Det tar på å være på reisefot, så jeg har ikke gjort annet enn å slappe av siden jeg kom til hotellet i halv fem-tiden. Kjenner at jeg ikke skal være sen før jeg køyer. Dagen i morgen blir lang og det er mye å ta inn så jeg bør være noenlunde opplagt.
Selve turen gikk over all forventning. Jeg klarte til og med å hoppe på rett buss videre fra Trondheim sentrum til Tiller, selv om jeg et øyeblikk var litt usikker på hvor bussholdeplassen var. Men – jeg hadde ingenting å haste etter så klarte å beholde roen. Og alt gikk altså kjempefint.
Rommet er helt ok. Trenger ikke noe større jeg som bor her alene. Håper bare jeg får sove – første natten på nytt sted kan være litt vanskelig.
Lurer på hvor mange ganger jeg har vært i Trondheim nå – det er mange, i hvert fall. Første gangen var på 80-tallet.
Det er en nydelig by og jeg har alltid likt meg her. Får ikke sett så mye denne gangen, men slik er det jo når det er jobbreise.
For en nydelig morgen og for en utsikt å våkne opp til! Har drukket kaffe ute for første gang i år, kjent solen varme og lyttet til småfuglenes kvitring i glede over at våren er her. En glede jeg deler med dem.
Mer skal det ikke til for å gjøre en søndag perfekt.
Jeg hadde en så fin dag i går. Først et kjapt overraskelsesbesøk av en venninne, så familiekos og siden deilig middag hos bestevenninnen min. Fikk også masse fine meldinger både på Facebook og chat – det er i grunnen ikke så farlig å fylle 57.
Har sovet godt i natt og hatt en rolig morgen med min sedvanlige iskaffe. Skal bare spise frokost og så bærer det rett i dusjen før jeg drar til foreldrene mine. Jeg har ellers kost meg med å lese alle hilsnene som er kommet. Kjekt med bursdag – foruten om det faktum at jeg blir eldre da! Men slik er det og alternativet vil jeg i hvert fall ikke tenke på. Man skal i grunnen være takknemlig for hvert år man får.
Mest av alt er jeg takknemlig for at jeg i en alder av 57 fremdeles kan feire dagen med mine foreldre! Mange av mine jevnaldrende har mistet sine. Jeg er heldig og jeg vet det! Jeg setter enormt stor pris på det for jeg vet jo at det ikke alltid vil være slik. Selv om jeg tøyser med at mine foreldre og jeg skal bo sammen på gamlehjemmet hehe. En dag vil de være borte, og det er livets gang som det så fint heter. Jeg vil likevel ikke tenke på det – NÅ. Den tid den sorg. I dag skal jeg bare tenke på at vi alle er her og at vi nok en gang skal få feire dagen min – sammen. Det er den største gaven jeg kan få.
Jeg nyter min siste kveld som 56-åring. Kl 1919 i morgen er det nøyaktig 57 år siden jeg kom til verden. Det begynner å bli noen år og jeg er ikke lenger hverken ung eller lovende. Men jeg klarer liksom ikke helt identifisere meg som en dame som nærmer seg 60 heller. I sinn er jeg langt yngre og sånn er det vel kanskje for de fleste.
Det blir en liten markering sammen med familien i morgen og senere drar jeg ut til en venninne for å spise middag. Stille og rolig slik jeg liker det.
Det har ikke skjedd de helt store tingene siden sist. I disse dager sendes skattemeldingen ut, men jeg har ikke fått vite noe ennå. Venter i spenning og håper på det beste.
På tirsdag går turen nordover, nærmere bestemt til bartebyen og det ser jeg frem til. Hadde dette vært før, hadde jeg grudd meg veldig og gjort alt for å finne en løsning slik at jeg slapp. Nå er jeg rimelig avslappet til det hele. Denne gangen kjører jeg selv opp til flyplassen og lar bilen stå der. Det er også nytt for meg og noe jeg har prøvd å unngå tidligere, men en gang må være den første. Det er ikke annerledes for meg enn for andre som gjør det.
