Hun er i fin form og ser ikke ut til å være nevneverdig preget av operasjonen for to dager siden. Matlysten er fortsatt upåklagelig. Jeg var redd hun skulle ha mye vondt, men det virker ikke slik. Hun får riktignok smertestillende, men andre hunder jeg har hatt har likevel hatt vondt og følt seg tufs.
Jeg vet ikke hvorfor jeg var så nervøs denne gangen for hun har jo vært i narkose før, men jeg kjente det i hele kroppen. Hodet var heller ikke med og jeg klarte å gjøre flere tabber på jobb. Tankene mine var kun hos Embla. Men det er vel slik av og til, man får katastrofetanker uten grunn egentlig.
Jeg er spent på hva som blir dekket av forsikringen og hva jeg selv må ut med. Hele «gildet» kom på 13 000 kr (!). Det var riktignok inkludert en blodprøve som jeg valgte å ta denne gangen bare for å få en forsikring på at alt var greit. Den + selve tannrensen må jeg betale selv, men røttene som de måtte operere ut skal omfattes av forsikringen. De kunne ikke sende inn direkteoppgjør på tannbehandling, så jeg må selv ordne opp med forsikringsselskapet.
Men altså – 13 000 kroner! Tannbehandling er dyrt, enten det gjelder mennesker eller dyr.
Operasjonen er over, og alt har gått bra med Embla. Hun er naturlig nok litt preget, men hvem ville vel ikke vært det etter narkose? Ifølge journalen hadde hun noe lavt blodtrykk underveis, men hun responderte godt på behandlingen.
Jeg har gruet meg til denne dagen lenge, så lettelsen er enorm nå. Embla betyr uendelig mye for meg – jeg vet ikke hva jeg skulle gjort om noe hadde gått galt. Jeg kjenner nok ekstra sterkt på dette fordi jeg mistet Thea så brått, og tidligere også Sofie, Embla sin mamma. Sofie ble bare knapt fem år gammel før hun døde av autoimmun hemolytisk anemi – en sykdom der immunforsvaret uten kjent årsak angriper de røde blodcellene og gir alvorlig blodmangel. Skremmende nok kan en hund være frisk den ene dagen, for så å bli livstruende syk den neste.
Arbeidsplassen min har hatt storfint besøk i dag. Midt i en hektisk valgkampinnspurt kom selveste Jens Stoltenberg for å holde et foredrag om finanspolitikk i en urolig tid. Egentlig skulle han besøkt NHH i mai, men måtte da avlyse på grunn av sykdom.
Jeg tenkte jeg skulle høre på ham, men ombestemte meg da jeg så køen. Den strakte seg om ikke akkurat milevis, så i hvert fall langt nok til at jeg trodde jeg neppe kom til å få sitteplass. Da dørene åpnet og køen ble mindre, tenkte jeg at jeg likevel fikk prøve, og utrolig nok fikk jeg meg en plass!
Jeg må bare innrømme det – jeg ble litt «starstrucked» da jeg så han komme gående sammen med rektor. Han er jo en slags levende legende i norsk politikk og verden for øvrig. Nå kom han til en institusjon der majoriteten av studentene stemmer borgerlig, men høstet likevel god applaus. Han snakker veldig tydelig og da mener jeg ikke diksjonsmessig. Men selv jeg som ikke er økonom forsto hva han ville frem til. I hvert fall sånn noenlunde hehe.
Han snakket blant annet om forskjellene på hvordan det var å være finansminister på 90-tallet kontra i dag. Verden har jo forandret seg en del på de årene. Sovjetunionens fall førte til at USA sto igjen som ubestridt supermakt. Det var optimisme som rådet. Norsk økonomi var i oppgang etter bankkrisen på 80-tallet og arbeidsledigheten var lav. Oljefondet ble etablert i 1990, men først i 1996 kom det første innskuddet.
