Så har nok en uke passert. Det har ikke vært noe spesielt å melde, så det er grunnen til at det har vært stille fra min side. Jeg har hatt litt lange dager på jobb også så har ikke hatt overskudd til å samle hodet for å skrive noe innlegg.
Det fine med jobben min er fleksibiliteten til til å styre min egen arbeidsdag. Embla var borte på besøk noen dager og da benyttet jeg meg av muligheten til å sitte lenger på jobb.
Vi holder på med en omlegging av hjemmesiden vår for tiden, og jeg er ganske – la oss si – svært involvert (kanskje litt besatt til noens fortvilelse hahaha). Neida, men jeg går dypt ned i detaljene, for dette er akkurat den typen arbeid jeg trives med. Jeg er opptatt av at budskapet skal komme frem, ikke drukne i for lange tekster og så må det være estetisk pent å se på.
Jeg titter rundt på andre biblioteksider for ideer og noterer.
Tror det blir bra – tilslutt.
Så får vi håpe studentene og de ansatte synes det samme.
Dette med studenter og hva de faktisk får med seg (eller ikke) er fascinerende. Vi henger opp små informasjonsskilt, men de får det likevel ikke med seg. Jeg lurer på hva det skyldes? Det kan være ganske så fortvilende til tider.
Men nå er det pinse og jeg kan legge bort arbeidet for noen dager. Det blir godt. Dette er vel siste langhelgen før sommerferien tar til.
Om noen uker fjernes tannreguleringen helt. Den er allerede borte fra underkjeven, noe jeg merker godt til. De sårene jeg var plaget med er så godt som borte. Jeg ser at smilet er litt annerledes, det er som om overleppen min kommer litt mer frem. Nå har ikke jeg de fyldigste leppene da, men likevel; det er en liten forskjell fra før. Kommer legge ut et før- og etter-bilde når jeg er helt ferdig.
Jeg innser at det ikke var særlig gjennomtenkt å være oppe til klokken 01 for å følge resultatene fra Melodi Grand Prix når vekkerklokken skulle ringe såpass tidlig. Men det ble jo faktisk litt mer spennende enn det jeg hadde sett for meg. Norge endte tilslutt på 14. plass. Vinneren ble Bulgaria – takk og lov.
Jeg har vært i sentrum og sett på Hovedprosesjonen og Flaggtoget.
Det jeg klarte å skimte mellom alle paraplyene da. Heldigvis ble det opphold og solen tittet også etterhvert frem.
Masse folk og glade ansikter – med unntak av to (unnskyld uttrykket) kjerringer, som måtte slenge med kjeften i det vi passerte. Vet ikke om de trodde vi skulle stille oss foran de eller hva, men slike mennesker provoserer meg. De bare antar og snakker til andre som om de ikke kan tenke selv. Et lite øyeblikk trodde jeg de hadde klart å ødelegge stemningen, men vi klarte å legge det bak oss. Det koster så lite å være litt hyggelig – spesielt på en slik dag.
Etter at toget var ferdig, gikk vi oppom jobben til min søster. De pleier alltid lage det så koselig til med all slags kaker og diverse fingermat. Så var det å dra til foreldrene våre for rømmegrøt, spekemat og ellers alt som hører til.
En koselig dag.
Nå er jeg kommet meg hjem og har skiftet til litt mer komfortable klær. Det blir en rolig kveld for i morgen er det jo jobb igjen. For noen blir det kanskje en skikkelig blåmandag, et brutalt møte med hverdagen. Leste at politiet hadde hatt nok å gjøre…
Jeg har aldri vært – og er fortsatt ikke – noen kløpper på kjøkkenet. Men forskjellen på før og nå er at jeg i det minste prøver. Resultatet blir ikke alltid som ønsket, og da kan jeg kjenne på både skuffelse og frustrasjon over meg selv. For i en alder av 58 burde vel dette være noe jeg mestrer?
