Det har vært en nydelig høstdag i Bergen i dag! Jeg kunne bare ikke la denne dagen gå fra meg, så jeg trosset gangsperren og dro på tur rett etter jobb.
Det ble Krohnegården – et idyllisk friluftsområde på Melkeplassen. Jeg bodde jo i området for ganske nøyaktig 10 år siden, og da gikk jeg og de hundene jeg da hadde mye her. Det ble et fristed i en tid som var ganske så tung for meg.
Vi mennesker har mellom 600 og 650 skjelettmuskler – og akkurat nå føler jeg at jeg kjenner dem alle sammen! Au, au, au. Beina verker, armene er vonde, og ryggen er stiv som en stokk. Jeg prøvde å strekke ut, men tydeligvis ikke godt nok. Jaja, det er uansett godt å vite at jeg har brukt kroppen. Da kan jeg leve med å være litt støl, men det er altså en pine å gå i trapper. For ikke å snakke om å gå på do… Det å sette seg ned for så reise seg igjen – jeg sier det igjen; au, au, au.
Forhåpentligvis blir det “likar i morra”.
Jeg nevnte at jeg skulle til Oslo i neste uke. Det blir en snarvisitt denne gangen i forbindelse med jobben. Drar bort mandag ettermiddag og så hjem igjen tirsdag. Det blir nå et avbrekk fra den vanlige jobbhverdagen og så er det alltid kjekt med en tur til hovedstaden.
I morgen er det forresten meldt fint vær, så kanskje jeg skal ta meg en tur opp Permisjonsstien igjen? Jeg tar likevel et lite forbehold, i tilfelle gangsperren ikke har gitt seg innen da.
Jeg har vært på trening i dag. Det er år og dag siden sist! Jeg prøvde meg riktignok på yoga for noen år siden, men som så mye annet skled også det sakte, men sikkert ut i sanden.
Den siste tiden har jeg imidlertid tenkt mer og mer på at jeg burde begynne med en eller annen form for trening. Det holder ikke bare å gå på turer. Jeg har merket at jeg er blitt svakere, og at kroppen ikke lenger gjør alt det jeg tidligere tok som en selvfølge. Ting jeg før kunne gjøre uten å tenke over det, krever plutselig mer – eller er rett og slett blitt vanskeligere.
Muskelmassen forsvinner gradvis med alderen, og det er noe jeg går mer og mer til. Både bein og armer mangler den styrken jeg en gang hadde. Jeg vil gjerne holde kroppen sterk og funksjonell så lenge som mulig, og da er det bare én ting å gjøre: begynne å bruke den litt mer.
I dag tok jeg altså steget og dro på trening med en kollega. Det er nemlig fellestrening hver tirsdag, og det beste av alt er at vi får trene i arbeidstiden.
Det var for å si det mildt, tungt. Blytungt. Beina føltes som gele allerede etter én øvelse, og jeg begynte å lure på hvordan i all verden dette skulle gå. Heldigvis minnet instruktøren oss flere ganger på at vi bare skulle gjøre så godt vi kunne, og at det var mer enn godt nok.
Jeg gjennomførte da og det er jeg stolt over. Jeg måtte riktignok tilpasse noen av øvelsene litt mer enn de andre, noe som var litt kjipt. Men det viktigste var å gjøre det på en måte som fungerte for meg. Det er slik jeg må tenke for det er klart at det kan føles litt som et nederlag å ikke klare det andre klarer. Det gir en ekstra motivasjon til å fortsette da for jeg vil jo gjerne se fremgang. Dessverre kan jeg ikke neste uke for da skal jeg en kjapp tur til Oslo, men uken etter der er jeg klar selv om jeg sikkert komme grue meg litt.
Er spent på ganglaget i morgen… hahaha. Var rimelig skjelven da jeg gikk bort til bilen etter treningen, så jeg vil nok kjenne det ja.
I natt fikk jeg endelig sove uten noen forstyrrelser. Det gjorde godt og jeg våknet av meg selv rett før alarmen gikk av. Unnet meg likevel å hvile bittelitt til, det er jo tross alt lørdag og fri. Nå sitter jeg her i morgenkåpen og nyter et glass iskaffe, mens jeg prøver å knote ned noen ord.
