter med nydelig og varmt vær. Sommeren har kommet tilbake – om enn for en kort visitt. Etter en særdeles våt august (selv om dagen i går var fin) skal det bli godt med noen tørrere dager.

Og kanskje jeg kan klare å komme meg tidligere opp slik at jeg kan få nyte litt godt av sommertiden på jobb før vi går over til vintertid igjen. Jeg er et uforbederlig b-menneske…

Er jeg klar for høsten da? Tja, egentlig ikke. Merker at jeg gruer meg til den tiden der det er mørkt når du drar på jobb og mørkt når du drar hjem igjen. Heldigvis har man jo alltid den guleroten som våren er hengende foran, men så var det dette med å leve i nuet da.

Men når det bles som værst på toppan
Og når galskapen får rå

Ska vi hold omkring hver ainner
Og vi veit det her ska gå

(Åge Aleksandersen)

Leeevva livet, som Åge synger. Det er jo det det  handler om uansett hvilken tid på året vi er. Selv om det kan friste å gå i hi når høststormene setter inn som verst, og ikke komme frem igjen før den første krokusen spirer.

Akkurat her jeg sitter nå – ute på terrassen og nyter solen, kjennes den mørke høsten og vinteren langt unna. Men en titt bort på trærne sier meg at den tiden kommer og det ganske snart. Bare på noen få dager er store deler av det ene treet blitt dekket med gule blader. Og snart vil det stå der – helt nakent.

I en alder av 56 har jeg kommet frem til det at jeg har lite å bevise overfor mennesker som ikke kjenner meg eller som heller aldri har truffet meg. Som trekker konklusjoner ut i fra noe de har lest og dermed tillegger meg egenskaper – negative sådan – som de overhodet ikke har grunnlag for. De selv såres gjerne av andres oppfatninger av dem som de mener ikke stemmer, men like fullt gjør de det selv mot andre. Dette har jeg registrert flere ganger.

Jaja, dem om det. Jeg vet hvem jeg er, det samme gjør de rundt meg, og det er det viktigste.

Jeg har alltid hatt sterke meninger, men de kommer gjerne ikke så tydelig frem på blogg alltid. Det er ikke fordi jeg er konfliktsky – jeg har stått i nok konflikter i mitt liv, for å si det sånn, men jeg har valgt å tone ned den siden. Jeg gidder ikke rett og slett. Så enkelt er det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

«Men vil du ikke ja lesere?» «Vil du ikke engasjere?» Jo, selvsagt vil jeg det! Jeg vil jo gjerne at folk skal gidde å lese og finne det interessant det jeg skriver. Hadde jeg bare skrevet for meg selv, kunne jeg jo like gjerne skrevet dagbok. Om jeg ikke får så mange tilbakemeldinger her på blogg, får jeg meldinger privat.

Da jeg startet bloggen, traff jeg tydeligvis noe hos folk for fikk mange meldinger om at de kjente seg igjen i det jeg skrev. Jeg skrev mye om det å være høysensitiv da, noe jeg ikke nevner så mye nå, men som likevel gjenspeiler bloggen. Jeg skrev også om hvordan jeg har utviklet meg de siste ti årene for det har ikke vært så lett alltid. Det skriver jeg jo også om i dag for det å utvikle seg er en evig prosess. Og jeg får meg stadig noen aha-opplevelser. «Herregud, klarte jeg ikke en gang dét?» I starten var jeg også opptatt av at folk skulle SE forandringen, men jeg merker at jeg blir mer og mer avslappet også der. Jeg er meg selv og de som ser, de ser. Jeg trenger ikke bevise noe på det punktet heller. Men jeg blir veldig glad da, det må jeg innrømme.

Det jeg er mest glad for, er at jeg merker at jeg genuint er mer opptatt av at andre har det bra. Har andre det bra, har også jeg det bra. Når jeg var på mitt dårligste, klarte jeg ikke tenke slik. Det ble mye meg meg og atter meg. Fikk jeg en tanke, bare måtte den ut selv om det betød at andre igjen fikk ødelagt sin sinnsro. Jeg kan få slike tanker også den dag i dag, men i mye mindre skala og det viktigste – jeg må ikke alltid ut med de tankene. Jeg klarer i større grad å holde de for meg selv.

