Er det noe jeg blir provosert av, er det de som ikke kan klare å holde seg til reglene for når de har lov til å skyte opp fyrverkeri. Egentlig er jeg imot alt av fyrverkeri for jeg forstår ærlig talt ikke hva som er så gøy med å skyte opp når man vet at det er så mange dyr som er redde. Og jeg snakker ikke bare om husdyr som hunder og katter, men alle dyr. Hvert år utsettes de for unødig stress og skader, og i verste fall død.

Vet ikke hvor mange nyttårsaftener jeg rigget meg til i kjelleren med noen av hundene da klokken nærmet seg 24. Med musikken på full guffe for å overdøve smellene, men hva hjalp det når det allerede hadde smelt jevnlig gjennom hele dagen? Skaden var jo allerede skjedd. Ikke hjalp det med beroligende piller heller for de var like redde. Å se en hund så redd, så skjelvende av angst mens den sikler, er forferdelig.

Jeg skrev et blogginnlegg om dette en gang og fikk noen indignerte motinnlegg. Den ene bloggeren var sååå luta lei disse innleggene. For hva med ungene? Skulle ikke de få oppleve fyrverkeriet? Da måtte jo vi forstå at det måtte skytes opp før de la seg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nei, så lenge er ungene er så små at de ikke kan være våkne til kl er 24, vet de heller ikke ikke hva de «går glipp av». Lær de heller respekt for dyrene og for naturen. Selv hadde vi aldri fyrverkeri da jeg var liten. Jeg føler ikke at jeg gikk glipp av noe av den grunn.

Skal man absolutt ha fyrverkeri, burde det vært i det offentliges regi. Da ville det i det minste vært i kontrollerte former og innenfor et kortere tidsrom. Da ville det også vært lettere for de med dyr å ta sine forholdsregler.

Det blir alltid tid for litt ettertanke disse siste dagene av et år. Man gjør opp status for året som snart er omme og funderer på hva det nye året vil bringe.

2023 har vært et relativt snilt år for meg og mine. Noe er det jo alltid, men stort sett har dette vært et bra år. Jeg fikk endelig kontroll på vekten igjen, og har gått jevnt og trutt ned siden. Livsstilsendringen fortsetter i det nye året.

Jeg kom meg til Stockholm, en tur som hadde vært planlagt siden før pandemien. Det ble opplevelsesrike dager og frister til gjentakelse. Jeg skal nok tilbake dit for Stockholm er en stor by og det er så mye mer jeg ønsker å se. Men i 2024 blir det nok ikke. Da planlegger jeg tur til Marbella.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg fikk også malt soverommet mitt og gjort det mer til mitt eget. Nå gjenstår å få opp nye gardiner.

Og så ble jo 2023 året der jeg gikk fra bensinbil med manuelt gir til elbil med automatgir. Det ville vel vært politisk korrekt å si at jeg gjorde det pga miljøet, men det valget ble nok tatt mest på grunn av de høye bensinprisene og bompengene. Det å betale i underkant av 2000 kr i bompenger hver eneste måned, ble i meste laget. Nå er avgiften halvert for min del. Så får vi se hvor lenge det varer før også elbileierne må betale mer for hver passering.

Noen bilder fra Stockholmsturen:

Jeg lar meg så altfor lett påvirke av andres sinnstilstander. Det er både slitsomt og utmattende. Det er som om jeg aldri skal få lov til å slappe helt av – det skal alltid være noe å bekymre seg over.

Men hva hjelper det å bekymre seg? Absolutt ingenting. Det er ikke noe jeg kan gjøre, men likevel blir jeg gående der – og gruble.

Jeg føler ikke at jeg strekker til alltid. Vil så gjerne være der for andre og så ender det med dårlig samvittighet fordi jeg ikke makter det alltid. Disse fridagene i romjulen (kaller det fri selv om jeg er på jobb) er så viktige for meg. I fjor var jeg syk og fikk ikke noe ut av de, men i år har jeg virkelig sett frem til disse dagene. Det er ikke det at jeg gjør så mye, men det skal man heller ikke trenge. I romjulen skal man ha lov til å gjøre det man vil og orker. Om det så er å tilbringe noen timer på sofaen og glo på tv eller lese i en bok.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det handler om å ta seg litt inn, lade opp, til ett nytt år, til en ny økt. Det må ikke være full aktivitet hele tiden.

