Det var litt stusselig å våkne mutters alene i dag, jeg må innrømme det. Har jo hatt folk rundt meg hele tiden i 14 dager, så da er det en overgang å plutselig være bare meg igjen. Men jeg er takknemlig for den fine tiden jeg har hatt og heldigvis er ikke ferien over helt ennå.
Det er nå som jeg er hjemme igjen at jeg går til hvor stille det virkelig er på Losna. Her er det en jevn dur fra trafikken som jeg vanligvis ikke legger merke til, men nå som jeg har blitt vant til stillheten på Losna, legger jeg ekstra merke til støyen. På Losna er det ingen biler, det eneste man kan høre av motordur er når noen kjører rundt med hagetraktoren og klipper gress. Ellers er det kun naturlige lyder som fuglekvitter, sildring fra elven og brekingen fra villsauene.
Turen hjem gikk fint. Jeg ladet litt på veien og det hadde jeg grudd meg litt til på forhånd for var redd jeg ikke skulle få det til å funke. Men det gikk jo så fint og var ingenting å engste seg for.
Det er nok en overgang å komme hjem for Embla også. På Losna hadde hun det jo så fritt og gikk løs det meste av tiden. Hun bryr seg heldigvis ikke med sauene selv om hun har en tendens til å ville stikke seg vekk innimellom. Men hun går aldri langt bort – som oftest finner vi henne i løen 😃
I dag blir det nok en liten tur til foreldrene mine. Nå har jeg ikke sett de på en stund selv om vi har hatt jevnlig kontakt på telefon. Det går sjelden mer enn én dag mellom før vi ringes.
Det er ikke fritt for at tankene i dag går tretten år tilbake. Til Oslo og til Utøya, til alle de som ble drept og til de som ble såret. Til de som fikk føle terroren og redselen på kroppen, og som for alltid vil måtte bære traumene med seg. Tankene går også til alle de etterlatte.
22. juli 2011 – de fleste husker sikkert hvor de var da nyheten om eksplosjonen i Oslo kom. Selv var jeg på vei i bursdagsbesøk. Husker ennå de første tv-bildene fra regjeringskvartalet – det var absurde scener! At dette var skulle skje i Oslo, i fredlige Norge var helt uforståelig! TV-en ble etterhvert slått av, så det var først på vei hjem vi fikk nyss om at det pågikk skyting på Utøya. Det var det ryktene sa, men vi ante jo ikke da omfanget av det hele.
Først tidlig om morgenen så jeg tallene over antatt drepte og fikk sjokk.
Jeg har lest mange historier i årene som er gått, både fra de etterlatte og de overlevende. Jeg har sett filmene som er laget og det går like mye inn på meg nå som da.
Hvordan er det ikke da for de som ble direkte involvert?
Det føles som at en liten bør er tatt av mine skuldre. Jeg fikk omsider sagt unnskyld til de to jentene som fikk unngjelde på lørdag da jeg prøvde å bytte noen sko. Dere kan lese hva som skjedde her. Heldigvis tok de imot beklagelsen. Ikke alle ville kommet tilbake og beklaget, sa hun ene, men for meg var det ikke noe annet alternativ. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg ikke fått fred med meg selv.
Og vet dere hva jeg oppdaget senere den lørdagen? At jeg hadde fått bekreftelse – men på en annen e-postadresse!
Altså, er det mulig?? Ikke én gang slo det meg inn at jeg burde sjekke den andre e-posten min. At jeg er klar for ferie er det ingen tvil om!
Men da ordnet det seg – også med skoene. For med ordrenummer kunne de ta imot skoene og sende de i retur, og jeg fikk pengene tilbake. Får heller se om jeg finner meg noen sko over ferien.
Nå kan jeg i hvert fall dra på ferie med en samvittighet som er noe lettere. Og neste gang jeg blir stresset, skal jeg puste og telle til ti, minst.
