Litt stiv og støl i dag, men godt å kjenne at jeg har brukt kroppen, at det er en grunn for stivheten. For jeg er i en alder nå der det skal lite eller ingenting til før jeg går som en 90-åring og det er ikke en fullt så god følelse.
Jeg skal gi yogaen en sjanse for denne treningsformen er mer enn bare styrketrening. Den gir også ro og fokus, noe som kan komme godt med i en tid som vår. Jeg har for eksempel store spenninger i kroppen, spesielt i nakke og kjeve, så håper dette vil hjelpe slik at spenningene gradvis slipper taket.
Jeg snakket med kollegene mine i dag og de fortalte om sine erfaringer som ikke var så langt unna mine egne. Forhåpentligvis vil jeg etterhvert klare å henge mer med. Trøster meg med at ingen blir verdensmestere over natten.
Jeg er usikker på om yoga er noe for meg. Det sies jo at det løser opp både her og der, men følte meg egentlig mer anspent enn avslappet. Muligens er dette noe som vil komme seg med mer trening, men følte meg regelrett dum. Flere ganger gikk det så fort at i dét jeg hadde kommet i rett posisjon, hadde de gått videre. Da vi skulle ligge på rygg og løfte beina opp over hodet, fikk jeg nesten latterkrampe. Måtte jo ta sats for å få de opp i det hele tatt. Pusten har jo stor betydning i yoga, men jeg tror ikke de mener vi skal glemme å puste hahaha.
Jeg skal gi det en sjanse til, for har jo veldig lyst til å benytte meg av tilbudet om å trene i arbeidstiden. Dessuten er det kjekt å gå sammen med kolleger, være flere sammen. Men jeg kan velge styrketrening i stedet, så får bare se det litt an.
Egentlig burde jeg trent litt yoga hjemme også, det er jo masse øvelser å finne på på nettet. Kunne startet med enkle øvelser for nybegynnere og så heller avansert etter hvert. Hjemme kan jeg også bestemme tempoet selv, lære meg de ulike øvelsene. Mener jeg har en treningsmatte et sted…
Men ikke i dag. I dag har jeg trent nok, kjenner jeg. Den som tror yoga bare er ren avslapping må i hvert fall tro om igjen. Kroppen min fikk sjokk i dag.
Nye utfordringer står for tur. Om et par uker drar jeg til Trondheim på konferanse. Alene. Selve konferansen er på Tiller, et sted jeg aldri har vært før så kjenner litt på det. Å komme seg inn til Trondheim sentrum skal gå bra, den turen har jeg tatt mange ganger. Men – for å komme meg fra sentrum til hotellet på Tiller må jeg ta enda en buss, og her begynner jeg å slite litt. For finner jeg ut hvor bussen går i fra? Og hvilken app bruker man for å kjøpe bussbilletter? Alt dette må jeg finne ut av før jeg drar. Slik er jeg – en organisator og planlegger hehe. Overlater ikke noe til tilfeldighetene.
Og utfordringene stopper ikke der. En tjenesteleverandør ønsker å treffe meg i en av pausene, prate litt om nye produkter osv. Det hadde gått helt fint om samtalen kunne foregått på norsk, men neida. Her skal engelskkunnskapene få kjørt seg. Å snakke «vanlig» engelsk er nå så, men i faglig sammenheng merker jeg at det skorter på kompetanse. Der er jeg rett og slett ikke flink nok så det kan jo bli spennende. Akkurat nå er det mer skremmende enn spennende. Men jeg dør ikke av det, som min «gamle» psykolog ville sagt – og det er jo sant. Kanskje overtenker jeg en del også, er jo ikke sikkert de selv er så stø i språket. Jeg må bare la det stå til – det vil helst gå bra.
Så var bilen fikset. Ny ladeluke og girspake er på plass. Ladeluken ble faktisk rimeligere enn først antatt, mens girspaken ble dekket av nybilgarantien. Deilig å ha alt på stell. Nå gjenstår en skikkelig rens innvendig, men dét blir i hvert fall ikke gjort denne uken.
I morgen treffes nemlig Vestlandet av noe så «spesielt» som en atmosfærisk elv – eller pissregn som vi kaller det. Det skal bøtte ned på ekte bergensk vis, som om noen står og spyler med en hageslange. Her gjelder det å skalke alle luker.
Håper ikke det blir reprise av den oversvømmelsen vi hadde i kjelleren nå da. Det er riktignok ikke snø her, men det er ventet store nedbørsmengder. Bare å finne frem snorkel og svømmeføtter…
Jeg hadde kanskje litt vel store forventninger til konditoriet vi var på i dag. Det er så mange som har skrytt av stedet, men min opplevelse sto ikke helt i stil med forventningene, så litt nedtur ble det. Utvalget var heller ikke det store, men det skyldes kanskje at de satset ekstra på fastelavnsboller i dag. Jeg hadde sett frem til en god skolebolle, men alt de hadde (utenom fastelavnsbollene da), var småkaker.
Jeg valgte en brownie, men den var i søteste laget for meg. Fin å se på da…
Jeg elsker å gå på kafé og konditori, men det blir ikke så ofte jeg gjør det. Desto hyggeligere når det skjer. Etterpå ble jeg kjørt til foreldrene mine på en overraskelsesvisitt.