I morgen er det klart for årets siste arbeidsdag. Rart. Snart er også 2023 historie.

Julaften får en litt annen dimensjon når det er barn tilstede og jeg har vært så heldig å få feire mange juler sammen med mine nevøer. Å se forventningen og gleden i 5-åringens øyne bringer minner om min egen barndoms jul og de følelsene jeg selv satt med. Den gangen var det gavene som betød mest, slik er det jo gjerne når man er barn. I dag er det samværet med familien og maten som står i fokus.

Vi hadde en svært koselig julefeiring i går og jeg håper 5-åringen kommer sitte igjen med noen minner fra denne dagen. Han og storebror delte ut pakkene og de var ikke få! Enda til at vi var enige om å være restriktive med gaver, har jeg sjelden sett en større gavehaug. Men – til vårt forsvar var det for det meste fornuftige ting som var kjøpt.

Det «tragiske» med at jeg går på Wegovy, er at jeg blir jo så fort mett. Det er jo litt av vitsen med sprøyten hehe. Men å bli mett etter én pinne, føltes litt dumt så jeg presset i meg én pinne til. Og du hendelse så godt det var! Pinnekjøtt smaker aldri så godt som på julaften.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag har jeg bare tatt det med ro. Så deilig med de juledagene der du kan slappe av, og bare gjøre det som faller deg inn. Jeg fikk boken om kronprins Haakon til jul og har kikket litt i den. Ellers har vi sittet og pratet om gamle dager; mine foreldre, jeg og min eldste nevø. Veldig koselig å få litt ekstra tid med han.

Fortsatt god jul!

Tror dette må være første året der skuldrene er noenlunde senket og stressnivået tilnærmet lavt. Vi skriver 23. desember og leiligheten er ryddet, gulvene vasket og jeg sitter her med en kopp kaffe og bare slapper av. Skal snart av gårde til foreldrene mine for der er det litt å gjøre, men det er vi flere om. Vi skal også en tur på graven. Jeg nevnte jo i går at min kjære farmor ville hatt bursdag i dag. Hun døde i 1992 og det begynner jo å bli noen år siden. Likevel er hun så levende for meg den dag i dag. Jeg lurer ofte på hva hun og min farfar ville sagt om de visste at de ville få to så flotte oldebarn. Egentlig lurer jeg ikke for jeg vet. De var så stolte over meg og min søster, og de ville ikke vært mindre stolte over de to guttene. De selv fikk kun ett barn – min far – og lenge hadde de bare ett barnebarn, nemlig meg. Det gikk nesten 13 år før nestemann – min søster – kom. Det var bare oss så familien på den siden var ikke stor. De siste årene bodde de også i samme hus som oss. Da kom vi enda nærere hverandre.

Min søster har naturligvis ikke de samme minnene om våre besteforeldre som det jeg har. Hun var bare 7 år da farfaren vår døde og ca 12 da farmor døde. Selv har jeg mange gode minner, blant annet fra den gangen min farfar arbeidet som vaktmester på Hellen skole. Jeg overnattet hos de av og til, og da fikk jeg være med han på jobb. Husker jeg syntes korridorene på skolen var store og litt skumle. Så husker jeg godt at jeg fikk låne skolens sykler, og syklet rundt på skoleplassen.

Minnes også farfars speilegg som han laget til meg til frokost da han kom hjem i pausen. For ikke å snakke om da han fortalte om krigen. I dag skulle jeg bare ønske jeg spurte mer og husket mer av det han fortalte. Det gikk litt inn og ut igjen, må jeg innrømme. I dag ville jeg verdsatt de historiene på en helt annen måte. For meg fortonte nok 2. verdenskrig seg som noe som skjedde i «gamle dager», men i dag forstår jeg jo at slik var det ikke for han. 30 år tilbake i tid er jo heller ikke så lenge om vi selv tenker 30 år tilbake. Da er vi tilbake til den tiden min farmor døde, og det er en tid jeg husker veldig godt. Det føles ikke som 30 år.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sitter her og tenker på livet ☺️ Slik det var før og slik det er blitt. Blir rent forskrekket over hvor fort tiden har gått. Der og da føltes det ikke slik, det gjør jo ikke det når du står midt oppi noe vanskelig. Da kan tiden fortone seg som en evighet.

