Jeg sitter her med iskaffen min og tenker på så mangt. På all urettferdigheten i verden, på hvor neste tur skal gå, at jeg slettes ikke var så flink i matveien i går… Ja, dere skjønner. Mye som foregår i topplokket.

For å ta det siste først; fredager er en stor trigger. Fredager betyr helg, fri fra jobb og kos. Det siste der må jeg finne ut av. Ikke for det at jeg ikke skal kunne kose meg, men kos MÅ jo ikke bety snop! Kos kan jo være så mye annet. Selvsagt gjør det ingenting at jeg kjøper en pose M som er store favoritten nå, men det er dette at jeg blir så fokusert på det i forkant som plager meg.

Snop var det vi tydde til både som kos og trøst da jeg bodde på Risnes. Det samme da jeg bodde i England og i Oslo. Når jeg tenker meg om, startet det vel faktisk egentlig da jeg bodde i England. Jeg var 19 år og jobbet som au pair. Langt borte fra familie og venner for første gang, borte fra alt det trygge. Det er likevel rart å tenke på alt det jeg faktisk klarte de månedene jeg bodde der. Jeg startet for eksempel på skole. Skolen lå et stykke fra unna der jeg bodde så måtte ta buss. Dette fikset jeg uten problemer selv om jeg kan huske at jeg syntes det var litt skummelt i starten. Jeg fikk meg venner – husker spesielt Andreja fra Slovenia. Den gang var vel det en del av Jugoslavia, men hun sa Slovenia.

Likevel var hjemlengselen stor. Så stor at jeg begynte å trøstespise. Saumførte fryseren for å finne noe godt jeg kunne lage meg til lunsj (ble vant til varm lunsj der). Ellers gikk det i kjeks og snop. Så døde min farfar og de dagene som gikk før jeg kunne dra hjem til begravelsen følte som en evighet. Snop lindret – litt.

Det samme skjedde da min farmor døde 5 år senere. Snop lindret til en viss grad smerten.

Slik kan jeg fortsette. I alle livets vanskelige perioder har snop blitt brukt som terapi.

Fredager er en trigger som sagt, men fredagene kan jeg ikke unngå. Vonde perioder vil komme, livet skjer. Selv om jeg ikke er helt i mål, er jeg likevel bedre rustet. Jeg skal ikke være så hard mot meg selv om det glipper i ny og ne – det er ikke dét som ødelegger for helheten.

Siden jeg startet på dette innlegget, har jeg forflyttet meg. Nå er jeg hos foreldrene mine. Får heller filosofere mer siden.

God kveld, god kveld…

Her har det skjedd fint lite siden jeg kom hjem fra jobb. Jeg la meg rett og slett nedpå og duppet av en liten stund, og først nå i kveldingen laget jeg meg middag. Fine folk spiser sent, er det ikke så? I dag sto chili con carne på menyen og det var skikkelig godt.

Dette å lage mat fra bunnen av burde jeg jo begynt med for lenge siden, men som jeg har nevnt tidligere har jeg aldri vært glad i å lage mat. Muligens på grunn av at jeg har følt meg mislykket og at det jeg har prøvd på, ikke er blitt suksess. Jeg har rett og slett følt meg som en kløne på kjøkkenet. Det er en lang prosess å snu en slik tankegang for det har på en måte blitt en sannhet; Vibeke kan ikke lage mat.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå ser jeg at dette ikke stemmer. For hver middag jeg klarer å lage, kjenner jeg på en deilig mestringsfølelse. Jeg kan jo!

Det tar også tid å vende dårlige vaner. Som en alkoholiker, har jeg hatt mine tilbakefall. Riktignok ikke som i «gamle dager», for jeg klarer å «hanke» meg lettere inn og det er heller ikke de samme mengdene. Likevel er tendensen der og det må jeg være obs på. Jeg ser veldig klart hva som trigger behovet for snop eller i hvilke situasjoner behovet oppstår.

Noen klarer å komme til målet fortere enn meg, men dette er ingen konkurranse om hvem som går ned mest på kortest mulig tid. Jeg må ta den tiden som JEG trenger. Så skal jeg være stolt over hva jeg har oppnådd så langt selv om jeg fortsatt har en vei å gå.