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å aldri mer kommentere i slike kommentarfelt for det føles ofte som å sloss mot vindmøller. Altså; det er en kamp du aldri kan vinne. Likevel klarte jeg altså ikke å dy meg, jeg ble bare så oppgitt og usigelig skuffet på vegne av menneskeheten. At det finnes mennesker der ute som spyr ut eder og galle, og som setter seg til doms over andre mennesker. Jeg burde ikke bli overrasket, men likevel blir jeg det. Overrasket, oppgitt og sjokkert.
Det gjaldt en artikkel om Kronprinsesse Mette-Marit og litteraturtoget hun arrangere. Man skulle ikke tro det kunne provosere, men jo da.
Ja, hun fikk lagt seg til en tittel. Det er godt gjort av en alenemor med en utagerende fortid. Ingen respekt fra meg.
Hvor tid ble hun interessert i litteratur? Les boka Prinsesse mot alle odds. Det er ikke akkurat det hun har interessert seg mest for.
Dårlige tider på Skaugum. Husmora må ut og selge bøker. Gubben skal ut og fiske makrell med kystvakta.
Noe må hun gjøre for apanasjen.
Åh? Hun er på jobb igjen? Ei som er sykemeldt 90% av 1 år….. “stakkars ” 🤮🤮🤮
Dette var bare noen få eksempler på kommentarene som haglet inn. Det mest skremmende er likevel ikke kommentarene i seg selv, men hvem de kom fra. Når høyt utdannede mennesker som en spesialsykepleier kan uttale at hun ikke har respekt pga en utagerende fortid, blir jeg skremt. For hvilken holdninger møter hun sine pasienter med? Mennesker som én gang i livet har trådd feil, fortjener altså ikke respekt i hennes øyne.
En annen var av samme oppfatning. Det tragikomiske er at vedkommende hadde lagt ut på egen Facebook-side et dikt angående ord og hvor sårende de kunne være.
Vær forsiktig med hva du sier. Ord er mektige våpen, som kan skape ulykke. Kle aldri noen naken med din tunge. Gjør aldri noen liten med store ord. Et hardt ord,…et skarpt ord… det kan bli liggende lenge i hjerte og brenne skape stygge arr. Tål at andre er ”annerledes”; tenker annerledes, handler annerledes, føler annerledes, snakker annerledes. Vær mild og barmhjertig med dine ord. Ord bør være ”lyse” for å forsone, bringe folk sammen, skape fred. Når ord blir ”våpen”, står mennesker som fiender overfor hverandre. Livet er så for kort, og verden så altfor liten… til å lage en slagmark av… …bare på grunn av ORD.
Jeg spurte henne om hun ikke husket at hun hadde lagt ut dette, men da kom det mye usakligheter. Til slutt måtte jeg bare le for det hele ble ganske hinsides. «Hvor har jeg lagt ut dikt?» Og når jeg sa «på din egen Facebook-side», så parerte hun med «Hva har jeg lagt ut?» 🤣
Som sagt, det er som å kjempe mot vindmøller. De evner ikke å se at det er kollektiv mobbing og nedrakking av et annet menneske de holder på med. Hva om dette hadde vært deres egen datter? At man kan være uenig i om vi skal ha monarki eller ikke, er noe helt annet. Det her er bare trist å se. Så mye usakligheter og sprøyt!
Jeg vet at jeg bør holde meg unna disse kommentarfeltene – de gjør meg ikke bra. Jeg forstår bare ikke hvordan mennesker kan bli slik. Er det misunnelse? Uvitenhet? Det er i hvert fall en total mangel på selvinnsikt og empati.
Nå har jeg bestilt hotellrom for tre netter i Oslo! De siste dagen av juli og starten av august (og min siste ferieuke) skal altså tilbringes i hovedstaden og jeg gleder meg! Jeg bestilte også like så godt billett til en omvisning på slottet med det samme.
Dette blir kjekt. Dette begynner jo å bli noen år siden jeg var i sentrum sist. Tror muligens siste gangen var da jeg skulle med danskebåten – da var jeg i hvert fall bortom for å ta en titt på operahuset. Det var i 2014. Så ja, etter 10 år er det kanskje på tide med et nytt besøk.
