Vinden har løyet. Amy har dratt videre og snart gjør jeg det samme. I dag går ferden videre til mine foreldre, hvor jeg skal være den kommende uken. Føler meg nesten som et skilsmissebarn som annenhver uke må bytte bosted. Nå kunne jeg nok ha blitt her jeg er, men det er noe med dette å utnytte et vennskap også. Det vil jeg ikke. Jeg vet jeg er velkommen, men tenker det er lurt med små pusterom innimellom – både for dem og meg.
Det å få være for meg selv er vel det jeg savner aller mest. Jeg har stort behov for egentid, så kanskje jeg skulle unnet meg noe spabehandling i uken som kommer? Litt fotpleie, kanskje fjerning av hår på leggene? Skal ikke mer til for at man skal føle seg litt bedre.
Nå skinner solen ute – det hjelper også godt på. Dette blir nok en bra dag.
Det er mange som har fått føle på Amys vrede i natt. Tak er blitt revet av, trær har veltet og flere har vært uten strøm. Forhåpentligvis er det ingen personskader.
Selv har jeg sovet meg gjennom uværet. Rommet jeg har ligget på ligger litt i le for den verste vinden, men jeg kjente at det ristet godt i huset noen ganger.
Uværet er på ingen måte over da og det virker som det har tatt seg litt opp igjen siden jeg sto opp.
Jeg kan kanskje vinke farvel til putene i ene hagestolen. De lå nemlig ute da jeg forlot leiligheten i forrige uke. Forhåpentligvis står stolene der da…
Fikk forresten beskjed i går om at Berta har tatt kvelden. Min trofaste hushjelp gjennom flere år – riktignok i form av en robotstøvsuger – har nå gått til de evige støvmarker. Hun tålte ikke de store vannmassene. Det samme gjaldt for TV-en min. Ellers har jeg ikke hørt noe nytt.
Årets første storm “Amy” herjer over store deler av Norge. Jeg dro avgårde fra jobb litt tidligere for å være sikker på å komme meg hjem i det hele tatt. Slik det blåser nå står Sotrabroen i fare for å bli stengt og verre skal det bli.
Dette er virkelig dagen for å holde seg innendørs. Jeg har ingen andre planer enn å holde meg i ro.
Jeg blogger forresten fra min nye mobil – en Samsung Galaxy s25. Veldig uvant etter å ha hatt iPhone i så mange år.
Det er virkelig ikke bare enkelt å bytte mobil, spesielt ikke når man går fra en apple telefon og over til android. Jeg hadde sett for meg at alt skulle kunne overføres sømløst – til og med appene – men der tok jeg feil. Bilder og kontakter kom over uten problemer, men resten har jeg måttet laste ned og sette opp manuelt. Litt mer styr enn forventet, men nå begynner ting heldigvis å falle på plass.
Egentlig hadde jeg ikke tenkt å få meg ny mobil, men vi fikk tilbud gjennom jobben og da klarte jeg ikke stå i mot.
Det har vært uvær i natt. Nå på morgenkvisten blåser det fremdeles godt, men håper det roer seg. Til helgen ventes rester av en syklon så her er høsten kommet for fullt.
Ellers er det lite nytt å melde. Jeg aner fremdeles ingenting om når leiligheten min blir klar for innflytting igjen, men det må jo bare ta den tiden det tar. I mellomtiden tar jeg en dag om gangen. Jeg har plukket meg ut en ny sofa da – veldig fornøyd med det valget. Fikk god service og hjelp på Bohus.
Klokken er såvidt passert 8 og jeg er oppe. På en søndag!
Men det var umulig å få sove mer – det er nok litt mange tanker som surrer. En liten reaksjon på alt som har skjedd.
Ellers vil nok de rundt meg si at jeg har tatt dette overraskende bra. Selv jeg tenker det. Etter at det første sjokket hadde lagt seg, klarte jeg å finne frem til styrken inni meg. Den styrken jeg før ikke trodde jeg hadde, men som har hjulpet meg i langt tøffere situasjoner. Og galgenhumor! Masse galgenhumor. Det må man nesten ha. Den har også hjulpet meg mang en gang.