Jeg lukker ikke øynene for alt det fæle som skjer selv om jeg ikke skriver om det.

Jeg er ikke likegyldig til all lidelsen palestinerne og nå befolkningen i Beirut, går gjennom.

Det går innpå meg når jeg hører om kolleger som sliter på grunn av at de ikke vet hvordan det går med familie og venner, som lever som fritt vilt på Gaza.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uavhengig av rase og religion smerter det meg å se barn lide.

Krig er ikke annet enn forakt for liv, som det heter i «Til ungdommen», og akkurat det kan vi vel alle enes om.

Jeg husker frykten jeg hadde som liten for at det skulle bli krig. Og helt ubegrunnet var jo heller ikke den frykten for det var jo et meget spent forhold mellom øst og vest. Den kalde krigen oppsto mellom USA og Sovjetunionen etter andre verdenskrig, og varte til 1991. Trusler om en tredje verdenskrig skremte meg og jeg hadde egentlig ikke trodd vi skulle komme dit hen igjen.

Jeg er så takknemlig for at jeg har alle mine kjære i nærheten og at de befinner seg i god behold.

Jeg trenger ikke være redd for at de skal bli de neste ofrene i et bombeangrep. Jeg trenger ikke bekymre meg om jeg ikke umiddelbart får tak i de når jeg ringer.

Skjønner vi egentlig hvor heldige vi er? Er vi flinke nok til å verdsette det?

Jeg vet ikke. Tror nok at det som skjer i Midtøsten ryster de fleste, men det føles langt borte. Det angår oss ikke så mye som krigen i Ukraina. Ukraina er tross alt i Europa, det er i vår egen verdensdel og mye nærmere. Og det er en konflikt som også kan få konsekvenser også for oss i Norge.

Slik er det lett å tenke. Jeg gjør det, det skal jeg innrømme. Men er det noe covid lærte oss, er det at verden ikke er så stor. Vi er faktisk ikke så mange timer unna elendigheten med fly.

Føler dette ble et rotete innlegg og jeg vet ikke om jeg fikk frem så godt hva jeg mener. Men poenget er i hvert fall at selv om jeg ikke bruker bloggen min til å fronte alle mine politiske meninger, så betyr det ikke at jeg ikke bryr meg eller har meninger om mangt og meget. Men jeg velger å ikke fokusere så mye på det her inne nettopp fordi jeg mener vi får inn mer enn nok fra tv og andre sosiale medier.

Hva andre gjør får være opp til dem.

Det ble en uventet feriedag på meg i dag. Jeg våknet da klokken for lengst hadde passert den tiden jeg vanligvis står opp på, etter en natt med dårlig søvn. Nok en slik natt, men nå skal det sies at jeg har hatt flere ganske gode netter på rad. Men ikke i natt – jeg var varm og det kriblet i beina.

Det er vel en del av overgangsalderen mange plager. Jeg har riktignok vært forskånet for de verste plagene og har ikke trengt å ta hormonbehandling av noe slag. Når jeg ser på mine kolleger som virkelig sliter, er jeg glad jeg har sluppet såpass lett unna.

Ja, det er noen fordeler med å bli eldre. Tap av menstruasjon for eksempel. Det er en lettelse å slippe. Jeg var ganske plaget med smerter og store blødninger, men verst var dagen (og ukene) før mensen kom. Det føltes ikke som jeg fikk fred for ikke før var jeg ferdig med en syklus, så var det på an igjen. Menn vet ikke hvor heldige de er!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men nå er det en saga blott og jeg har gått inn i ny fase av livet. Ikke alt er like positivt som opphør av mens, for jeg kjenner jo på kroppen at jeg ikke er 20 lenger. Den turen jeg gikk i går for eksempel. Jeg var stiv og støl i flere timer etterpå. Samtidig er det viktigere enn noen gang å holde seg i form og det betyr også alt for psyken min. Litt stivhet og stølhet skal jeg tåle. Jeg er jo heldig tross alt som KAN bevege meg. Det er ikke alle som er så heldige. Det finnes de som skulle gitt alt bare for å kunne løfte armene sine og legge de rundt sine kjære. En liten ting vi friske tar for gitt, men som for dem ville betydd alt.