Og det siste der er jammen ikke lett, skal jeg si dere. De av dere som leser bloggen har kanskje sett at jeg har vært mer av enn på i det siste. Det er bare slik det blir av og til. Livet skjer – er det ikke det man sier?
Jeg misunner de av mine bloggkolleger som klarer å finne på noe å skrive om hver eneste dag. Nei, misunner er ikke et riktig ord – beundrer er nok mer korrekt. Synes “alle andre” er så mye flinkere enn meg; til å være kreative, til å formulere seg osv. Det er nok den berømmelige «styggen på ryggen» som snakker. Den stemmen som hvisker at jeg ikke er god nok, at jeg ikke strekker til. Den har fulgt meg i årevis, og selv om jeg i dag vet at den ikke forteller sannheten, kan den fortsatt være vanskelig å stilne.
Vær deg selv. Og stol på at det er nok – alltid. (Kongens tale til prinsesse Ingrid Alexandra på hennes myndighetsdag).
Jeg er meg selv, men det føles ikke alltid som at det er nok. Jeg har nok en tendens til å snakke meg selv litt ned, la de mindre gode sidene ved meg selv definere hvem jeg er. Men hva så om jeg av og til kan ha et temperament som en geysir? Er det noe negativt i det? Jeg er den første til å be om unnskyldning om jeg har tråkket noen på tærne. Jeg er ikke redd for å legge meg flat. Snarere tvert i mot. Jeg kan få dårlig samvittighet selv i de tilfellene jeg vet at jeg hadde en grunn til å reagere, men det er som om jeg skammer meg over måten jeg reagerer på. Som om det å ha temperament er noe negativt. Men det er slik jeg føler det blir sett på.
Ja, dette var noen tunge tanker på en stille og rolig lørdagsmorgen. Jeg er nå i godt humør i dag så ingen har noe å frykte fra denne kanten. Det ulmer ikke litt en gang hahaha.
Nei, nå skal jeg straks stelle meg og siden blir det en tur til mine foreldre.
Var dette årets siste sommerlige dag, mon tro? 17 grader og sol er uvanlig for årstiden, selv om vi ser stadig flere milde høstdager i takt med at klimaet blir varmere.
Jeg har vært på jobb hele dagen så det ble ikke tid til å nyte finværet for min del. Kunne jo satt meg ut på terrassen da jeg kom hjem, men det ble ikke noe av (jeg sovnet). Men jeg fikk nå klippet plenen – noe jeg antar må være siste gangen denne sesongen.
Som sagt, jeg måtte bare legge meg nedpå litt i ettermiddag. Det ble minimalt med søvn i natt på grunn av bråk fra naboen. Nå er jeg veldig vâr på lyder – spesielt om natten – men det er virkelig ikke greit å ha besøk/fest på en hverdag. Når vi bor såpass tett på hverandre må det tas hensyn. Jeg var så sint i natt at jeg skrev en klage til styret for dette er ikke første gangen dette skjer. Jeg har tidligere prøvd å ta det opp direkte med vedkommende, men fikk et temmelig passivt-aggressivt svar tilbake, så nå var begeret fullt for min del.
Jaja, det skal alltid være noen som ødelegger. Ellers er dette et rolig strøk med hyggelige naboer, og jeg trives godt her. Heldigvis er jeg ikke er alene om å irritere meg over denne naboen.
Men – nå er det helg og den skal nytes! Ingen fotballcup eller andre planlagte aktiviteter. Bare ta tingene som de kommer.
Tur tror jeg vi kan se langt etter denne helgen, men oktober må da by på flere fine høstdager, eller? Jeg velger å være optimist.
Det var et sjokk å få beskjeden om at bloggvenninnen min, Vera Lynn, var gått bort. Jeg har tenkt mye på henne i dag. Dessverre ble det aldri til at vi møttes, men vi hadde kontakt i mange år.
Vera var åtte år eldre enn meg – bare 66 år. Det er ingen alder. Tankene mine går i dag til dem som sto Vera nærmest.
“Do more of what makes you happy” er et motto jeg prøver å leve etter, selv om jeg nok ikke alltid er like flink til det. Så skjer det ting som får en til å stoppe opp og tenke.