Den gang da… Mye er forandret siden dette bildet ble tatt. JEG er forandret. Når jeg tar slike tilbakeblikk tenker jeg ofte på hvor godt det er at vi ikke kjenner morgendagen. På den måten spares vi i hvert fall for en del bekymringer.
Hvor i alle dager ble mai av? Hvor ble det i det hele tatt av januar, februar, mars og april…? Det er da ikke så lenge siden det var en en meter høy brøytekant rett utenfor leiligheten? Dette første halvåret synes jeg virkelig bare har fløyet av gårde.
Nå er det offisielt sommer selv om det egentlig har vært det en god stund allerede. Mai har vært eksepsjonelt varm over en lang periode så håper bare ikke vi blir straffet for dette senere i sommer. I juli for eksempel, når jeg går på ferie. Selv om akkurat det med været er en filleting å bekymre seg over, et skikkelig i-lands problem.
For når vi her nord går inn i sommerdvalen, kjempes det en kamp for livet andre steder. Deres største problem er ikke hvor de skal dra på ferie i sommer, men hvor de kan dra for å være trygge…
Vet vi egentlig hvor heldige vi faktisk er? Jeg må i hvert fall minne meg selv om det noen ganger for det er så lett å ta alle godene for gitt. Alle de gangene jeg planlegger noe og helst skulle hatt det gjort i går, må jeg si til meg selv at jeg tross alt er heldig som i det hele tatt kan planlegge.
Jeg kan gå på mine egne bein, komme meg ut, gjøre det jeg lyster når jeg lyster. Jeg er ikke avhengig av andre for å få det til. Jeg har familie og venner som bryr seg og som jeg bryr meg om. Rik på gods og gull er jeg ikke, men jeg har så jeg klarer meg – og mer til. Og det holder i massevis.
Det ble ingen Oslotur på meg denne gangen. Jeg får heller se senere i sommer om jeg kan ta meg noen dager, selv om det sitter litt langt inne det å dra alene. Men herrefred, jeg har da bodd i byen i 2 år så burde jo klare det. Jeg har bare så lyst til å oppleve noe, få litt mer ut av ferien.
Selvsagt kan jeg være turist i egen by også. Er jo masse å oppleve, og Bergen i sol er vakkert. Men jeg kunne tenkt meg å oppleve slottet for har ikke vært på omvisning der før. Har heller ikke sett det nye Munch-museet. Er masse jeg ikke har sett for det begynner jo å bli noen år siden jeg var der sist og enda flere år siden jeg bodde der. Tør nesten ikke tenke på det siste, men det er altså snart 30(!) år siden. Det er jo et helt liv siden da!
Det første året bodde jeg på Sinsen. Kan ikke si jeg trivdes så godt der – men det var i grei avstand til skolen jeg gikk på. Siden flyttet jeg til et studenthus på Tøyen. Der skaffet jeg meg telefon slik at jeg lettere kunne komme i kontakt med familien og vennene mine hjemme. Det ble likevel mye brevskriving for tellerskrittene gikk og jeg måtte tenke økonomisk. Er jo morsomt å tenke på for verden slik vi kjenner den i dag, er så total annerledes enn den gangen.
Husker bare den følelsen hver gang jeg var i telefonkiosken og skulle ringe hjem. Det slo aldri feil; før jeg omtrent hadde slått nummeret, sto det plutselig noen utenfor og ventet på tur. Ble jo så stresset så de samtalene ble alltid korte. Det ble noe annet da jeg fikk fasttelefon.
Photo by Pfüderi from https://pfüderi.ch
Tenker ofte på hvordan det ville vært å bo i Oslo i dag. Kanskje hadde jeg ikke lengtet sånn hjem for de hjemme ville ikke vært så langt borte. Det ville ikke følt slik i hvert fall for i dag finnes det et hav av muligheter til å kunne holde kontakten. Alle har mobil og det er snap, chat, face time osv.