Perfekt er jeg ikke og det gir jeg meg heller ikke ut for å være. Men sier jeg noe, mener jeg det. Det er så mye i min fortid jeg helst skulle sett ugjort, men fortiden kan jeg ikke gjøre noe med. Det er nåtid og fremtid som gjelder.

Mange tanker, men få ord. Noen dager er bare sånn. Og nei, jeg er ikke trist eller lei, snarere tvert i mot. Ser frem til den store dagen i morgen da mine to bestevenner skal smis i hymens lenker. Det er både rart og ikke rart på én og samme tid.

Så her sitter jeg da og funderer på de virkelig store spørsmålene i livet akkurat nå; når skal jeg fjerne hår på beina, fikse føtter og ta på neglelakk? Skal jeg gjøre det i kveld eller i morgen?

Ja, som dere forstår – det er store og viktige avgjørelser å ta 🤣

Kjenner jeg er litt glad for at vi ikke skal følges av et kamerateam i morgen. Det har i grunnen vært få (om ingen!) skandaler i forkant av dette bryllupet. Ikke har brudeparet laget en spesialdrink med monogram og ikke har det vært snakk om å saksøke noe heller. Ikke så langt som det jeg kjenner til i hvert fall.

Det som gjenstår er å be til værgudene. I dag har det bøttet ned og det ser dessverre ikke så mye bedre ut i morgen, men vi kan jo krysse fingre og tær, og håpe. Jeg som så for meg et sensommerbryllup siden vi nå var i august, men ute heller det mer og mer mot høst.

Jeg synes virkelig synd på Kongen og Dronningen i disse dager. De skulle nytt fruktene av sitt livsverk – i stedet rakner det på alle kanter. Vil monarkiet bestå? Tja, det må jo i så fall en grunnlovsendring til for å omgjøre Norge fra monarki til republikk, og det er vel flertall for kongedømme enn så lenge. Hva folket mener er kanskje en annen sak.

Jeg har aldri lagt skjul på hvor jeg står i den debatten. Jeg er for monarki. Eller rettere sagt; jeg har vært for monarki. Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal mene. Kongen har uansett ingen reell makt så sånn sett ville det nok ikke blitt de helt store forandringene om Norge fikk president i stedet for. Presidenten på Island har for eksempel begrenset makt og utøver mest seremonielle oppgaver. Litt som kongen her egentlig. Spørsmålet er om en president ville vært like mye samlende som det jeg føler et kongehus er.

Det er jo ofte i kriser vi ser hvor mye kongehuset betyr for folk. Kongehuset er et symbol på kontinuitet og samhørighet. Uansett hvor mye som endres ellers så er kongehuset der. For andre igjen blir monarkiet sett på som utdatert og en udemokratisk styreform der posisjon går i arv. Og jo, jeg ser den for det går greit så lenge de kongelige er kloke og hyggelige mennesker, men hva om tronarvingen hadde hett Marius? Eller at Kong Haakon under krigen hadde sagt ja, og blitt en nikkedukke under okkupasjonsmakten?

Jeg synes Kongen og Dronningen så slitne ut da de sto på balkongen i dag. De er riktignok 87 år gamle, men det var ikke mye smil å spore. I dag kom det også frem enda flere avsløringer om Marius Borg Høiby og vi kan jo bare lure på hvor dette vil ende. At det er tøft å være en offentlig familie under slike forhold, er det vel ingen tvil om.

Og så dette med Märtha og Durek… Et privat bryllup, var det ikke det de ønsket?? For meg fremstår det hele som et sirkus. Jeg tror ikke på denne kjærligheten, ikke fra hans side i hvert fall.

Det virker som det kun er PR, penger og prestisje som står i fokus.