Det hender min mor og jeg går på kafeen på Oasen etter at vi har handlet. Dette er stunder jeg setter stor pris på og det tror jeg hun også gjør. Da unner vi oss litt is, og så prater vi om alt og ingenting.

I går hadde vi en slik stund. Det skal ikke så mye til for å gjøre handleturen litt koseligere. For helt ærlig – det å gå rundt i matbutikken en lørdag ettermiddag er drepen. Nå slapp jeg det i går da for kom til senteret i det min mor sto i kassen – heldigvis hadde jeg nær sagt (og sa det haha). Jeg blir så trøtt når det er så mange folk rundt meg, det evige surret av lyder gjør meg regelrett utmattet.

Slik er det jo også etter spesielle begivenheter der jeg har vært «nødt» til å være mye sosial – da er jeg helt ferdig dagen etterpå. Sier «nødt» i hermetegn for jeg er i utgangspunktet en sosial person og liker å være sammen med andre. Med jeg vet også hvor viktig det er da å tillate meg selv til å få være alene og ikke ha planer dagen etter slike selskapeligheter. Hvis ikke blir jeg et troll å være med hehe. Hundeutstillinger kunne i så måte være utfordrende for meg. Etter en helg borte, omgitt av masse folk, mye stress og nerver, lite søvn samt bjeffing… jeg var heeelt gåen i dager etterpå. Jeg levde for turene, i hvert fall i starten, men de gjorde meg utkjørt. Det hadde ikke gått slik i det lange løp og egentlig gikk det ikke heller på slutten. Det var nok ikke en livsstil for meg. I de dagene var jeg et persilleblad rett og slett. Skulle ingenting for å få meg til å knekke.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Rart å se tilbake på bilder fra den tiden. Det var jo fine stunder også. Savner hundene og drømmer ofte om de, så de lever jo videre i meg.

Savner også venner fra den tiden, vi hadde mange koselige øyeblikk og latteren satt løst. Til tross for at mye var tungt, kan jeg smile med tanken på alt det gøye vi opplevde. Jeg ville ikke vært det foruten, men skulle ønske jeg kjente meg selv bedre den gangen. Jaja, det nytter ikke dvele ved fortiden. Sånn var jeg da og det har ført meg til dit jeg er i dag.

Kakemennene er kommet på butikkene! Jeg har ikke sett det selv, men øyevitner kan fortelle at det er sant. Vi skriver 14. september og juleforberedelsene er i gang hos handelstanden. Altså hvor sprøtt er ikke det?? Jeg forstår ikke hvorfor jeg lar meg sjokkere egentlig, for det skjer jo vært år.

Jeg har en lat og herlig lørdagsmorgen. Har vært i dusjen (interessant hva? 😆) og nyter nå en kopp iskaffe. Den hører liksom helgen til. Om ikke lenge skal Embla og jeg ut på vift, nærmere bestemt til mine foreldre. Det blir koselig og er også noe som hører helgen til. Jeg tar meg av og til en tur etter jobben også, men det blir helst i helgene. Det må i hvert fall ikke gå for lenge mellom besøkene. Vi er nære i vår familie, og det føles trygt og godt. Jeg klarer ikke forstå de som ikke vil ha noe med egen familie å gjøre, men samtidig kan det være mye innad i en relasjon som andre ikke vet noe om. Jeg forstår det jo der det har vært snakk om overgrep og rus, men nå tenker jeg mer på «vanlige» familieforhold.

Jeg har lest boken til Vigdis Hjorth «Arv og miljø». Hun brøt med egen familie for mange år siden, lenge før arvesaken som omtales i boken, kom opp. Hun beskriver et komplisert forhold til sine foreldre, og kommer med anklager om overgrep fra sin egen far. Etter at denne romanen kom ut (for det er en roman, fiksjon i følge forfatteren) gav også søsteren ut en bok, som et motsvar til «Arv og miljø». Jeg har også lest denne. Det skal også være fiksjon da navnene er oppdiktede, men det er jo tydelig for alle at historiene er langt fra det. To søstre og to vidt forskjellige «sannheter». Hvem snakker sant? Bare en av dem? Eller er det begge fordi de eier på en måte sin egen sannhet? Det er en del år mellom disse to så er det mulig at oppveksten kan ha fortonet seg så annerledes for den yngste enn for den eldste? Også når det er snakk om overgrep?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er nesten umulig å forstå. Men vi ser det jo også i denne Ingebrigtsen-konflikten. Én sønn  står fremdeles på foreldrenes side. Han har aldri opplevd noe av dette de andre sier de har opplevd. Hvem snakker sant? Ingen? Alle? Er sannheten et stykke mer på midten?