Alle som kjenner meg vet at jeg ikke er verdens mest tålmodigste menneske. Er det noe jeg ønsker meg, skulle jeg helst hatt det i forgårs. Tiden har lært meg at det ikke alltid skjer. Enkelte ting tar lengre tid og det måtte jeg på et tidspunkt bare akseptere. Alldeles ikke enkelt og det var dager der jeg holdt på å gå i frø. Jeg skulle vise dem som ikke hadde troen på meg at jeg dugde, at jeg ikke var slik de trodde. Jeg kan vel takke staheten min for når jeg først bestemmer meg for noe, så går jeg 100% inn for det.

«Jeg skulle vise de…» Det var nok dét som fikk meg til å virkelig sette inn det ekstra giret, men underveis skjedde det noe. Jeg endret meg, men ikke for å «vise noen», men fordi det bare skjedde. Det kom naturlig pga behandlingen jeg fikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg som person i dag er en helt annen enn for ti år siden og jeg må bare innrømme at jeg liker dagens versjon MYE bedre. Perfekt er jeg ikke, men det er ingen av oss. Men jeg har selvinnsikt og kan innrømme om jeg tar feil.

Til deg som sliter, som føler deg lite verdt som menneske… det er faktisk håp om bedre tider, også for deg. Det føles kanskje ikke slik her og nå, men livet HAR mye å by deg. Jeg trodde det ikke, men jeg tok feil. Jeg var sjalu, en grusom og vond følelse å ha og trodde aldri det var noe jeg kom til å bli kvitt. Jeg tok feil der også. For mye kommer gratis når du føler deg trygg inni deg.

Du føler kanskje at det er deg mot resten av verden, men det er så feil… De tankene og de oppfatningene du tror andre har om deg, er det DU som har. Men har man et mørke inni seg, er det lett for at det skygger mot alt det lyse.

I høytider som julen er det ikke enkelt å være ensom. Da er det forventet at man skal være glade og det er jo ikke så lett man er alt annet enn glad inni seg. Og bare for å si det; ensom kan man være selv om man har mange rundt seg…

I dag skal jeg av gårde for å feire et av de menneskene som alltid har vært der for meg. Min kjære mamma som har bursdag i dag ♥️ Gratulerer så masse med dagen! Glad i deg♥️

Jeg elsker dyr og da spesielt hunder. Ja, jeg kan vel si det slik at jeg i noen tilfeller har mer til overs for hunder enn enkelte mennesker. Du finner vel knapt noen som er deg mer hengiven og trofast enn din firbeinte venn. En hund forlanger ikke så mye og er aldri bebreidende. Den er som regel fornøyd bare flokken er samlet.

Det kan være vanskelig å forstå at ikke alle har de samme følelsene for en hund som det jeg har. Likevel; det er nå slik det er og det må vi bare respektere. Selv synes jeg for eksempel slanger er ekle, men jeg har faktisk holdt en! Da gikk hjertepumpen fort, det kan jeg love. Men det å være redd for slanger er ikke noe jeg er alene om – det tror jeg kanskje jeg har til felles med de fleste. Å være redd for en hund derimot er nok ikke så vanlig, men noen er det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kom over et leserinnlegg i Bergens Tidende i dag fra en som er livredd hunder. Ikke bare er hen redd, men hen tåler ikke en gang høre bjeffing. Det ble beskrevet som en lyd verre enn negler på en tavle. Så kom det jeg egentlig reagerte på:

Andre dyreeiere holder krabatene stort sett innenfor hjemmets fire vegger. Der de hører hjemme.

Disse dyreeierne har skjønt at det å ha dyr ikke trenger å gå utover alle andre.