God søndag alle!
Her sitter jeg da, helt uvirksom. Eller nesten for jeg skriver jo innlegg, mens det jeg burde gjort var å rydde. Nå har jeg sett på rot i over én uke, men alt jeg gjør er brannslukking. Derfor er musikken satt på for å få meg i skikkelig ryddemodus, men den glimrer like fullt med sitt fravær. What to do?

Rotet forsvinner ikke – det har jeg jo sett. Det ligger der og vitner om hvor tiltaksløs jeg er, men heldigvis er det bare jeg som ser det da. Det handler jo om prioriteringer, og i går valgte jeg å prioritere familien min. Det synes jeg egentlig er helt greit. Jeg skrev jo om det i innlegget Fylle tiden med ting som gir meg glede og samvær med familien gir meg så absolutt stor glede. Å rydde gir meg ikke fullt så stor glede, selv om følelsen etterpå er god. Rydde kan forresten gi glede det også for det er en måte å få ut frustrasjon på og det kan bidra til ro i sjelen. Så jo, jeg skal ikke si det ikke gir meg glede, men samvær med familien gir større glede hehe. Dessuten; den tiden du har med familien får du ikke igjen.

I går feiret vi lille Ø som slettes ikke er så liten lenger. Han er blitt skolegutt så det er en ny epoke som har startet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er på ungene vi ser at tiden går. Flere av mine jevnaldrende er blitt besteforeldre og det synes jeg er så rart å tenke på. Hadde jeg selv hatt egne barn, ville kanskje også jeg hatt barnebarn nå. Det er en merkelig tanke for jeg føler meg ikke så gammel. At jeg er fire år fra å fylle 60 er en tanke så absurd at jeg lurer på når det skal gå opp for meg.

«I shot the sheriff», synger Eric Clapton og jeg tenker at de gamle heltene også er nettopp det; nemlig gamle. Det er jo utrolig at flere av de ennå klarer å turnere slik de gjør.

Ja, jeg er nok i overkant opptatt av tiden som går. Det får meg til å føle et visst vemod. Tanken på at en dag er det slutt, en dag er alle jeg er glad i og jeg selv, borte. Hva står igjen etter oss? Hvor lenge vil vi bli husket? Selv har jeg jo mange minner etter mine besteforeldre, men mine nevøer traff aldri dem (med ett unntak) og har derfor ingen minner, annet enn det vi forteller. De lever videre så lenge vi som kjente dem, lever. Om én generasjon til vil de kanskje bare være navn i et slektstre. Det er jo litt trist da, men slik er det.

Nå har jeg skrevet meg helt vekk fra det jeg startet innlegget med; at jeg burde ryddet. Så kanskje jeg bare må ta meg selv i nakken og starte. Ingenting blir gjort uten at man først starter så da gjør jeg det. Jeg hopper i det. Nå.

Vi er ikke i september ennå, men for meg er det høst nå. Det føles som høst også. Så hvor ble våren og sommeren av?

Man får et litt annet forhold til tid jo eldre man blir. Jeg hadde min ungdomstid på 80-tallet og for meg føles ikke det som om det var så lenge siden, men – det er altså over 40 år siden! Går vi 40 år tilbake fra 1980, er vi tilbake til krigens dager. Så 80-tallet for dagens ungdom fortoner seg like fjernt som det 2. verdenskrig gjorde for meg.

Som ung tror man at man har all verdens tid, at man nærmest er udødelig. Når du bikker 50, begynner du å forstå at sånn er det ikke. Tiden er begrenset og det gjelder å få mest mulig ut av den tiden du har.

Do more of what makes you happy.

Jeg er opptatt av å fylle tiden min med ting som gir meg glede. Det har vært et mantra for meg de senere år. Osloturen var et ledd i dette og jeg er så glad i dag for at jeg virkelig gjennomførte det.  Og ikke bare gjennomførte jeg, men jeg koste meg skikkelig også der jeg tuslet rundt alene. Det føltes så naturlig og så… riktig! Nå blir det ikke så skummelt neste jeg drar bortover. Og kanskje klarer jeg også å utfordre meg selv til å ta enda litt større skritt? Jeg har jo noen steder i utlandet som jeg kunne tenkt meg å dra til.