I dag er Oljefondet på ca 20 000 milliarder(!). Optimismen som rådet er byttet ut med sto uro. Krigen i Ukraina og andre konflikter har ført til at energi- og matvareprisene stiger. Mange land sliter med høy utenlandsgjeld. Han snakket også om det som i 1996 var den varslede eldrebølgen og utfordringene man ville møte. I dag er de store årskullene fra etterkrigstiden for lengst blitt pensjonister.
Jeg tror jeg lar være å utdype noe mer om Stoltenbergs forelesning i dag – jeg liker ikke å bevege meg for langt ut på dypt vann haha. Men det var interessant å høre og han er flink til å formidle på en måte som gjør det lett å forstå.
Akkurat når man tror høsten har tatt over, kommer sommeren tilbake for en liten stund. I dag var temperaturen oppe i 22–23 grader. Likevel merkes det at høsten er i gang. Både det at løvet så smått har begynt å skifte farge og det spesielle lyset avslører årstiden.
Solen står litt lavere på himmelen, og det gir et mykere og varmere skjær over dagen. Skyggene blir lengre, og ettermiddagene får en gyllen tone som gjør fargene i naturen ekstra tydelige. Selv på en sommerlig dag som i dag minner lyset oss om at høsten er på vei.
Det ble en ny tur opp til Langaheia og rundt Stora Krokatjørn etter jobb og i dag hadde vi selskap. Jeg går gjerne alene, men det er koselig å ha noen å dele opplevelsene med av og til også.
Jeg har gjort min borgerplikt. Valget var egentlig tatt på forhånd, så jeg trengte ikke lang betenkningstid. Jeg stemte på et parti som ikke nødvendigvis deler alle mine standpunkter, men som i stor grad representerer det jeg selv står for. Å finne et parti man er 100% enig med er vel bortimot umulig.
Det virker som det er mange som benytter seg av muligheten til å stemme når mulighetene finnes i deres nærhet, og det er flott! Det var tendenser til kø flere ganger i dag. Så får vi bare håpe at de stemmer riktig da hahaha.
Det var ellers særdeles tungt å komme i gang i dag – typisk etter to deilige dager med fri. Studentene er også tilbake for fullt nå og vi fikk merke kjøret i skranken. Jeg var helt pumpet da jeg kom hjem.
Denne uken kom egentlig litt fort på meg. På torsdag skal Embla til dyrlegen for å fjerne tannstein og operere ut noen røtter. Jeg gruer meg fælt og har skjøvet tanken på denne dagen langt frem. Hater tanken på at hun skal i narkose og ikke minst at hun vil ha det vondt etterpå. Hun vil jo få smertelindring, men likevel… Fredag blir det derfor hjemmekontor på meg – jeg forlater ikke henne hjemme alene da.
Jeg synes narkose er skummelt, spesielt med tanken på at hun er 11 år nå. Jeg har hatt hunder som har vært langt eldre når de har hatt narkose og det har jo gått fint, men likevel er det en nervepåkjenning å gå slik og vente. Alle skrekkhistoriene man har hørt om andres hunder surrer i hodet da. Jeg er bare så inderlig glad i den hunden! Men – dette må gjøres for jeg vil jo ikke at hun skal ha vondt i munnen sin.
Det ble en fin tur på rundt 55 minutter. Kanadaskogen byr på mange varierte og flotte stier, og for meg som trives i skogen passer denne turen helt perfekt. Jeg vurderte å fortsette opp til Storhovden, men valgte å la det være denne gangen.
Utsikten ned mot Stora Krokatjørn er nydelig. Jeg synes det ser ut som løvet så smått har begynt å skifte farge – ikke så rart kanskje, vi er jo bare litt over en uke unna den første høstmåneden.
I morgen må jeg nok prioritere husarbeid fremfor tur – med mindre jeg klarer å få tid til begge deler. Snart skal leiligheten males, og i samme omgang blir én vegg forlenget og en dør satt inn, slik at jeg får en lukket entré. Garderobeskapet som tidligere opptok mye plass i stuen er flyttet inn på gjesterommet, som etter hvert skal gjøres om til et kombinert hjemmekontor og hobbyrom.
