Bare få dager igjen og så er det offisielt høst. Forstå det den som kan. Foreløpig er det ok temperaturer, men det svinger fort. Men ser jo at det mørkner tidligere. Klokken er nå ca 22 og ute er det svart.
Jeg har fått «nytt» soverom siden sist! Herlighet så fint det ble og jeg er så glad for at jeg gikk for Evening Green – en nydelig grønnblå farge. Mer grønn enn blå da. Rommet er ikke helt ferdig da, lampen på veggen skal selvsagt flyttes og jeg skal få meg en taklampe. Kommode fra Ikea er på vei. Gardiner skal opp. Kanskje jeg skal ha et lite teppe… får se. Så skal det kommer bilder på veggen så klart.
Jeg har nok aldri hatt et så fint soverom før 🥰
Jeg er heldig. Har sagt det før, og sier det igjen; er så takknemlig for at jeg i det hele tatt har min egen lille leilighet. At jeg hadde råd til å kjøpe. Det er så mange som aldri kommer inn på boligmarkedet en gang og nå som renten har steget igjen, vil drømmen om å eie for mange forbli nettopp det; en drøm.
Jeg er heldig på så mange måter. Trygg og god jobb, sikker inntekt og det viktigste av alt – en så fin familie og gode venner! Det er ikke noe jeg tar for gitt.
Så skriver vi august. Jeg har kun tre dager igjen av ferien min. Gleder jeg meg til å begynne på jobb igjen? Tja, blir jo kjekt å treffe kolleger og jeg VET nå at overgangen fra ferie til jobb går lettere enn jeg frykter, men nei; akkurat nå gleder jeg meg ikke. Disse ferieukene har gått så fort! Synes ikke det er så lenge siden jeg satte meg i bilen for å dra til Losna.
Været har vært litt ymse, men kan ikke klage på været de siste ukene av ferien min i hvert fall. I skrivende stund sitter jeg på terrassen min og bare slapper av mens Bertha gjør jobben inne.
Ble veldig sen start på meg i dag for kl 05 hadde jeg fremdeles ikke sovnet. Min egen feil som sov middag i går. Men men. Var på tur før det da, så målet mitt om 7500 skritt nådde jeg med glans. Endte på ca 9600 faktisk.
Det går litt lang tid mellom hvert blogginnlegg nå. Tiden strekker ikke alltid til, og ikke har jeg så veldig mye å skrive om heller. Men å slutte helt sitter litt langt inne. Jeg koser meg jo også med denne bloggen, den er blitt en del av meg. Jeg blogger om ufarlige ting, kjedelig kanskje i noens øyne. Helst skal man være samfunnskritisk og skrive lange avhandlinger, men det har ikke vært meg…
Jo, jeg kan ha sterke meninger og innimellom kommer det til uttrykk også her på bloggen, men tenker andre er flinkere enn meg til det, så da overlater jeg det til de. Jeg orker rett og slett ikke forholde meg til alt det fæle som skjer i verden for tiden. Kall meg gjerne en struts, men jeg orker bare ikke…
Disse ukene på Losna har vært som en eneste stor lykkepille. Selv om været kunne vært bedre enkelte dager, så har det ikke lagt noe demper på min stemning i hvert fall. Første helgen var jo magisk værmessig og nå de siste dagene – helt fantastisk. Jeg har fått mine stunder på svaberget med sol i «trynet». Jeg har latt Sognefjordens bølger «omfavne» føttene mine (elsker å sitte slik og duppe tærne i sjøen) og jeg har stått og skuet utover sjøen mens vinden har lekt med håret mitt.
Det har vært sosialt, slik jeg liker det, med muligheter for å kunne trekke meg tilbake – slik jeg også liker det. Og trenger, ikke minst.
Stillheten er noe av det jeg setter mest pris på her inne. Fraværet av den støyen man har rundt seg hele tiden i det daglige. Her er det kun naturens egne lyder som dominerer. Å bli vekket om morgenen av villsauenes breking, er en «alarm» jeg liker 😉 Eneste alarmen jeg har hatt på disse ukene.
For det er jo ekstra deilig om sommeren – slippe å leve etter klokken. Bare gjøre det som faller deg inn. Utrolig nok har jeg kommet meg opp ganske tidlig disse ukene så føler absolutt jeg har fått masse ut av dagene.
Men alt har en ende, og i dag går turen hjemover igjen. Sommeren på Losna blir et fint minne å se tilbake på når høststormene setter inn. Slik sommeren i fjor var det.
Fikk en så koselig melding i kommentarfeltet på insta under et innlegg jeg la ut i går.