Noen som så måneformørkelsen i dag tidlig da? Jeg orket ikke stå opp og tror ikke jeg ville sett noe heller. Ellers synes jeg alt som har med verdensrommet å gjøre er spennende. Kan stå og stirre leeeenge opp på nattehimmelen de kveldene det er stjerneklart når jeg er ute med Embla. Er utrolig fascinerende og litt skremmende på én og samme tid. Det svære, uendelige mørket… og vi er bare en knøttliten del av de hele. Klart det må finnes annet liv der ute, i en eller annen form. Kan ikke tro annet.
Jeg har forresten – hold dere fast! – kjøpt min første julegave! Det var ikke egentlig tenkt som det, men ved nærmere ettertanke fant jeg ut at jo, det ville vært en ypperlig gave. Nå gjelder det bare å klare å holde på hemmeligheten i ytterligere 9 mnd hahaha. Har dere troen? Tiden går fort da – på mandag er det for eksempel igjen tid for stramming av tannreguleringen. Jeg var der jo… nettopp? Og rett før påske får jeg også regulering nede. Det går veldig greit vil jeg si, selv om maten henger seg fast, men det er en tilvenning.
Jeg er ikke fullt så deppa som etter forrige yogatime. Jeg hang så absolutt mer med, og følte selv at jeg klarte å gjennomføre i litt bedre stil enn sist. Men fremdeles skorter det litt på tøyeligheten – eller kanskje er det det at jeg er noe baktung haha. Så ja, litt deprimerende å se at jeg var den eneste som ikke klarte den ene øvelsen.
Jeg har aldri vært særlig sportslig anlagt. Jeg drev litt med gymnastikk som liten jente, men det ble med det. Den årlige friidrettsdagen sammen med skidagen, var ikke noe jeg så frem til. Ikke løp jeg fort og ikke hoppet jeg langt. Var for øvrig mye i aktivitet ellers; men ikke noe organisert. Ski har jeg ikke hatt på beina siden tidlig i 20-årene. Jeg har i perioder trent på treningsstudio, men skal jeg være ærlig trives jeg best med den treningen jeg får naturlig ute i naturen. Eller i bassenget.
Vanngym er faktisk veldig gøy, og noe jeg absolutt burde gjort mer av, jeg som elsker å være i vann. Jeg gikk jo jevnlig på vanngym, men så endret de på tidene. Nå er det kun på formiddagen de har trening og da er jo jeg på jobb. Men det finnes andre terapibasseng der man kan trene på kvelden og det er ikke så langt unna. Det skorter bare litt på viljen å komme seg opp av sofaen når du først har landet.
Jeg er i hvert fall glad jeg gav yogaen én sjanse til. Så fikk jeg noen tips som kan komme godt med neste gang. Det blir 14 dager til for neste onsdag er jeg i Trondheim.
I dag er en sånn dag der jeg mest av alt bare hadde lyst til å legge meg nedpå og sove middag etter jobben. Heldigvis klarte jeg å motstå fristelsen og har i stedet sittet og glodd på «Gilmore girls» i timesvis. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sett den serien, men det er mange. Bare elsker humoren, karakterene, de sprø dialogene. Det blir et savn den dagen de fjerner serien fra Netflix.
Flere som liker den?
I morgen er det tid for yoga igjen. Gangsperren slapp heldigvis taket én gang i løpet av helgen, så nå er jeg «klar» for ny runde. Så klar som jeg kan bli vel og merke. Blir spennende å se om jeg klarer henge mer med denne gangen, men jeg tviler… gudskjelov har alle nok med seg selv så jeg trenger ikke være redd for å dumme meg ut. Som om dét hadde gjort noe, men vi er jo rare sånn. Vi skal helst ikke skille oss ut eller stikke oss frem på noe måte.
Jaja, jeg prøver igjen og kan ikke gjøre annet enn mitt beste.