Som i dag. Jeg fikk lyst til å prøve å lage pikekyss. Egentlig ville jeg lage slike marengsroser i Norges farger, men jeg oppdaget at jeg ikke hadde det rette utstyret. Her må man tage hva man haver, og gjøre det beste ut av det. Jeg laget nå marengsen fra grunn av da – det er da noe. Om den ble så vellykket – tja. Noen av pikekyssene ble slik de skulle, sprø utenpå og litt seige inni, men andre føltes sprø tvers gjennom. Det var godt da og det er jo det viktigste.
Jeg har et stykke å gå når det kommer til det estetiske hehe. Tror ikke det blir noe bakemesterskap på meg med det første, men jeg har kommet langt når jeg faktisk tør å prøve og attpåtil synes det er gøy!
Det blir ikke siste gangen jeg prøver meg på dette.
Denne uken er som å ha to fredager. Det føltes i hvert fall slik i går siden det er himmelspretten og fri i dag. Flere tar nok fri også i morgen, men selv skal jeg jobbe. Det går helt fint – jeg er glad i jobben min.
Det er eksamenstid. Snart tømmes skolen for studenter og det vil være sommerstille på campus frem til langt ut i august. Vi starter med sommertid fra og med i morgen – det betyr kortere arbeidsdager helt frem til 15. september. Det er utrolig hva tre kvarter kan utgjøre – det merkes i hvert fall godt når vi igjen går over til normaltid.
Et kjapt blikk på yr forteller meg at været for 17. mai IKKE ser særlig lovende ut. Vi har vært heldige i flere år på rad, så vi kan vel egentlig ikke klage, men det er jo noe eget med oppholdsvær på denne dagen da. Likevel er det noe som drar meg mot byen denne dagen – uansett vær.
I årene som gikk fra jeg flyttet fra sentrum til huset på Risnes, holdt jeg meg hjemme. Vi så kun feiringen gjennom skjermen. Dette skyldtes jo mest hundene – vi ønsket ikke å forlate dem. Men siden – da huset var solgt og hundene etterhvert falt fra, kom lengselen etter å delta, å være der det skjedde. Og jeg minnes fremdeles den følelsen, hvordan det var første gangen etter så mange års fravær. Jeg sto med klump i halsen, frysninger og med et hjerte som slo i takt med trommeslagene fra alle buekorpsene. Det var stort.
Én gang bergenser – alltid bergenser.
Jeg kan ikke fatte at jeg var av dem som ikke kunne fordra buekorps. Nå ser jeg viktigheten av å bevare tradisjonene og særegenheten – det som gjør byen til det Bergen er.
Stikkord for dagen i går: kusinetreff, familietid – og cupfinale. Ja, du leste riktig; CUPFINALE. Nå satt vel jeg mer eller mindre og bare gløttet, men det var jo ikke til å unngå å høre når det skjedde noe i Branns favør. Sånn er det når familien er fotballgal. Jeg har ikke arvet det genet der, men selv jeg syntes det ble vel spennende da kampen endte med ekstraomganger og tilslutt straffekonk. Der gikk da Bodø-Glimt seirende ut.
Da var klokken blitt ganske mye så det var på tide å komme seg hjem. Resten av kvelden satt jeg og sløvet i sofaen.
Da jeg omsider fant sengen, oppdaget jeg at mobilen hadde hatt en oppdatering. Den krevde en pinkode – som jeg plutselig ikke husket. Ett forsøk ble til to og så til tre…. og dermed var mobilen låst! Da krevde den en puk-kode! Kjente panikken tok meg og jeg lette som en gal for å finne emballasjen til mobilen i håp om at både pin- og puk-kode lå der. Selvsagt fant jeg ikke den.
Heldigvis har jeg den gamle iphonen min liggende (den skal selges, men det kan visst lønne seg å være litt treg i avtrekkeren noen ganger), og da klarte jeg å komme meg inn på Telia, og der lå alt jeg trengte vite. Gjett om lettelsen var stor! For et stress. Ikke så rart kanskje at jeg balte med å få sove etterpå.
Hvordan husker folk slike koder egentlig? Det blir for mye for et lite hode med alskens passord en skal ha kontroll på – kanskje det var jeg som burde fått en omstart. Fått frigjort gammel informasjon for å gjøre plass til ny hahaha. Det hadde vært noe.
