For åtte år siden ble det født et kull på fem valper – fire tisper og én hanne. Dessverre klarte ikke den ene tispen seg og hun døde samme natt. Sofie, mammaen til valpene, hadde en stri tørn da valpene kom til verden og på et tidspunkt var vi veldig redde for henne. Alt så imidlertid ut til å gå fint. Hun stelte med valpene og gav de mat, men virket irritert innimellom, noe jeg reagerte på. Vi tenkte at morsegenskapene kanskje ikke var de beste og belaget oss på at dette nok ble hennes eneste kull.
Alle valpene ble solgt selv om jeg var veldig fristet til å beholde ene tispen. Hun var så spesiell med den mørke masken som jeg alltid hadde vært så begeistret for. Men jeg var langt fra frisk på den tiden så det ville vært galskap. Og bare noen få dager etter at siste valpen var hentet, skjer det som ikke skulle skje; Sofie blir alvorlig syk og dør på klinikken. Hun skulle fylt fem år bare få måneder senere.
Dette var altså i 2014. Vi skrur så tiden fem år frem, til 2019. Jeg får da en forespørsel om jeg kan ta tilbake en av de valpene etter Sofie. Akkurat den valpen… Embla. Like vakker som den gangen. Min livssituasjon var helt annerledes. Jeg hadde ingen hunder for hadde mistet den siste bare måneder før. Jeg trengte ikke tenke meg så lenge om før jeg hadde bestemt meg; selvsagt skulle Embla bli min.
Om jeg har angret? Ikke én dag. Hun har krøpet langt inn i hjerteroten. Utrolig med det hjertet egentlig, det er alltid plass til én til. Vi trengte hverandre, Embla og jeg. Det er slik jeg ser på det. Det skulle bare bli oss to.
Og i dag fyller altså dette hjertebarnet mitt hele åtte år!
Gratulerer så mye med dagen til deg, Embla, og dine søsken <3
