På søndag gikk hun på en 3 1/2 timers tur – i dag ble hun hasteoperert for livmorbetennelse. Stakkars Emblamoren min 🤍 Nå ligger hun her i sofaen, temmelig groggy.
Jeg klandrer meg selv at jeg ikke dro til dyrlegen mye før, men av og til er det vanskelig å se om en hund er syk. De er veldig flinke til å skjule smerte. Allmenntilstanden har vært god, men jeg har vært urolig for har sett blodflekker. Hun hadde løpetid før jul og da jeg igjen så blodflekker i januar, tenkte jeg det var en hormonforstyrrelse. For hun har hatt god appetitt, vært kvikk og fin på alle måter.
Nå i kveld er hun tydelig preget, skal bare ligge inntil meg. Jeg sitter nå her, tenker hun skal få all den nærheten hun trenger.
Det jeg ikke likte å høre, var at de også fant en kul, på størrelse med en plomme. Det trenger ikke være kreft, men nå er den i alle fall sendt inn. Svar kommer i neste uke.
Jeg blir nesten fysisk dårlig selv når dyrene blir syke. Heldigvis pleier de å komme seg relativt fort etter en operasjon så jeg håper hun er mer kvikk i morgen.
I dag ble det stueforandring på meg. Jeg er nemlig bedt på besøk til venner og her blir jeg til i morgen. Embla er også med selvsagt.
Jeg kjenner meg så takknemlig som har så gode venner! For det er ingen selvfølge at venner blir når livet går i motbakke. Selv bunnsolide vennskap kan få seg et skudd for baugen da.
Noen venner kommer og går. De er en del av livet ditt i en periode for så å forsvinne helt. Andre er av og på. Noen stopper bare å ta kontakt uten at noe spesielt har skjedd. Det er trist og man lurer jo på hva man har gjort galt, selv om man innerst inne vet at det ikke er noe. Når det bare går én vei, gir jeg opp tilslutt. Da tenker jeg at vedkommende egentlig ikke ønsker kontakt og jeg vil ikke være den som maser og trenger meg på.
Uff, har dårlig samvittighet over at jeg neglisjerer bloggen min. Men jeg må være inspirert når jeg skriver – å skrive bare for å skrive noe, synes jeg ikke noe om. Det skinner så tydelig gjennom da at jeg ikke er engasjert nok. Innleggene mangler energi, om jeg kan si det slik.
Jeg er ingen politisk blogger selv om jeg har mine meninger og oppfatninger. Innimellom har jeg likevel kommet med innlegg der jeg gir tydelig uttrykk for mine synspunkter.
Men jeg vil ikke tvinges til å engasjere meg om jeg ikke føler for det. Jeg vil heller ikke blandes inn i diskusjoner og uenigheter på blogg, for så å bli kalt feig når jeg velger å forholde meg taus (ingen har personlig kalt meg feig, altså. Det var sagt generelt). Men jeg har hatt nok drama i mitt liv og velger derfor mine kamper.
Bloggen er mitt lille fristed der jeg småpludrer om alt og ingenting. Noen ganger kan temaene være alvorlige, litt såre – andre ganger deler jeg kanskje bare bilder fra en tur. De som er interessert, leser.
Sånn! Da fikk jeg sagt det.
Da passer det vel med noen bilder fra gårsdagens tur til Gullaksdalen ☺️
Nydelig dag og flott vinterlandskap, men litt sur vind. Vi var likevel ute og gikk i nesten to timer.
Jeg avslutter 2022 med et minne fra årets sommerferie på Losna.
Dette året har som de fleste år, bydd på gleder såvel som sorger. Gledene har heldigvis vært i flertall da og jeg har masse gode minner å se tilbake på.
I januar fikk jeg solgt leiligheten min til en meget god pris.
I mars fikk jeg nøkkelen til min splitter nye leilighet og startet min nye tilværelse der.
Ukene på Losna i juli.
I august måtte vi ta farvel med Iben 💔 Jeg er derfor så usigelig takknemlig for at Iben fikk disse ukene på Losna og jeg ser henne for meg i mitt indre der hun tuslet rundt og nøt den frie tilværelsen på stedet hun elsket mest ♥️
2022 ble også det året der jeg satset og hoppet uti et for meg ukjent farvann. Jeg startet min egen network marketing business! Nye vennskap, nye bekjentskaper, ny læring… Jeg gleder meg til å se hva 2023 har i vente for meg og min business.
Og så må jeg ikke glemme! Dette er også året der jeg skiftet bloggportal! Fra å ha blogget i flere år på en konkurrerende portal, valgte jeg å bytte. Begynte først på miniblogg og var så heldig at jeg etterhvert fikk komme over på blogg.no. Jeg har ikke vært så aktiv de siste månedene, men det tenker jeg å forandre på i 2023 ☺️
Tusen takk for all støtte, fine kommentarer og gode ord i 2022. Håper dere følger meg videre inn i det nye året 💫
Jeg har bare sporadisk fulgt med i rettssaken mot Vassbakk, mannen som nå er siktet for drapet på Birgitte Tengs. Jeg fikk dog med meg litt fra dagen i dag da fetteren til Birgitte var i vitneboksen. Fikk med meg at han hadde henvendt seg til Birgittes foreldre to ganger, men mor til Birgitte avviste ham.