Jeg tar meg IKKE nær av dette. Det er bare trist å se hvor mange ignorante mennesker det er i verden. Den siste idiot er ennå ikke født…og det er veldig sant.
Tenk at enkelte kan bli så provosert over å se to mennesker være glad i hverandre! Om det så er to menn, to kvinner, en mann og en kvinne…det går jo ut på det samme. De må ha det vondt med seg selv. Når de så trekker Bibelen inn i dette (eller Koranen for den sakens skyld), ser jeg rødt!! Religion er roten til mye vondt – det er sikkert og visst. Nestekjærligheten er fraværende hos enkelte når det kommer til skeive.
Ser det også i andre kommentarfelt. Av og til tar nysgjerrigheten min overhånd og jeg bare må titte inn på facebookprofilen deres for å se hvilke type mennesker dette er. Paradoksalt nok har de ofte fine ordtak på siden sin, men tviler sterkt på at de forstår hva de betyr. Nå høres jeg kanskje litt fordømmende ut, men mange har også gått på «livets harde skole». Om det har noe sammenheng? Tja, ikke vet jeg, men flertallet har i hvert fall sin «utdannelse» der i fra.
Bloggen neglisjeres på det groveste og det beklager jeg. Men jeg vil ha noe å formidle når jeg først skriver noe og det har jeg egentlig ikke hatt på en stund. Ikke annet enn hva jeg har gjort på osv. og det er vel kanskje ikke så veldig spennende. Dagene går uten at det skjer så veldig mye.
På lørdag skal jeg til byen og se på folkelivet i forbindelse med Pride og dét gleder jeg meg til! Første gangen jeg er i byen når det er Pride, så det er vel på tide. Juni er jo regnbuefargenes måned fremfor noe – til stor ergrelse for enkelte. Og jeg lar meg sjokkere gang på gang over hva folk kan få seg til å si og ikke minst, gjøre. Som å ta seg inn i andres hager og ta bort regnbueflagget, og legge igjen en lapp med «Ned med homseflagg opp med norsk flagg». Altså, hva gir du meg? Den siste idiot er ennå ikke født.
Det har vært bloggtreff flere steder i landet i helgen. Jeg kunne gjerne tenkt meg å være med, men nå ble ikke det prioritert denne gangen. Men all kred til de som gidder ta initiativ til slikt. Noen surket over at treffene ble lagt til samme helg, men alvorlig talt. Vi bor jo tross alt i et land som rekker helt ned til Italia om vi snur det på hodet. Synes en slik reaksjon er smålig. Vær heller glad for at andre også fikk mulighet til å treffe medbloggere.
Skjærtorsdag. Husker en skjærtorsdag for fire år siden, måtte ta valget om å la Thea slippe. Min skjønne, gode og rare Thea, hun som hadde en tunge som bestandig hang ut…
Hun ble akutt syk like etter 10-års dagen sin samme år og det viste seg jo å være langt mer alvorlig enn jeg hadde trodd.
Nå skal ikke jeg grave meg ned pga det som skjedde den gangen, men det er klart at jeg tenker jo på det fra tid til annen. Thea betød så enormt mye for meg!
Fikk derfor en skikkelig klump i magen da jeg leste om den hunden som satt fast på en fjellhylle og som egentlig ble etterlatt for å dø. Herregud, vet ikke hva jeg hadde gjort om det var min hund. Jeg er ingen ekspert på fjell og føreforhold, men sitter jo likevel igjen med en tanke om at de gav opp for tidlig. Men det var jo «bare en hund…» Joda, jeg forstår at man ikke kan risikere liv, men å bare etterlate den der?? De burde i det minste avlivet den da! Man etterlater ikke noen for å dø. Det ble for hjerteskjærende for meg og jeg scrollet tilslutt bare forbi nyhetene, orket ikke se. Ja, stakk hodet i sanden…
Ble derfor så glad da jeg leste avisen dagen etterpå, at hunden var reddet!
Har forøvrig selv opplevd å måtte lete etter en hund som viste seg satt fast på en liten fjellhylle. Vi var mange som lette etter henne og det var forferdelig å måtte snu med uforrettet sak. Spesielt siden vi hørte henne bjeffe, det var det såreste av alt. Heldigvis ble hun funnet og alt gikk bra. Men husker hvor redd jeg var, det var helt grusomt.
Jaja, dette begynner jo å bli noen år siden nå. I 2011 for å være eksakt. Det føles ikke så lenge da.