Et lite tilbakeblikk til våren i fjor. De neste dagene er det meldt nydelig vær. Helt vår er det ikke ennå, men jeg har byttet ut vinterskoene med joggesko og det er jo et tegn på at våren er rett rundt hjørnet.
Den norske hoppsporten er stilt i vanry. Tatt med hoppdressen nede, utstilt til sport og spe. Det er så pinlig, så unorsk om jeg kan si det? Det er i hvert fall ikke det man venter seg av skinasjonen Norge, vi som har vært en foregangsnasjon mot dopingbruk, juks og fanteri. Det er slik vi i hvert fall liker å fremstille oss selv.
Så kommer sjokket. Utøvere blir disket pga manipulasjon av hoppdressen. Et regelbrudd sier ledelsen. To dager senere innrømmer de jukset.
De er «veldig lei seg». Lei seg – for hva? At de ble oppdaget? Eller for at de faktisk jukset? Man hører det jo hele tiden når noen er tatt på fersken, «jeg er så lei meg». Politikere som stjeler, som omgår regelverk, sportsutøvere tatt i doping… alle er de «veldig lei seg».
Nå går jo mistanken ut mot utøverne. Hvor mye har de visst? Og hvor lenge har dette foregått? Dette er kanskje ikke den mest alvorlige forbrytelsen, men juks er nå en gang juks og det er alvorlig nok. Hva mer har de jukset og løyet om?
Dette er bare trist, synes jeg. En ledelse som manipulerer og jukser trenger vi ikke! Dette vil henge ved den norske hoppsporten i lang tid fremover, er jeg redd.
Jeg har hatt besøk av denne skjønningen her i helgen.
Maia heter hun og jeg er deleier av henne. Hun og Embla går veldig fint sammen, selv om jeg tror Embla syntes Maia fant seg vel fort til rette. Litt småsjalusi her og der, men stort sett var de gode venner. Jeg har virkelig kost meg med å ha henne her. Godt å kunne gjøre en gjentjeneste for én gangs skyld for det er jo det ekte vennskap handler om – å være der for hverandre.
I morgen går jeg inn i min siste uke som 56-åring. Om jeg syntes 40-årene gikk fort, er det ingenting i mot 50-årene. Det føles virkelig ikke så lenge siden 50-års dagen min – samtidig har det skjedd en del på de årene. Skal de neste årene gå like fort, er jeg pensjonist før jeg vet ordet av det.
I år er det 30 år (!) år siden jeg gikk ut av det som den gangen het Statens bibliotekhøgskole. 30 år!!! Nå hørte jeg nesten ut som Siv Anita i Parterapi som alltid skryter sånn av sønnen Hans («og han er berre sju år! S J U år») Men ja, det er absurd, det meste av min arbeidskarriere har jeg faktisk lagt bak meg.
Jeg har ikke bestemt meg helt ennå for når jeg skal gå av. Synes reglene rundt dette med pensjon er kompliserte og vanskelig å forstå. Det jeg har skjønt da er at siden levealderen i Norge øker, må de som er født i 1963 og etter jobbe lenger enn de som er eldre for å få den samme pensjonen. Det vil da enkelt forklart bety at om jeg velger å ta ut AFP (avtalefestet pensjon) ved 62 år, vil jeg få mindre utbetalt i mnd enn om jeg venter. Lar jeg den stå, vil den øke i verdi for hvert år jeg venter.
Å stå i jobb helt til jeg er 67 er lite fristende. Å gå av ved 62 er for tidlig. Så sant jeg får ha helsen i behold, tenker jeg muligens å jobbe til jeg er 65. Én løsning kan være å ta ut AFP ved 62 samtidig som jeg jobber fullt ved siden av. Men er det et smart valg?
Det kan heller ikke Statens Pensjonskasse gi et sikkert og entydig svar på:
«Så, svaret på om det er smart å ta ut AFP når du blir 62, er ikke et enkelt «JA» eller «NEI». Du må sjøl ta et valg etter at du ser hva valga betyr for deg i kroner og øre.»