Det er bare så tragisk det hele. Familiebånd er for alltid ødelagt. Foreldrene til Birgitte vil aldri få endelig fred hvis ikke noen skulle tilstå da. Men det ser jo ikke ut til at det vil skje med det første. Det vil helt sikkert også være de som fremdeles tviler på fetterens uskyld, slik mor til Birgitte gjør.
Har tenkt mange ganger på hvordan jeg ville tatt det om jeg skulle bli uskyldig siktet for noe. Jeg som alltid føler det lyser «skyldig» av meg når jeg går gjennom tollen eller sikkerhetskontrollen, selv om jeg er helt uskyldig. Det ville vært grusomt å ikke bli trodd på mitt ord. Hvem som helst kan jo sette seg inn i den situasjonen.
Så lurer jeg jo da på om de nå virkelig har rette mann eller om de nok en gang vil gjøre en tabbe. De har det ene DNA-sporet, men hvor sikkert er det? Og burde det ikke vært lagt igjen flere spor? Eller ble det gjort så mange tabber den gangen at viktige spor forsvant? Vi vet jo at det ble gjort en del feil.
I morgen får Viggo Kristiansen sin oppreisning. Det virket utenkelig for noen år siden. Han ble forhåndsdømt den gangen – også av meg. Jeg syntes han så ekkel ut, men det gjør ham ikke til en barnemorder. Tror nok media må ta sin del av skylden også for de ble jo begge fremstilt som monstre. Mest sannsynlig var det bare én av dem som var det.
Ja, her ser dere hva jeg skriver. «Mest sannsynlig…» Det viser bare hvor vanskelig det er for det er lett å tenke slik: han er mest sannsynlig uskyldig. Han også vil nok ha det hengende over seg selv om han fra i morgen ER uskyldig, for noen vil tvile. Og det er kun han og han andre som virkelig VET.
Men tvilen skal komme en til gode så derfor er det riktig at han frikjennes. Det finnes ingen bevis for at han var der. Kun forklaringen til han andre knyttet Viggo til drapene og man kan jo bare spekulere i hans motiver.
Jeg er egentlig ikke så glad i når det blir så mye snø, men alt er likevel bedre enn det evindelige regnet, synes jeg. Det har jeg ikke alltid ment.
Vinteren 2009/10 hadde vi en lang kuldeperiode med masse snø. Den gangen bodde jeg i en enebolig langt ute på landet. Aner ikke hvor mange morgener vi måtte spa frem bilen fordi brøytebilen hadde laget svære kanter. Vi var ikke tilkoblet det offentlige vannet, men hadde felles brønn med naboene og selvsagt frøs vannet… Når gradestokken nærmet seg 10 minus, sluttet varmepumpen å fungere. Klimakset kom da det raste snø fra taket og tok med seg hele terrassen vår! Heldigvis ble ingen skadet og forsikringen dekket ny terrasse. Men sjokket satt lenge i og i flere år etter kjente jeg på angsten når vinteren kom. Jeg klarte ikke kjenne noe glede ved vinter og snø.
Med årene kommer heldigvis slike ting mer på avstand.
Men jeg kan ikke si jeg liker å kjøre når det er slikt føre. Her vestpå strør de med salt når det kommer snø og det fører bare til at veiene blir såpeglatte. Ikke rart det skjer ulykker. Jeg tok det nå med ro da jeg kjørte til jobb.
Brrrr, minusgrader her nå. Ikke noe å snakke om i forhold til andre steder selvsagt, men kaldt nok. Men – det er nå slik det skal være når vi er kommet til november, og det er fint når trær og blader er innhyllet i frost.
Jeg hadde med litt mat til fuglene og det ble mottatt med stor glede. Forøvrig første gangen jeg har sett sothøne på land – vanligvis holder de seg på vannet.
Deilig å få litt røde roser i kinnene, men joggesko er nok ikke helt det rette skotøyet nå haha. Må nok finne frem noe litt mer passende å gå med nå.
I dag er det 35 år siden min farfar døde ♥️ Som jeg skrev i går – tiden går fort og det føles som den går fortere og fortere. Men – det er faktisk ikke bare en følelse for tiden går faktisk fortere! De siste to årene har jordkloden snurret raskere rundt solen, så ett døgn er ikke lenger 24 timer, men litt under 😳
Bare to uker til vi er inne i adventstiden – det er nesten ikke til å tro. Jeg har så smått begynt med julegavene for har absolutt ikke tenkt å stresse med dette rett før jul. To gaver er allerede i boks og på vei hjem (ja, blir mest handling på nett her) og så har jeg noen ideer.