Denne skjærtorsdagen har vært avslappende og rolig. Embla og jeg har vært på tur i Alvøskogen og på veien traff vi et eldre par som jeg kom i snakk med. De var hhv enke og enkemann, og hadde tydeligvis funnet kjærligheten på nytt, i hverandre. De bodde hver for seg, men hun var mye på besøk hos han og så gikk de turer sammen, fortalte hun. Han hadde vært aktiv i Alvøens Venner. Skikkelig koselig å prate med de og det var jo selvsagt pga Embla vi kom i snakk. De hadde passet en tibbe osv. Utrolig hvor kontaktskapende det er å ha en hund.
Ellers har jeg testet ut airfryeren jeg fikk til bursdagen – laget meg en toast til frokost. Så enkelt og så godt. Så har jeg lyttet på lydbok og bare slappet av hjemme.
Det m å ikke være krim i påsken, eller hva sier du? Jeg er altetende når det kommer til litteratur, selv om jeg nok har en forkjærlighet for historiske romaner. Men liker også en god krim eller dokumentarbøker med handling fra 2. verdenskrig.
Det er lite som slår følelsen av å holde i en fysisk bok, kjenne den helt spesielle lukten av papir, høre lyden når man blar om.
Jeg har så mange gode minner fra jeg var liten og gikk på biblioteket. Jeg har alltid vært glad i å lese og ble tidlig introdusert til litteraturens verden av mine foreldre. Da jeg satt meg ned med en bok, var jeg utilgjengelig for andre. Jeg gikk i ett med handlingen og hørte ikke noe når andre snakket til meg.
Nå hører jeg mye på lydbok. Jeg har fått mer og mer sansen for det – kan f.eks strikke eller holde på med husarbeid mens jeg lytter.
Jeg blir alltid tankefull når jeg har fulgt noen til graven. En dag skal jeg selv sitte der og ta farvel med egne foreldre – det er en tanke som nesten ikke er til å holde ut. Men jeg vet jo at det er slik livet er, og jeg skal jo selv også dø en dag. Det skal vi alle. Er det én ting som er sikkert, er det nettopp det. Når det skjer vet vi jo ikke – døden kommer ofte når du venter det minst.
Derfor er det så viktig å ikke ha noe usagt den dagen det skjer, ikke ha noe uoppgjort. Livet er for kort til å kaste det bort på krangling om bagateller.
Det ble i hvert fall en verdig og vakker avskjed. Mine tanker går til de som har mistet en som sto de nær.
Dette har vært en utrolig kjekk helg! Først ansiktsbehandling og pizzakos med min mor, så koselig kveld sammen med både min mor og far. Jeg overnattet og så hadde vi jo en feiring av meg i dag sammen med resten av familien. Min mor disket opp som vanlig, laget middag og til dessert ble det hjemmelaget eplekake. Tusen takk🤍 Fikk gaver også av begge nevøene mine 🤍🤍
Så veldig fornøyd med feiringen av min 55-års dag (jeg klarer bare ikke få det tallet inn i hodet mitt!!).
Ellers har det vært en helg og dag til ettertanke. Blir sånn når man har noen i familien som nå ligger på det siste. Det er jo livets gang, men likevel… Tankene har i hvert fall gått mye til vedkommende og de nærmeste i dag.
Da blir takknemligheten ekstra stor over at jeg faktisk i en alder av 55 ennå har begge mine foreldre. Jeg har jo nevnt det før, men tenker mye på det. Én dag må også jeg klare meg uten de, men det er en tanke jeg nesten ikke klarer tenke ut. Derfor er det så viktig å sette pris på de stundene man faktisk får sammen🤍
I dag kom beskjeden jeg har ventet og håpet på – dyrlegen ringte og fortalte at den kulen de fant i livmoren til Embla, IKKE var ondartet! For en lettelse! Beste bursdagsgave jeg kunne fått.
Jepp, jeg er 55 år i dag. Uansett hvordan jeg snur og vender på det tallet, så blir det 55. Føler jeg meg som en 55-åring? Nope. Det er nå heldigvis ikke tallet som definerer hvordan jeg skal føle meg heller. Inni meg er jeg den samme – om jeg er 30, 40 eller 55. Men jeg er på en mye bedre plass i livet nå enn den gang. Solen skinner og dere vet hva det betyr?? Når det er pent vær på ens bursdag, da har man vært snill. Hahaha. Så nå kan dere tenke etter: hvordan var været på dagen deres? 😆
Jeg har bevilget meg en fridag idag og det har vært deilig. Nå er jeg hos foreldrene mine, fått både gave og kake ++. Senere blir det middag hos gode venner.