Om du så er på andre siden av jordkloden, trenger du ikke tenke på at tellerskrittene går. Det føles egentlig som at verden er blitt mindre eller avstanden kortere.
Det begynner å bli en stund siden det regnet her nå. En merker hvor tørt det når en går på tur og det er sånt som jeg helst forbinder med syden. Sommertemperaturer over en så lang periode i mai kan jeg ikke huske å ha opplevd før – det er som å ha en liten minisommer før den ordentlige sommeren starter. Så får vi bare håpe dette ikke var den ordentlige sommeren…
Deilig er det i hvert fall. Så sender jeg noen varme tanker nordover for de kan trenge det. Altså; hadde det kommet snø her nå hadde jeg blitt sur. Skikkelig sur. Men de tar det med fatning, ser det ut til. Hva annet kan de egentlig gjøre… Det blir jo litt som med oss vestlendinger og alt regnet det. Er ikke mye vi får gjort med det når kranen først settes på fullt. Det skjer forøvrig på søndag. Om den ikke settes på fullt, så skal det i hvert fall dryppe noen dager.
Jeg sitter forresten ute og skriver dette innlegget. Solen har gått ned, men det er skikkelig behagelig temperatur her nå. Igjen får jeg den velkjente sydenfølelsen over meg. Den følelsen du vet, når du har hatt deg en deilig dusj etter en lang dag på stranden, smurt deg inn og så setter du deg ut på altanen. Ahhh! Så sitter du der, kanskje nippende til noe leskende og ser solen gå ned. Det er kanskje den beste tiden på hele sydenturen!
Influenser Kristin Gjelsvik valgte å bytte ut det tradisjonelle bunadsforkleet med et omsydd Palestinaskjerf. Dette har skapt… ja, nesten en muntlig krig i kommentarfeltene.
Skjermdump av Kristin Gjelsviks Instagram
Ytringsfriheten er nedfelt i paragraf 100 i grunnloven og sier:
alle har rett til å gi uttrykk for det de mener. Men det er begrensninger, det er ikke tillatt å fremsette trusler, krenke privatlivet, lage utsagn som diskriminerer eller er hatefulle. Ytringsfriheten er en forutsetning for demokrati.
Så vidt jeg kan bedømme har ikke Kristin Gjelsvik fremsatt trusler, krenket noens privatliv, kommet med diskriminerende eller hatefulle utsagn. Hun har ganske enkelt gitt uttrykk for sin mening.
Likevel mener noen hun bør straffes. Hvorfor i alle dager skulle hun det? Hun har da vitterlig ikke gjort noe ulovlig? Man kan selvsagt mene hva man vil om selve handlingen, men påstander om straff faller på sin egen urimelighet. Selv er jeg ikke for brenning av religiøse bøker. Ei heller flaggbrenning. Jeg ser på dette som respektløse handlinger, men det er likefullt lovlig uansett hva jeg måtte mene. Og mene noe kan jeg, vi er nå heldige slik i Norge. Vi kan mene og si ganske mye uten at det får særlige konsekvenser.
Når jeg leser kommentarfeltet under hennes innlegg på instagram, forstår jeg hvorfor situasjonen i Midtøsten er så fastlåst som den er. For selv her i landet er det en voldsom sort/hvit tenkning. Enten er man for eller så er man i mot. «You are either with us, or against us». En slik tenkemåte skaper bare en voldsom polarisering, man må faktisk ikke være det ene eller det andre. Om man viser sin solidaritet til ett folkeslag i en krigssituasjon, betyr ikke det at man hater den andre parten.
Her er ingen vinnere, det er kun tapere på begge sider. Og barna er de største taperne av de alle.
Derfor forundres jeg litt over den massive kritikken som er kommet. Jeg må si det. At et omsydd palestinasjal skal provosere mer enn det faktum at 15.000 barn er drept og at mange tusen lever i den største nød, det er for meg komplett uforståelig.
