I en alder av 56 har jeg kommet frem til det at jeg har lite å bevise overfor mennesker som ikke kjenner meg eller som heller aldri har truffet meg. Som trekker konklusjoner ut i fra noe de har lest og dermed tillegger meg egenskaper – negative sådan – som de overhodet ikke har grunnlag for. De selv såres gjerne av andres oppfatninger av dem som de mener ikke stemmer, men like fullt gjør de det selv mot andre. Dette har jeg registrert flere ganger.

Jaja, dem om det. Jeg vet hvem jeg er, det samme gjør de rundt meg, og det er det viktigste.

Jeg har alltid hatt sterke meninger, men de kommer gjerne ikke så tydelig frem på blogg alltid. Det er ikke fordi jeg er konfliktsky – jeg har stått i nok konflikter i mitt liv, for å si det sånn, men jeg har valgt å tone ned den siden. Jeg gidder ikke rett og slett. Så enkelt er det.

«Men vil du ikke ja lesere?» «Vil du ikke engasjere?» Jo, selvsagt vil jeg det! Jeg vil jo gjerne at folk skal gidde å lese og finne det interessant det jeg skriver. Hadde jeg bare skrevet for meg selv, kunne jeg jo like gjerne skrevet dagbok. Om jeg ikke får så mange tilbakemeldinger her på blogg, får jeg meldinger privat.

Da jeg startet bloggen, traff jeg tydeligvis noe hos folk for fikk mange meldinger om at de kjente seg igjen i det jeg skrev. Jeg skrev mye om det å være høysensitiv da, noe jeg ikke nevner så mye nå, men som likevel gjenspeiler bloggen. Jeg skrev også om hvordan jeg har utviklet meg de siste ti årene for det har ikke vært så lett alltid. Det skriver jeg jo også om i dag for det å utvikle seg er en evig prosess. Og jeg får meg stadig noen aha-opplevelser. «Herregud, klarte jeg ikke en gang dét?» I starten var jeg også opptatt av at folk skulle SE forandringen, men jeg merker at jeg blir mer og mer avslappet også der. Jeg er meg selv og de som ser, de ser. Jeg trenger ikke bevise noe på det punktet heller. Men jeg blir veldig glad da, det må jeg innrømme.

Det jeg er mest glad for, er at jeg merker at jeg genuint er mer opptatt av at andre har det bra. Har andre det bra, har også jeg det bra. Når jeg var på mitt dårligste, klarte jeg ikke tenke slik. Det ble mye meg meg og atter meg. Fikk jeg en tanke, bare måtte den ut selv om det betød at andre igjen fikk ødelagt sin sinnsro. Jeg kan få slike tanker også den dag i dag, men i mye mindre skala og det viktigste – jeg må ikke alltid ut med de tankene. Jeg klarer i større grad å holde de for meg selv.

Perfekt er jeg ikke og det gir jeg meg heller ikke ut for å være. Men sier jeg noe, mener jeg det. Det er så mye i min fortid jeg helst skulle sett ugjort, men fortiden kan jeg ikke gjøre noe med. Det er nåtid og fremtid som gjelder.