Førjulstiden er koselig, synes jeg. Det er mye hva man gjør det til, men forstår jo at det kan bli stressende; spesielt for de som har full jobb og små unger i tillegg. Jeg kan skumme fløten på en måte – ha koselige samvær med nevøen min, for så å kunne trekke meg tilbake og ha den egentiden jeg trenger. Foreldre har ikke den muligheten. De har derfor ikke det overskuddet og den tålmodigheten en tante har.
I går (og i dag morges) fikk jeg en slik viktig stund. Sammen med foreldrene mine skulle jeg passe gutten. Vi skulle overnatte hos foreldrene mine og før han la seg, spilte vi Ludo. Så var det tannpuss før tante skulle lese og mormor synge. Han skulle telle sauer, men kom bare til én 😂 Tok ikke lange stunden før han sovnet da han først la seg til.
I dag var det tidlig opp (tidlig for tanten, men det var bare så koselig å få denne stunden med han ♥️
Siden sist har vi også hilst på Fiona, Emblas søster. Det var så utrolig koselig å treffe henne og matmoren igjen så dette skal gjentas. Embla var litt skeptisk først, men tødde fort opp. Fiona og Embla ligner veldig, men Fiona har arvet mammaens vakre pels ♥️
Jeg har lest mye det siste halvåret om 2. verdenskrig; om livet og forholdene på Grini, i Auschwitz, hvordan det var for de kvinnene som satt i Ravensbrück og om skjebnen til familien Sachnowitz. Som ikke var så mye annerledes enn det mange andre jødiske familier opplevde.
Og nå har jeg lest boken til Marte Michelet: Den største forbrytelsen.
Det er sterk kost for oss som ikke har opplevd krig. I boken til Michelet står familien Braude sentralt. Benzel og Sara Braude var immigranter fra Litauen. De flyktet til Norge i 1911 for å slippe unna jødeforfølgelsene i hjemlandet. Her stiftet de etterhvert familie, fikk fire barn hvorav kun to overlevde krigen. Man kan jo bare tenke seg hvilken frykt de må ha hatt da krigen kom og man så hvordan jødene ble behandlet ellers i Europa. Eller kanskje trodde de at de var trygge i Norge? Mange gjorde nok det.
Holdningene til jødene var før krigen generelt preget av mange fordommer, det kom frem både i media og andre steder. Fra 1814 til 1851 hadde ikke jødene tilgang til Norge en gang. Som et av få land hadde Norge en egen paragraf i Grunnloven, den såkalte «Jødeparagrafen» som gikk ut på at «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».
Det er jo helt sprøtt å tenke på i dag. Likevel har vi også i dag fordommer mot enkelte grupperinger, mennesker som aldri helt blir godtatt. Vi burde jo være kommet lenger i 2022…
Boken til Michelet er som sagt sterk kost. Vi kan la være å forholde oss til det som skjedde, men jeg synes vi skylder alle dem som opplevde dette på kroppen, noe mer. Det kan være tøft nok å lese om dette – hvordan var det da ikke for de som var der, som opplevde det? Bare tenk selv hvordan det ville vært for deg om du ble skilt fra familien din, ungene dine, uten noe mulighet til å få snakke med de, gi de en klem eller kunne forhindre at andre gjorde de noe vondt? Kanskje måtte du sett på at noen av dine ble mishandlet og torturert.
Det er bare så grusomt at det er ikke til å fatte.
Jeg anbefaler boken på det sterkeste og også den nye serien som nå går på NRK; Last: Jøder.
Jo eldre man blir, jo fortere virker det som tiden går 🙈 Hvor ble dette året av?? Det er da ikke lenge siden vi var i januar og jeg stresset med salget av bolig… Nå er vi godt i gang med oktober og jeg har bodd her i over et halvt år allerede!
Kan noen trykke på pauseknappen?
På jobb har vi quiz hver fredag og det er da jeg virkelig merker hvor fort dagene går.
Vi kan ikke klage på høsten her vestpå. Selv om det nå bøtter ned ute og skal gjøre det hele neste uke, har det tross alt vært fint lenge. På et tidspunkt måtte jo høststormene komme. Og ennå er det mildt for å være så sent på året.
Nå er det virkelig tid for innekos. Sitte i sofaen med et pledd over, høre på lydbok eller se på tv. Lysene er tent og jeg får en ro i meg av å se blafringen fra de små flammene.
Herlig å vite at det er fredag og at to hele fridager ligger foran meg. Noen av dere har kanskje høstferie nå? Selv har jeg brukt opp alt av ferie så disse helgene er hellige for meg. Blir ikke ferie før jul på meg og den blir ikke helt gunstig i år mht fridager – sett med en arbeidstakers øyne.