Jeg har en spilleliste på Spotify som heter «Hjerteskjærende fine». Foreløpig inneholder den ikke flere enn 12 låter, men det som skiller disse fra andre låter, er at disse gir meg noe mer. Dette er ikke låter du hører på for å få stemningen i taket, når du skal vaske huset og trenger ekstra energi. Dette er låter som får deg til å tenke, til å fundere, til å føle og kanskje revurdere?
Felles for dem er at de treffer meg midt i hjerteroten. Jeg blir totalt hudløs når jeg lytter. De får frem et spekter av følelser i meg; takknemlighet, ettertenksomhet, tristhet…
Denne strofen… krig er forakt for liv. Skrevet av Nordahl Grieg i 1936 da Europa sto på randen av 2. verdenskrig. Dessverre like aktuell den dag i dag.
2. Elias sang (Lars Bremnes)
Nån ser bære fargen på huden, nån ser bære religion, nån ser mæ som apokalypsen, æ savna å vær en person.
En fantastisk tekst skrevet av Lars Bremnes. Er flere som hadde trengt å virkelig lytte til disse ordene. «Når ser bære religion». Folk er ikke bare sin religion, de er mennesker med sine styrker og svakheter, som du og jeg.
3. Vår beste dag (Erik Bye)
Kom og lytt til lyset når det gryr av dag solen løfter sin trompet mot munnen Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag Denne dag kan bli vår beste dag
Denne betyr noe helt spesielt for meg. Den gav meg en følelse av håp da alt så ganske mørkt ut.
4. Skigardsvise (Stanley Jacobsen)
Kva er ein skigard? Ein skigard er så mange rare ting: Ein rad med stokkar sett som eit gjerde eller eit stengsel i ditt eige sinn, ein gamal fordom, eit raseskille, hat og misunning eller aversjon. Men ein skigard kan ‘kje vara evig, veit du, kan aldri vara evig.
Det er sikkert ikke så mange i dag som vet hvem Stanley Jacobsen er. Han var aktiv i årene 1976-82 og er mest kjent for visen «I morgon, i morgon, men ikkje i dag» og denne som er på min spilleliste.
5. Gategutt (Lillebjørn Nilsen)
I krematoriet skal min hvite ild Til slutt Når hjertet flammer i det siste spill Forkynne stolt til den som lytter til Jeg var en gategutt.
Gategutt var egentlig ikke så kjent for meg før jeg så dokumentaren om Lillebjørn. Nå etter at han gikk bort, er deler av teksten spesielt sterk.
6. Tusen bitar (Bjørn Afzelius)
Denne låten var en landeplage for en del år siden. Jeg lyttet nok ikke på teksten den gangen, men igjen; etter en dokumentar fikk jeg for alvor opp øynene for denne. Han hadde det ikke lett og mye var han nok selv skyld i, men du hører smerten i disse ordene:
Det sägs att det finns alltid nånting bra i det som sker Och tron är ofta den som ger oss styrka Ja, man säger mycket men man vet så lite om sig själv När ångesten och ensamheten kommer
För när vännerna försvinner eller kärleken tar slut Ser man allt med lite andra ögon Så man övar sig och långsamt blir man bättre på att se Skillnad mellan sanningar och lögner.
7. Jag vill tacka livet (Arja Saijonmaa)
Jag vill tacka livet Som gett mig så mycket Det har gett mig skrattet Det har gett mig smärtan Så att jag kan skilja lyckan ifrån sorgen Dom två ting som skapar alla mina sånger Och mina sånger som är era sånger Och alla sånger som är samma sånger Och mina sånger som era sånger Och alla sånger som är sanna
En av de aller vakreste…
Og her er de resterende.
8. Jag har bott vid en landsväg (Edvard Persson)
9. Håll ut (Bo Kaspers Orkester)
10. Yamore (Salif Keita)
11. To over 12 (Frida Ånnevik)
12. Så lenge skuta kan gå (Erik Bye)
Har du en slik liste? Noen sanger som betyr noe helt spesielt for deg?