Kofferten står klar, hehe. Denne fikk jeg forresten av foreldrene mine. Min mor vant den i en konkurranse på Facebook så det passet jo glimrende. Stilig farge også så lett å kjenne den igjen på bagasjebåndet.

Må det være et motsetningsforhold mellom det å fordømme en handling og likevel synes synd på gjerningsmannen? Det kommer jo an på type handling selvsagt. Enkelte voldshandlinger kan man bare ikke tilgi uansett.

Jeg har inderlig vondt av disse jentene som nå står frem og forteller om volden de har blitt utsatt for. Men jeg må også få lov til å si at jeg synes saken er tragisk også for ham som er siktet. Ja, det er helt og holdent hans egen skyld, men det ER trist å se unge mennesker kaste bort livene sine på denne måten. For ikke å snakke om alle de rundt som påvirkes og rammes.

I uttalelsen fra Marius Borg Høiby i går kom det frem at han har slitt med store psykiske utfordringer i flere år. Det kombinert med utstrakt rusmisbruk, må jo sies å være en særdeles dårlig kombo. Det kan forklare noe av handlingsmønsteret, men det forsvarer uansett ingenting.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Han kan jo også rett og slett være en drittsekk – hva vet jeg. En privilegert ung mann som hele livet har vært omgitt av ja-mennesker, som har fått alt han har pekt på, som har vokst opp uten faste rammer og med en mor som har forsvart ham okke som. Jeg får litt «Exit»-vibber av han og det miljøet han vanker i.

I dag kom det også frem flere avsløringer. Enda en eks står frem og forteller om slag, spark og kvelningsforsøk. Det fremstår altså mer som et mønster enn en engangshendelse. Da kan man jo lure på hvilket menneske han egentlig er og hvilke verdier han har fått med seg.

Sånn sett håper jeg nesten at «fylla har skylda» for da er det i det minste en naturlig forklaring på oppførselen og det kan gjøres noe med det.

Jeg har alltid vært interessert i hva som gjør at enkelte havner på skråplanet og andre ikke. Et godt eksempel er familien Stoltenberg. En ble statsminister, en annen lege… og yngstemann havnet på kjøret.

Hvorfor? Hvilke faktorer spiller inn? De har jo alle hatt de samme forutsetningene; likevel ender det i totalt ulike livsløp.

Det skjer i de beste familier.

Man kan fundere på årsakssammenhengene, men det er IKKE ensbetydende med at man bagatelliserer eller forsvarer kriminelle handlinger.

P.S Etter at jeg skrev dette innlegget, er det kommet frem enda flere avsløringer. Miljøet Marius Borg Høiby vanker i, består ikke bare av folk fra øverste samfunnsklasse, men også av personer dømt for befatning med narkotika, og med  forbindelser til diverse kriminelle gjenger.

Jeg blir bare mer og mer sjokkert – det er som en dårlig Hollywood-film! D.S.

Sjelden har vel disse ordene fra Henning Kvitnes vist seg å være mer sant. I dagene som er gått siden saken om Marius eksploderte, har det ene grumset etter det andre blitt dratt frem. Både Mette-Marit, Morten Borg (far til Marius) og bror til Mette-Marit har alle opplevd å få sine tidligere synder frem i lyset. Man har spekulert i arvelighet når det kommer til rus og vold.

Jeg tenker; alle kan trå feil i livet – selv medlemmer av kongefamilien. At noe man gjorde i sin pure ungdom fortsatt skal henge ved en nesten 30 år senere, synes jeg er uhørt. Når har man «sonet» ferdig?