Men litt preget er jeg. Det ville vel vært rart om jeg ikke var det. Kjenner jeg er litt urolig inni meg. Jeg vet at alt kommer ordne seg, men det tar jo sin tid før vi er der. Og hvor lang tid det er snakk om aner jeg ikke. Noen uker, én måned, to måneder? De snakket om én måned, men igjen avhenger alt av forsikringsselskap og om de har folk til å gjøre selve jobben i leiligheten. Jeg kan ikke gjøre annet enn å vente.
Takk til alle for gode ord og støtte i forbindelse med vannlekkasjen. Det setter jeg stor pris på.
Arbeidet er nå begynt med å tømme leiligheten. Møblene blir satt på lager og et saneringsfirma har vurdert hva som kan reddes og hva som må hives. Foreløpig vet jeg ikke så mye annet enn at jeg må ha ny sofa og nytt vitrineskap.
Jeg håper bare at alt snart faller på plass, og at det ikke tar altfor lang tid før jeg kan flytte hjem igjen. Akkurat nå føles det nesten som unntakstilstand – jeg lever liksom bare på vent. Det er som å bo i en koffert, uten å helt få senke skuldrene eller finne roen.
Tja, hva skal jeg si? Skulle ønske overskriften bare var clickbait, men dessverre er det blodig alvor. Jeg har hatt en omfattende vannlekkasje i leiligheten – utløst av sprinkelanlegget. Det var et hendelig uhell, og jeg skal spare dere for detaljene, men konsekvensene er store: Gulvet er ødelagt og må rives, deler av veggene likeså. Flere kjøkkenskap har fått vannskader og må byttes, og hvitevarene kan også være rammet (det er foreløpig usikkert). I tillegg er TV-en, vitrineskapet, salongbordet og støvsugeren skadet. Hvor mye mer som er ødelagt, har jeg ennå ikke full oversikt over.
Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg fikk telefon i går. Da jeg kom hjem sto hele Bergen brannvesen (slik føltes det) og ventet på meg. De var forresten enestående, og det var også alle de andre som stilte opp.
Snakk om kaos! Min hjerne koblet seg helt ut så nå vet jeg hvordan jeg reagerer i en krisesituasjon. Men jeg forholdt meg rolig da og har ikke fått noe etterreaksjon. I dag har jeg vært hjemme og flyttet en del ting ned i boden, samt pakket litt mer toalettsaker og klær. Når jeg kan flytte hjem er ennå usikkert, men det kan jo ta noen uker så nå er jeg en nomade. Er heldig opp i det hele som har så gode venner og familie som tilbyr meg husrom. Jeg kommer nok flytte litt hit og dit.
Jeg har alltid hatt en sterk rettferdighetssans. Tidligere kastet jeg meg inn i enhver kamp for vennene mine – som en løvinne som forsvarte flokken sin. Men det jeg erfarte, var at løvinner ofte ender som skyteskiver. I stedet for å beskytte, endte jeg opp som målet selv. Skuffelsen ble da stor da jeg opplevde å ikke alltid få tilbake den støtten jeg selv hadde gitt.
Jeg har reflektert en del over hvor mye måten vi møter andre på betyr. Respekt skaper som regel respekt. Nedlatenhet skaper avstand. Jeg orker derfor ikke lenger bruke energi på det som føles som meningsløse diskusjoner. Det tar mer enn det gir.
Men oppgitt kan jeg fremdeles bli. Oppgitt over mennesker som nører opp under hat, som elsker å helle bensin på bålet. Som ikke evner å se at uttalelsene deres faktisk kan få konsekvenser. Og da hender det at jeg kommenterer, men i mye mindre grad enn før.
Jeg tar riktignok ikke alt like personlig lenger. Om noen er ufine tenker jeg: «De kjenner meg jo ikke.» Ikke slik mine nærmeste gjør. Og da blir valget enkelt: Jeg vender meg bort. For hvorfor kaste bort energi på mennesker som ikke egentlig ønsker å se hvem jeg er?