For meg handler det om å bruke tiden på det som faktisk betyr noe: samvær med familie og venner, et kafébesøk, en tur ut i naturen eller en reise. Det er slike små og store opplevelser som gjør dagene mine gode.
Som i dag, da vi gikk en runde i Kanadaskogen. Det var så deilig å gå der og kjenne solen varme, selv om det merkes at det er høst. Det kjenner man spesielt der solen ikke slipper til, og så er det noe eget med det litt skarpe høstlyset. Men herlig var det.
Og den følelsen jeg har inni meg når jeg setter meg i bilen etterpå, kan nesten ikke måle seg med noe annet.
Det har vært en nydelig høstdag i Bergen i dag. Jeg tok meg en liten runde i parken ved NHH etter arbeidstid – kjente bare hvordan trøttheten gradvis slapp taket. Det er virkelig utrolig hva litt dagslys og frisk luft kan gjøre.
Selvsagt burde jeg benyttet meg av muligheten til å gå en lengre tur, men det ble med tanken i dag. Forhåpentligvis byr det på flere muligheter – kanskje allerede neste uke. Jeg har hørt rykter om at sommeren vi aldri fikk, visstnok skal komme på en liten visitt. Jaja, bedre sent enn aldri! Vi får gripe begjærlig det lille vi kan få.
Litt sol i fleisen – det gjorde godt nå, kjente jeg. Ikke minst det å kunne gå en runde og komme tørrskodd tilbake til bilen. Det så riktignok litt mørkt ut da jeg startet å gå, men heldigvis holdt det seg opplett.
Det er en stund siden sist tur, noe jeg har hatt skikkelig dårlig samvittighet for. Derfor var det ekstra godt å endelig komme seg ut og få bevegd seg litt igjen. Deilig temperatur var det også og helt vindstille.
Kanadaskogen har for alvor begynt å ikle seg høstens farger. Det er definitivt den mest fargerike årstiden – og kanskje også den vakreste tiden å være ute i naturen.
Denne helgen, altså… Været har virkelig kjørt hele repertoaret: litt smådrypp, så sol før himmelen plutselig åpnet alle kranene – og så, som om ingenting hadde skjedd, sol igjen… før neste solide skur satte inn. Natt til søndag brakte det godt, og jeg som hadde en av de nettene der søvnen ikke ville komme, ble liggende å høre på uværet.
Men ellers har helgen vært fin. Som vanlig har jeg vært ute og fartet – i går var jeg en tur hos foreldrene mine og i dag har nevøen min og jeg vært i bad. Veldig koselig å gjøre noe sammen, bare han og meg. “Skal du noe neste lørdag, tante?”, kom det fra han da vi gikk mot bilen. Han skulle spille cup og det var tydelig at han ville at tante skulle være med. Det varmer selvsagt et tantehjerte. Så da får jeg bare utsette morgenkosen med iskaffe til søndagen haha, for jeg må grytidlig opp. Grytidlig og grytidlig, fru Blom, men for meg blir det tidlig en lørdags morgen. Første kampen begynner kl 9.
Slike små stunder sammen er viktige. Det vil jo komme en tid der tanter eller foreldre ikke er så kule å henge med, så det gjelder å benytte seg av muligheten mens den er der.
Det ble i hvert fall en koselig stund og det håper jeg han også hadde.
Dette ble forresten med meg hjem i går. Princess har 70 % på mye av interiøret for tiden, og jeg klarer jo selvfølgelig ikke å la være å titte innom. Det er farlig, det der! Men dette syntes jeg ble skikkelig fint. Nå er det jo virkelig tiden for å tenne lys og gjøre det koselig inne.
September har så langt vært en ytterst våt måned her i vest. Det har regnet hver eneste dag og helgen ser heller ikke lovende ut. Et flott vær å holde seg inne i, men for oss som har hund er det ingen bønn. Vi må jo ut uansett vær, men det blir ikke de lange turene.
Håper virkelig høsten etter hvert vil vise seg fra en bedre side.
Det er fredag da – og det er jo noe å være glad for. Er du fysen på noe godt, kan jeg tipse om at kakemennene nå er på plass i butikkene.