Fløyfjellstunnelen inn mot sentrum ble stengt kl 17 i ettermiddag og skal være stengt hele helgen. Grunnen er at det skal gjøres viktige oppgraderinger. Dette har satt sinnene i kok.
Man kan jo være enig i at det virker noe hodeløst å stenge en så viktig ferdselsåre midt i rushet på en fredag. De kunne i det minste valgt et senere klokkeslett, tenker jeg. Ellers har de nok rett i at ingen tidspunkt egentlig er ideelle når det kommer til stenging, men Vegvesenet sier tidspunktet ble valgt fordi dette er helgen det skjer minst i Bergen. Arbeidet har også vært planlagt lenge og hvem kunne ane at Brann skulle komme til cupfinalen?
For dette siste er en av ankepunktene til handelstanden. Cupfinalen skal visstnok vises på storskjerm og nå “forhindres” folk i å komme frem. Men de kan da vel ta buss?
Vegvesenet har vært flinke til å varsle om stengingen, så det er ikke slik at dette kom som noen bombe. De frarådet også folk om å kjøre gjennom sentrum, men heller ta veien om Arna. Likevel står nå trafikken i stampe – i sentrum. Køen er flere kilometer lang.
Hadde man brukt hodet litt og tatt sine forholdsregler, ville dette gått helt fint. Selv dro jeg hjem fra jobb tidligere for å unngå å bli sittende i kø. Jeg er klar over at ikke alle har en jobb som tillater en slik fleksibilitet, men mange har det.
Det skal ikke være enkelt, kritikk ville de nok fått uansett. Det er jo ikke akkurat få arrangement i Bergen på våren heller, så når hadde det egentlig passet? Tror vi skal være glade for at de oppgraderer tunnelene våre og ivaretar sikkerheten.
Et av mine favorittmennesker fyller 83 år i dag på selveste fredsdagen.
Kroppen ikke hva den en gang var, men hodet er det ingenting i veien med. Du er fremdeles like vitebegjærlig som du alltid har vært. Etter som årene går ser jeg mer og mer av meg selv i deg. De samme interessene, de samme sære (?) sidene og den samme sprø humoren. Humoren er noe vi har til felles med flere i familien.
Jeg er så takknemlig for alt det du og mamma har gitt meg i min oppvekst – og for de verdier jeg har fått med meg på veien. Fremdeles er dere ved min side og støtter der dere kan.
De snøbygene som var “lovet” kom ikke her jeg bor i hvert fall – og takk og lov for det. Jeg er liksom ferdig med alt som heter vinter jeg nå. Snø hører så absolutt ikke hjemme i mai eller hva sier dere? Mai pleier være en varm og fin måned i Bergen, men til nå har måneden skuffet stort.
Unntaket må være i dag. Jeg sitter faktisk ute på terrassen når jeg nå skriver. Godt kledd for forkjølelsen har ennå ikke sluppet taket helt, men det er lunt her jeg sitter og lytter til kvitringen fra fuglene. Det er toner jeg aldri bli lei av.
Det gjør meg heller ingenting at de starter sangen sin tidlig om morgenen – slike lyder forstyrrer ikke. Der jeg bodde før, var det en stor foss som kunne buldre ganske kraftig. For de som ikke var vant til lyden, kunne den nok virke overdøvende, men jeg gikk aldri til det. Slike naturlyder opplever jeg som noe som gir ro – en nærhet til naturen.
I motsetning til menneskeskapte lyder som for meg kan være stressende og irriterende. Spesielt dersom noen spiller høy musikk sent på kvelden. Heldigvis er det sjelden det skjer, men det er lite som irriterer meg mer.
Akkurat nå er jeg glad for at jeg utsatte dekkskifte til neste uke – i dag våknet jeg nemlig til snø! Det er ikke store flekkene altså, men likevel. Det føles nesten som et brudd på naturens egne regler å se bjørken stå nærmest i full blomst, mens snøen fortsatt ligger rundt den.
Håper ikke blomstene jeg plantet i helgen blir ødelagt av nattefrosten nå da.
Snø i mai har forekommet før, men jeg kan ikke selv huske å ha opplevd det. I morgen er det imidlertid meldt enda mer…
Godt jeg ikke har ryddet bort vinterjakken for sesongen.