Derfor synes jeg synd på Marius. For dette kommer henge ved ham i lang, lang tid. Kanskje blir han heller aldri helt kvitt stempelet som narkoman og voldsforbryter uansett om han (forhåpentligvis) skulle klare å komme seg på rett kjøl igjen. En gang voldsmann, alltid voldsmann, sant?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Spekulasjonene har vært mange. Foreldrene MÅ jo ha gjort noe feil siden han er blitt slik og hvorfor har de ikke tatt grep før? Men hva vet vi om hva som har gått for seg innenfor husets fire vegger? Hvis det stemmer som Marius selv sier i uttalelsen han kom med i dag, har han slitt med rus i lengre tid, og også vært innlagt. Jeg er sikker på at foreldrene har prøvd å gjøre alt for sønnen sin, men om viljen ikke er til stede hos misbrukeren, er det fint lite pårørende kan gjøre.

At han har utvist svært dårlig dømmekraft er ikke å ta for hardt i. Jeg vet heller ikke hvor ektefølt den beklagelsen han kom med, er. Noen roser han for hans ærlighet og åpenhet – andre mener han manipulerer. At det kun er brannslukking. Jeg vet ikke. Jeg ønsker jo å tro det beste om mennesker, men kanskje er jeg naiv. En ting er i hvert fall sikkert og det er at ingen vet hvordan det har vært å vokse opp og være Marius. Hans rolle har jo unektelig vært noe… spesiell. Dette sier jeg IKKE for å unnskylde hans oppførsel, men jeg prøver bare å forstå. Det må jo ha vært veldig forvirrende for en liten gutt. Han er medlem av kongefamilien, men har ingen offisiell rolle. Like fullt har han vært til stede på flere offisielle tilstelninger. Kanskje ikke så rart at han har hatt «behov» for å leke «konge» på byen slik ryktene sier.

Jeg er forøvrig skeptisk til at Mette-Marit tok kontakt med offeret – det tror jeg var en tabbe av henne. Ikke at jeg tror hensikten var å påvirke, for Mette-Marit virker å være et genuint varmt menneske, men hun burde trø varsommere. Nå vet vi ingenting om hun kjenner vedkommende. Det er jo godt mulig hun gjør det siden det var kjæresten til Marius, men likevel er det betenkelig. Det er tross alt en politisak. Hun styres litt for mye av følelser av og til, og det kan få konsekvenser for tilliten til kongehuset.

Og er det noe et kongehus virkelig trenger, er det tillit og støtte fra folket…

Det ble en ganske så slapp dag i går. Jeg var trøtt i utgangspunktet, men du blir jo ikke mer opplagt av å bare sitte på rompen. Snarere tvert i mot, så i dag bestemte jeg meg for å komme meg ut på tur. Valget falt på Kanadaskogen.

Det så litt mørkt ut da vi ankom parkeringsplassen ved Tennebekk, men kom oss hele veien rundt uten å bli våt. Det skinte til og med opp innimellom. Traff kun noen få andre turgåere, og på badeplassen var det heller ikke mange så det var stille og rolig – akkurat som jeg liker det.

I dag ville Iben min fylt 16 år. Det er allerede snart to år siden jeg måtte la henne få slippe – altså, hvor blir tiden av?

Husker så godt den dagen hun og søster Tira kom til verden. Det var en varmt sommerkveld og mor Nikita hadde vært fødselssyk hele dagen. Vi var i stadig kontakt med dyrlege for vi mente hun var i gang med pressrier uten at noe skjedde, men først da vi ringte igjen og sa at nå henger halen ut, forsto også dyrlegen at her hastet det. Utrolig nok – mens de gjorde i stand til hastekeisersnitt, klarte venninnen min å få valpen som satt fast, ut! Tilsynelatende livløs, men under over alle under – hun overlevde! Dette var altså Iben. Søster Tira kom til verden kort tid etter.

Her var de nesten 5 uker gamle.

Begge levde opp, men Tira hadde sine utfordringer. Hun nektet å die i starten og det samme skjedde da hun fikk sin første ormekur, 2 uker gammel. Siden viste det seg at hun kun hadde én nyre. Hun var bare 9 1/2 år da hun døde.