Hæ? Altså; hva i alle dager er dette? Hva mener personen egentlig? Skal man ikke kunne få ta dyret ut bare fordi noen er redd? Jeg kan forstå frustrasjonen om du møter på løse hunder, men så lenge man har hunden i bånd og ikke lar den hoppe opp på fremmede (en selvfølge i mine øyne), så kan man vel ikke for alvor mene at en hund hører hjemme innenfor hjemmets fire vegger?? Da tenker jeg vedkommende har et problem som hen selv bør jobbe med.

Jeg slipper ikke alt jeg har i hendene for å klappe en fremmed hund på gaten, og jeg setter meg lengst unna hunder på bussen.

Og det må være greit. For det er ikke jeg som har valgt å ha hund.

Det er deg.

??? Selvfølgelig er det greit at du ikke slipper alt du har i hendene for å styrte bort til en fremmed hund og klappe den! Tror du seriøst at dette er noe hundeeiere selv ville ønsket? Om det kommer barn bort for å klappe min hund, sier jeg til de at det er greit, men at de alltid bør spørre først. En hund kan jo også være redd.

Det å anskaffe seg et dyr medfører et stort ansvar og det skal ikke være til sjenanse for andre. Derfor er det viktig at vi hundeeiere gjør vårt beste for å unngå det. Her jeg bor er det mange som har hund. Det vil alltid være de som aldri plukker opp etterlatenskapene til sin hund eller holder seg til båndtvangreglene, men jeg tror de aller fleste er sitt ansvar bevisst. Mer kan man ikke gjøre.

Det var en trist nyhet å våkne opp til at Ole Paus var død. Selv om jeg visste at han hadde fått hjerneslag, trodde jeg likevel at han ville komme seg. Jeg synes ikke 76 er noe alder å snakke om.

Vi har mistet flere store artister i 2023; er jo ikke lenge siden Stephen Ackles gikk bort og for bare få uker siden kom også nyheten om at Yngvar Numme hadde sovnet inn. Stephen Ackles var kun 57, altså to år eldre enn meg. Det er for ungt. Han skulle hatt så mange år igjen.

Jeg blir 56 i mars. Fire år igjen til jeg er 60. Akkurat dét har jeg litt problemer med å forholde meg til. Det er fremdeles ingen alder, men likevel…da begynner man jo virkelig å bli voksen. Og det var da ikke så lenge siden jeg fylte 40? Husker jeg syntes det var en overgang, for ikke å snakke om å bli 50, men 60??? Det føles veldig rart. Men – det er nå 4 år til ennå da. Og jeg skal være veldig takknemlig om jeg får holde meg frisk. Det er jo slettes ingen selvfølge.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mitt høyeste ønske for det kommende året er også at alle mine nærmeste holder seg friske. Jeg vet jeg er heldig som fremdeles har foreldrene mine og det har jeg sagt mange ganger at jeg er evig takknemlig for. Selv om jeg er en godt voksen dame etterhvert, er det så godt å vite at jeg har dem. Mine aller beste støtter i livet ♥️

Godt voksen «dame»… føler meg ikke egentlig som noe dame jeg da. Ser på meg selv som mer jente enn dame. Er det lov? I en alder av snart 56? Ungdommer ser vel på sånne som meg som gamle kjerringer hehe. Men er det noe jeg absolutt ikke ser meg selv som, så er det kjerring. Da ser jeg for meg noen av disse som jeg selv fryktet da jeg var liten. Vi hadde en som bodde i samme lavblokk, og henne trodde jeg faktisk var en heks. Hvor gammel hun var, vet jeg ikke.

Det er rart det med alder. Som liten følte jeg at mine foreldre var gamle da de fikk lillesøsteren min. De var hhv 34 og 37… Og mine besteforeldre var 57 da jeg kom til verden – i mine øyne var de gamle. Ser jeg på bilder av de fra den gangen, synes jeg jo at de så betraktelig eldre ut enn det mine foreldre gjorde på samme alder, og det jeg gjør i dag. Men det har vel med moten og hårfrisyre å gjøre kanskje.  Det sies jo i dag at 50 er de nye 40, og det er nok noe i det.

