Da er avreisedagen her. Siste dagen på hytten er alltid preget av mye stress, det skal pakkes, hytten skal ryddes og vaskes, og alt klargjøres – til neste gang. Minnes det også fra barndommen, jeg likte aldri den oppbruddsstemningen som rådet. Da var det ugjenkallelig over og var det noe jeg hatet, var det nettopp det. Jeg fikk alltid en sorg inni meg når noe tok slutt. 

Slik var jeg til langt opp i voksen alder. 

Nå er også det forandret. Jo, kan selvsagt fremdeles føle et visst vemod, men ikke i samme grad. Jeg har hatt det så fint og selv om denne ferien nå er over, vet jeg at det er mere fint i vente. Det eneste jeg ikke klarer helt å fri meg for, er tanken om dette er siste gangen Iben er med hit. Hun blir tross alt 14 år. Samtidig har man jo aldri garantier for noe. Det er i hvert fall godt å vite at hun har hatt det så fint disse 14 dagene og har fått lov til det hun liker best; nemlig å gå fritt og få ligge ute og hvile.