Umulig for utenforstående å si. Noe må ha skjedd, men i det omfanget? Aner ikke. Glad det ikke er jeg som skal ta stilling til det heller. Men trist er det uansett når familier går i oppløsning. Det går jo ut over så mange og sårene gror ikke så lett. I noen tilfeller går konfliktene i arv.

Jeg tror forøvrig skrivetørken er over – for denne gang.

Man høster som man sår, heter det seg. Hvis du er en person som stadig havner i konflikter med andre, spør du da noen gang deg selv om det kan ha noe med deg og egen væremåte å gjøre? Eller er det alltid «alle de andres skyld»?

Måten man møter andre mennesker på har stor betydning for hvordan andre oppfatter en. Møter du folk med respekt, får du respekt tilbake. Er du nedlatende og spydig, vil nok noen svare med samme mynt, men flertallet vil holde avstand. Ikke fordi de er konfliktsky, men fordi man velger sine kamper. Ikke alt her i livet er like viktig å stå opp for.

Det tok meg noen år å forstå det med disse kampene. Jeg har en enorm rettferdighetssans og forsvarte ofte mine venner med nebb og klør. Følte jeg at kritikken de fikk var uberettiget var jeg som en løvinne.

Fikk jeg noe tilbake for det? Ikke annet enn at jeg ble målet eller skyteskiven.

Jeg er derfor mer tilbakeholden i dag og har nok også blitt litt mer hardhudet enn jeg var. Før tok jeg alt veldig personlig – i dag tenker jeg at «de kjenner meg ikke». Ikke sånn ordentlig som mine nærmeste gjør. Kaller noen meg dum, sier det mer om dem enn om meg. Men da gidder jeg ikke heller ha noe med de personene å gjøre.

(Forøvrig synes jeg man skal være forsiktig med å gi andre mindre positive kallenavn for man vet ikke hva andre har opplevd tidligere i livet).

Hvordan møter du dine medmennesker? I livet, på blogg, i en diskusjon?

Å diskutere kan så absolutt være interessant, og jeg har lært mye i diskusjoner med venner. Vi er ikke alltid enige, men det er spennende å høre andres argumenter samtidig som man får gehør eller aksept for egne. I ettertid kan jeg også tenke at jeg kanskje var noe bastant i noen av mine meninger. Men det handler om respekt, også her. Respekt og saklighet. Ikke noe «jeg har rett og du tar feil. Basta.»

Ja, slike tanker sitter altså jeg med på en fredagskveld 😉 Vet ikke om det kom av drømmen jeg hadde i natt. Jeg skulle stille til valg som president i USA. Skulle på direktesending sammen med blant andre Trump og yngstesønnen, og holde en 9-minutters lang appell. På papiret sto det kun litt stikkord så jeg grudde meg noe inn i hampen…

Gudskjelov våknet jeg før jeg gikk på luften, men for et stress!

Etter noen forsinkede sommerdager (attpåtil med varmerekord!), kom høsten med brask og bram. Og nå gjelder det å klamre seg fast så godt en kan for det skal regne og blåse masse det neste døgnet. Regn har vi nå forresten også hatt de siste dagene – i går var det rett og slett ufyselig.

Men når det kommer til bloggen er det tørke. Jeg er jo ikke noe for å skrive bare for å skrive, jeg er mer for kvalitet enn kvantitet. Likevel må jeg jo legge fra meg noen spor i stedet for at det blir tyst. Er kjedelig for lesere å besøke en blogg som aldri oppdateres og tilslutt går man lei.