Jeg gleder meg til alt står ferdig, men må innrømme at jeg synes selve planleggingsfasen er minst like gøy.
Fra mandag og frem til 5. september er det mulig å avgi forhåndsstemme på arbeidsplassen min. En del av biblioteket er allerede gjort om til valglokale. Erfaringen vår er at mange benytter seg av dette tilbudet – inkludert meg selv.
Men til tross for god info er det mange som allerede har vært innom for å avgi sin stemme og som må gå med uforrettet sak hjem igjen. I dag var det til og med noen som gikk inn i avlukket og kom ut igjen med en stemmeseddel, og lurte på hva hun skulle gjøre videre!
Folk kan tydeligvis ikke lese. Men – det er jo bra de er ivrige da, at de vil benytte seg av stemmeretten sin. Det er vår borgerplikt, vil jeg si. Jeg er ikke så veldig politisk opptatt, men nok til at jeg vet hvem jeg IKKE ønsker skal sitte ved makten. Sylvi Listhaug får definitivt ikke min stemme for å si det sånn.
Men nå er det helg, folkens! Her er det meldt fint vær så jeg må få til en tur i løpet av disse dagene. Hvor ferden går vet jeg ikke ennå. Kvelden skal nytes i sofakroken foran TV-en .
Fotballcup og kvalitetstid med familien – det er stikkord for min helg. En liten badetur ble det også tid til. Bare meg og «lille» Ø, det var etterlengtet og veldig koselig. Man får en egen kontakt når ikke foreldrene er med – da skal de som oftest tøyse og tulle litt. Men når man får de på egenhånd oppfører de seg helt annerledes. Det gikk opp for meg at han ikke er så liten lenger, han er reflektert og det er artig å høre hva som foregår i hodet på en 7-åring. Tiden går så fort, og før vi vet ordet av det, vil han kanskje ikke lenger synes det er like stas å tilbringe tid med tanten sin. Nettopp derfor er det viktig å være til stede nå, ta vare på øyeblikkene og bygge minner sammen mens han fortsatt ønsker det.
Vi var på badeplassen en liten stund og kom oss uti begge to, men vi var skjønt enige om at det var litt vel kaldt i vannet. Det er tydelig at de kjølige kveldene har gjort sitt på bare noen få dager.
Det vanskeligste steget er som oftest det første – og slik var det i kveld. Etter å ha krasjlandet i sofaen rett etter jobb, kjente jeg hvor lite lyst og energi jeg hadde til å reise meg igjen for kveldsturen. Planen var en rask, kort runde. Men så skjer det noe idet man først kommer seg opp og ut – og plutselig bestemte jeg meg for å gå en litt lengre tur i nærområdet. Den turen innebærer to skikkelige motbakker som får hjertepumpen til å gå litt fortere.
Slik var det i hvertfall. Formen er tydeligvis på vei opp for så andpusten ble jeg ikke. Bena blir fremdeles litt tunge, men ikke verre enn av jeg går motbakkene uten stopp.
Det samme har jeg merket når jeg går i Kanadaskogen. Det er spesielt en bakke der som kan være tøff, men nå går jeg opp uten problemer. Litt pusting og pesing, men jeg trenger ingen pause. Gikk forresten der i forgårs og da ble det et bad igjen! Denne gangen hadde jeg selskap med meg som kunne holde Embla for meg mens jeg vasset uti. Litt kjøligere i vannet enn sist, men fremdeles deilig.
Det er meldt bra temperaturer fremover så sommeren er ikke helt over ennå selv om det er et merkbart skarpere drag i luften om morgenen. Jeg vet at september regnes som den første høstmåneden, men for meg er det høst når skolen begynner igjen. Slik har det alltid vært. Men høsten «kainn vær fin», som Åge synger. Det satser vi på.