Det er ikke så lett å skrive innlegg for tiden. Føles så meningsløst å skulle skrive om ens egen trivielle hverdag når det skjer så mye fælt i verden. Ingen kan jo unngå å bli grepet av tv-bildene fra Gaza og i Ukraina går befolkningen mot nok en jul i krig. Det som skjer i Midtøsten… altså, jeg har ikke ord. Hvor mange barn er drept nå? 4000? Det er i alle fall mange og det skjærer meg i hjertet. Samtidig forundres jeg over at ikke mennesker klarer å ha to tanker i hodet samtidig. Å la frustrasjonen og fortvilelsen gå ut over den menige mann i gaten, altså de helt vanlige, fredlige innbyggerne, de som er som deg og meg… det forstår jeg ikke. Mange jøder utsettes for hets, men vi må da kunne skille mellom individ og stat!

Vi mennesker må liksom ha syndebukker, noen å la fortvilelsen gå ut over. Etter 2. verdenskrig var naturlig nok det å være tysker ikke så lett. De fleste ble sett på med skeive blikk pga det som hadde skjedd, men langtfra alle tyskere var nazister under krigen! Mange av de tyske soldatene som ble stasjonert i Norge under okkupasjonen, var vanlige unge tyske gutter som ikke hadde noe valg. I Russland sørger mang en familie over at deres sønn tvinges til å dra mot fronten og kjempe. Mange vet ikke en gang hva de kjemper mot, indoktrinerte som de blir.

Huff, dette ble et heller dystert innlegg, men jeg gjør meg mine tanker jeg som så mange andre. Innimellom er jeg bare nødt til å stenge verden litt ute. Feigt kanskje, men jeg klarer bare ikke ta alt dette fæle innover meg. Jeg innser i hvert fall – og det håper jeg andre også gjør – hvor heldige vi i Norge egentlig er! Vi lever i et fritt land. Vi kan legge oss uten å bli vekket opp til flyalarm, vi trenger ikke flykte, forlate alt og alle. Vi er trygge.

Jeg sier ikke at alt er perfekt. Ting kan alltids bli bedre på enkelte områder. Men sammenlignet med andre har vi egentlig forbaska lite å klage over.

Dette har ingenting med innholdet å gjøre, men måtte avslutte med noe helt annet. Selv om flere allerede nå pynter til jul (!), vil jeg nå minne om at det fremdeles er høst. November har til nå vært kald, men vakker her vestpå.

Sitter på Gardermoen og slår ihjel litt tid. Enda er det to timer til flyet går. Jeg har vært på et møte og er bare så glad for at jeg kom meg avgårde, og at det ikke kostet meg så mye. Snakker ikke om kostnad i form av kroner, men i form av krefter og nervøsitet. Hadde dette vært før…. Hvor mange ganger har jeg ikke uttalt den setningen?  Det er altså en så deilig følelse, vite at jeg nå er så sterk at jeg mestrer dette. Dette også, får jeg si.

Jeg kjenner egentlig ikke helt meg selv igjen slik jeg var før og slik jeg er nå. Fremdeles kan jeg føle skam ved tanken på hvor hjelpeløs jeg var. Så redd for å være en byrde og så var det nettopp det jeg var på mange måter. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg tenker på hvor lite støttende jeg var for omgivelsene mine. Det handlet bare om meg meg meg. Men så er det bare det at jeg ikke kan gjøre noe med det som har vært – kun med det som er og blir. Andre har tilgitt, så kanskje det er på tide at jeg tilgir meg selv? Det er ikke slik at jeg hele tiden plager meg selv med disse tankene, men de kommer – gjerne i drømmene om natten. Så underbevisstheten jobber.

Denne livsstilsendringen jeg jobber med er også en del av helingsprosessen. En prosess der jeg jobber med å bli snillere med meg selv. Jeg er ingen søppelkasse så det er på tide å slutte å behandle kroppen som en.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

19 kilo er borte! 19 totalt overflødige kilo som kun har gjort tilværelsen min tung. Merker at jeg går lettere, at det er mer fart over meg. Fremdeles har jeg vanskelig for å se den store forskjellen, men det ligger i hodet. Det vet jeg. Har et mål om å gå ned ti kilo til til sommeren. 4 av de er allerede borte, så jeg har troen på at det skal gå.

Da er det halvannen time til flyet skal gå. Gleder meg til å komme hjem til Embla.