Beundrer derfor de av mine medbloggere som klarer å levere innlegg – til og med flere – hver eneste dag. Noen finner inspirasjon i naturen – andre fra politikken. Og så finnes det de som lar seg inspirere av andre bloggere og det er helt ok så lenge man kan holde seg saklig. Dessverre er det ikke alle som behersker den kunsten, men det ser man jo i samfunnet ellers også. Det virker som enkelte leter med lykt og lupe bare for å ta noen. Jeg ser det på Facebook, på blogg.no, i kommentarfelt og i ulike diskusjonsfora. Sosiale medier er ikke bare av det gode nei.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så ble det et slags innlegg av mine tanker i dag.

Hva har så denne soppen med innholdet å gjøre? Absolutt ingenting! Bare meg som ser frem mot de finere høstdagene der jeg skal utforske og utfordre meg selv mer. Leste et innlegg fra en Facebook-venn i går og det traff meg; kjente meg så igjen! Hvordan vi lar denne frykten for det ukjente stoppe oss. Jeg har kommet et godt stykke på vei i å bekjempe denne frykten, men det er alltid noe å strekke seg etter.

Ettermiddagen har gått med til å klippe gress og rydde terrassen. Begge deler trengtes. Godt å avslutte sesongen med alt på stell.

Avslutte sesongen, sier jeg, men her er sommeren tilbake for fullt. I morgen er det meldt 28(!) grader og tempen er ikke så verst de neste dagene heller. Det er vel i grunnen den høyeste temperaturen vi har hatt i år. Vi skulle nesten fått fri med lønn når det kommer slike dager.

Jeg har faktisk tre feriedager til gode, men vurderer å spare på de, kanskje overføre til neste år. Skal jeg ut og reise, kan det jo være greit med noen ekstra feriedager.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og reise vil jeg. Hvor og når vet jeg ikke. Det er så mange steder jeg kunne tenkt meg å besøke; Skottland, Island, Baltikum, Polen (Krakow)… Jeg kunne tenkt meg å dra tilbake til Stockholm også, er jo så mye mer å se. Den turen jeg hadde til Oslo står for meg som en drømmeferie og den hadde jeg alene! Er så takknemlig og glad for at den ble slik jeg håpet og egentlig enda mer. Så – flere turer alene kunne jeg også tenkt meg.

Noen drømmer må man ha selv om det også er viktig å leve i nuet. Jeg trenger ikke nødvendigvis å reise bort heller for å oppleve den gode følelsen av å klare meg på egenhånd. Det er nok av utfordringer i eget nærområde, for eksempel det å utforske nye turstier alene. Å gå i byfjellene alene har vært en baug det også, men på mange måter er det deilig å vite at jeg ikke trenger ta hensyn til andre enn meg selv – og Embla så klart. Jeg kan stoppe hvor ofte jeg vil uten at andre må vente på meg. Jeg trenger ikke presse meg selv til å gå fortere, men gå helt i eget tempo. Det er litt befriende.

Den første høstmåneden starter med nydelig og varmt vær. Sommeren har kommet tilbake – om enn for en kort visitt. Etter en særdeles våt august (selv om dagen i går var fin) skal det bli godt med noen tørrere dager.

Og kanskje jeg kan klare å komme meg tidligere opp slik at jeg kan få nyte litt godt av sommertiden på jobb før vi går over til vintertid igjen. Jeg er et uforbederlig b-menneske…

Er jeg klar for høsten da? Tja, egentlig ikke. Merker at jeg gruer meg til den tiden der det er mørkt når du drar på jobb og mørkt når du drar hjem igjen. Heldigvis har man jo alltid den guleroten som våren er hengende foran, men så var det dette med å leve i nuet da.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men når det bles som værst på toppan
Og når galskapen får rå

Ska vi hold omkring hver ainner
Og vi veit det her ska gå

(Åge Aleksandersen)

Leeevva livet, som Åge synger. Det er jo det det  handler om uansett hvilken tid på året vi er. Selv om det kan friste å gå i hi når høststormene setter inn som verst, og ikke komme frem igjen før den første krokusen spirer.

Akkurat her jeg sitter nå – ute på terrassen og nyter solen, kjennes den mørke høsten og vinteren langt unna. Men en titt bort på trærne sier meg at den tiden kommer og det ganske snart. Bare på noen få dager er store deler av det ene treet blitt dekket med gule blader. Og snart vil det stå der – helt nakent.