Jeg har hatt mange gode samtaler med venner der vi har vært uenige, men hvor jeg har lært mye gjennom deres perspektiver – og fått oppleve å bli lyttet til selv. Det er da jeg også kan se på meg selv i etterkant og tenke: «Kanskje var jeg litt for bastant.» Det er ikke få ganger jeg har tenkt nettopp det, for jeg vet at jeg kan være nokså sta av og til. Bastant, sta og egen, men forhåpentligvis også ydmyk når jeg ser at jeg har begått en feil.
Jeg har ikke alltid likt meg selv. Etter diverse konfrontasjoner og øyeblikk hvor jeg var urimelig, hatet jeg meg selv. Til slutt trodde jeg at jeg var et dårlig menneske som ingen, heller ikke jeg selv, kunne like. Selv i dag kan minnene om den jeg en gang var fylle meg med skam. Forhåpentligvis vil dette blekne med tiden. Det er jo hvem jeg er i dag som betyr noe.
En tur innom Bohus, litt frisk luft og avslutningsvis middag på kinarestaurant – slik har dagen min sett ut. En skikkelig kosedag, med andre ord.
På Bohus fikk jeg endelig sett nærmere på salongbordet jeg har hatt lyst på lenge, men da jeg sto foran det, oppdaget jeg raskt at det var altfor lavt. Enda godt jeg ikke bestilte det på nettet uten å se det på forhånd – det har jo vært en feil jeg har gjort litt for mange ganger. Så det ble ingen handel på meg, men greit å kikke.
Etterpå gikk vi en liten tur med vofsene i turområdet rundt Alvøen skole. Fint å gå der, selv for meg med vondt kne. Jeg hadde nå utstyrt meg med kompresjonsbandasje, samt smertestillende. Likevel kjente jeg det godt da vi gikk i nedoverbakke.
Men deilig å bevege seg litt, og hundene koste seg.
Tilslutt ble det som sagt kinamat; innbakte kongereker i sursøt saus – mmmmm.
Da jeg kom hjem, var jeg trøtt og det endte opp med noen timer på puten.
Hvis det er noen som er glad i krim, kan jeg forresten anbefale «Den låste døren» av Freida McFadden. Det er en psykologisk thriller. Jeg holder på med den nå og klarer ikke legge den fra meg.
I går var det stille fra meg. Jeg gikk på veggene – bokstavelig talt! Jepp, du leste riktig hahaha. Snart skal stuen pusses opp, så jeg har forsøkt å forberede den så godt som mulig. Fikk vasket veggene lett for å få bort skitt og støv, og støvsugd hele rommet. Med hund i huset må jeg riktignok regne med å ta en runde til på gulvet før alt er klart. Det er utrolig hvor mye hår èn liten hund etterlater seg. Tenker med gru på den gangen vi hadde 10….
Om kveldene ligger jeg og tenker på hvordan jeg skal innrede og dekorere. Jeg har flere ideer, men det kan ta sin tid før jeg får alt på plass. Alt koster og SÅ rik er ikke en spesialbibliotkar. Men det er jo en del av sjarmen sies det, dette å spare til det man ønsker seg. Og joda, husker da jeg var liten og ønsket meg sykkel. Jeg var så kry den dagen sykkelen ble kjøpt – for egne penger! Foreldrene mine hadde riktignok spyttet i det som manglet, men jeg hadde spart mesteparten selv.
I dag er jeg nok litt mer kravstor, må jeg innrømme. Jeg skulle helst hatt alt med èn eneste gang. Men selv om jeg ikke har råd til det, lever jeg jo et godt liv. Jeg mangler ingenting. Jeg går ikke sulten til køys og unner meg egentlig det meste. Slik er det jo ikke for alle, selv ikke i Norge.
I dag var det tid for ny kontroll og stramming av tannreguleringen. Kjeveortopeden er veldig fornøyd med utviklingen, så nå skal jeg kun bruke strikk om natten. Det gjør det jo mye lettere for meg. Om 4-5 måneder er jeg ferdig – det ser jeg frem til! Det har vært litt av en prosess, men alt i alt har det gått greit.
I morgen skal jeg til legen. Jeg hater å gå til lege og prøver å unngå det så langt det går, men nå må jeg krype til korset. Jeg har smerter i kneet mitt så må få det undersøkt. Slik det er nå klarer jeg ikke belaste beinet mitt mer enn absolutt nødvendig. Savner turene mine.