De er uansett tydelige på at det lønner seg å jobbe så lenge som mulig.
Men – man skal leve også. Jeg vil jo gjerne kunne nyte de årene før jeg blir for gammel. Være fri og frank, gjøre det som faller meg inn, reise, oppleve verden osv. Man vet jo aldri hvor lang tid man har.
Jeg må sette meg enda mer inn i regelverket. Før var dette noe jeg bare skjøv foran meg, det hadde ikke noe med meg å gjøre, følte jeg. Det var jo så lenge til… Men plutselig er vi der og må ta et valg.
Så var det 8. mars og kvinnedagen. Gratulerer er vel på sin plass å si. Det er vel som å banne i kirken å si det høyt, men skal jeg være ærlig er jeg ikke så engasjert når det kommer til denne dagen. Jeg er selvsagt takknemlig for de som gikk foran og tok kampen, men jeg er ikke den du finner i demonstrasjonstog. Har vel bare gått i ett eneste tog før og det var i 1972. 4 år var jeg og demonstrerte mot det som den gang het EF. Hahaha. Tidlig indoktrinert, kan man si. Men det ble med den gangen.
Vi har det jo forbanna godt her i dette landet. Det er kanskje også som å banne i kirken å si det, men vi har det. Dermed mener jeg selvsagt ikke at vi er gode på alt – det er alltid rom for forbedringer.
Men selv om vi har kommet langt i Norge, er det jo ikke slik alle steder i verden. Derfor er dagen viktig også i 2025. Det burde jo vært en god grunn for å engasjere seg, men igjen; jeg er ikke helt der.
Akkurat nå er det andre ting som opptar meg. Nyhetene er jo ikke så oppløftende for tiden og jeg grubler mye. Nå prøver jeg å skjerme meg selv, men likevel kan man jo ikke unngå alt. Jeg er ikke redd for egen del, men for familien min. For nevøene mine som jeg ønsker alt det beste for. Jeg blir engstelig med tanke på at lille Ø kanskje ikke skal få ha en barndom i fred slik jeg fikk. Det var riktignok trusler om krig den gangen også og jeg husker jeg var mye redd. Og selv om jeg ble forskånet for mye, får barn med seg ganske mye. Når jeg tenker på mine egne og den bekymringen jeg har, er det lettere å sette seg inn i hvordan det må være for foreldre som er midt i en krig. De har jo de samme håp og lengsler, de samme ønskene for sine barn som det vi alle har.
Og så er jeg engstelig for at familien skal bli spredt for alle vinder om noe skulle skje. Hva med mine foreldre? Jeg kunne aldri forlatt de og hvor skulle jeg egentlig dratt sånn sett? Ikke minst er jeg redd for Embla og ville heller aldri forlatt henne.
Det ble tungt og dystert dette innlegget, jeg beklager det, men måtte bare få det ut. Kan ikke tro jeg er alene om å ha slike tanker heller. Vi får bare håpe noen tar til vett før det er for sent.
Dogs are our link to paradise.
They don’t know evil or jealousy or discontent.
To sit with a dog on a hillside on a glorious afternoon is to be back in Eden, where doing nothing was not boring—it was peace ~ Milan Kundera
Litt stiv og støl i dag, men godt å kjenne at jeg har brukt kroppen, at det er en grunn for stivheten. For jeg er i en alder nå der det skal lite eller ingenting til før jeg går som en 90-åring og det er ikke en fullt så god følelse.
Jeg skal gi yogaen en sjanse for denne treningsformen er mer enn bare styrketrening. Den gir også ro og fokus, noe som kan komme godt med i en tid som vår. Jeg har for eksempel store spenninger i kroppen, spesielt i nakke og kjeve, så håper dette vil hjelpe slik at spenningene gradvis slipper taket.
Jeg snakket med kollegene mine i dag og de fortalte om sine erfaringer som ikke var så langt unna mine egne. Forhåpentligvis vil jeg etterhvert klare å henge mer med. Trøster meg med at ingen blir verdensmestere over natten.