I dag er det Trumpfri sone her. Blir uansett bare i dårlig humør når jeg tenker på han og hans like…
Jeg har hatt noen usedvanlig stille og rolige dager, og ennå er det heldigvis noe igjen av helgen. I dag skal jeg endelig levere bilen inn på verksted – skal omsider få fikset ladeluken etter den store oversvømmelsen. Og siden jeg ikke har noen muligheter til å få den levert inn til timen i morgen tidlig, kjører jeg den ut i dag. Så blir jeg hentet der av min snille venninne. Tenkte også vi skulle prøve ut et lokalt konditori som vi har hørt så mye om – hun lager visstnok verdens beste boller og det passer jo bra i dag som det er fastelavn.
Jeg lagde forresten en ladning med proteinrundstykker i går og disse ble betraktelig bedre enn de jeg lagde tidligere i uken. Er greit å ha i frysen og ta opp når jeg trenger. Lette å lage er de også og fylt med ting som er godt for kroppen; havregryn, cottage cheese, egg, linfrø, chiafrø, solsikkekjerner med mer.
Og så tar det ikke lange stunden å mikse de sammen heller. Jeg er i utgangspunktet ikke så fan av cottage cheese, men ved å mose den helt og få bort alle klumper, går jeg ikke slik til smaken. I dag varmet jeg et rundstykke til i airfryeren, og det ble sprøtt og godt. Tenker jeg må lage flere ladninger slik at jeg har en stund.
Så har Trump nok en gang vist sitt sanne jeg. En ubehøvlet bølle, uten snev av empati. Han skyter fra hoften og er totalt utilregnelig. Ene øyeblikket kaller han Zelenskyj for diktator – i det neste nekter han for at han har sagt det. Den seansen vi alle var vitne til i Det hvite hus i kveld, var bent ut motbydelig og ikke en president verdig. Mannen er beregnende og kynisk, noe som kommer veldig godt frem nå. USA skal sikre Ukraina bistand, men bare dersom de får noe igjen for det. I dette tilfellet tilgang til sjeldne jordarter. Snakk om å utnytte et krigsherjet land.
Ser det er kommet mange reaksjoner på Trumps oppførsel. Mange uttaler at de er flaue over å være amerikanere. Andre igjen er flaue på amerikanernes vegne.
Jeg synes dette blir mer og mer skummelt. Trodde ikke mine egne ører da jeg tilfeldigvis havnet inn på sendingen fra møtet. Der sitter USAs president og visepresident, og regelrett skjeller ut Ukrainas president – de lot ham knapt komme til orde. Jeg har ikke ord! Og heldigvis, her kan ingen komme og skylde på vestlig propaganda – Trump klarte helt på egenhånd å vise hvem han virkelig er og hva han står for.
Her går det fort i svingene. Frem til i går hadde jeg ikke en gang bestemt meg for når jeg skulle ta ferie, langt mindre HVOR jeg skulle dra. I dag er ferien lagt inn i kalenderen, hotell og fly booket. De to første ukene drar jeg til Sogn som jeg pleier. Det har vært planlagt lenge. Så blir det én uke hjemme for ferden går videre til…….
STOCKHOLM!
Jepp, det blir ny tur til Sveriges vakre hovedstad – denne gangen på sommerstid. Egentlig hadde jeg tenkt å gjenta fjorårets vellykkede tur til Oslo, men den turen kan jeg ta en annen gang. Nå blir det flere slottsbesøk, samt en tur til blant annet Vasamuseet. Det beste er at turen omtrent vil komme på det samme som i fjor, men med én ekstra overnatting.
Her var jeg på Drottningholm. Hvilke slott det blir å se neste gang lar jeg være opp til min personlige guide 😆
Det virker helt sprøtt. Det var da ikke så lenge siden vi pyntet til jul??! Og nå legges planene for sommeren. Men først skal våren nytes. I morgen går vi inn i mars og selv om det ikke helt kjennes ut som vinteren er over, er den jo det. Så godt som i alle fall. Den fineste og beste tiden ligger foran oss – er det ikke herlig?
Det har ikke vært så lett å fokusere på bloggen i det siste – tankene har stort sett kretset rundt Uno. Jeg har flere ganger prøvd å starte på innlegg, men hver gang har det endt med at jeg bare har vært nødt til å gi opp. Ordene har stoppet opp.
I morgen er det én uke siden han dro. Jeg kan fremdeles kjenne klumpen i magen og den synkende følelsen av katastrofe. Tiden som ubønnhørlig tikker og går – stadig nærmere det uunngåelige. Det er den samme følelsen jeg har kjent hver gang jeg har vært nødt til å følge en hund til det siste. Man føler seg som en forræder som fratar sin beste venn livet. Jeg vet jo at det ikke er slik, men følelsen av å svikte er der likefullt.
Nå er det ikke jeg som sitter igjen med det største savnet, det er det Unos nærmeste som gjør. De føler på det store tomrommet og stillheten. Ingen Uno som sier i fra om at nå er det på tide med mat. Eller som varsler dersom noen ringer på. Losna uten Uno… klarer ikke helt se det for meg. Det blir rart.
Februar er på hell og med den, vinteren. Joda, det kan fremdeles komme snø, men mars er nå uansett første vårmåneden. Det skjer litt den måneden; jeg har bursdag og så drar jeg en tur til Trondheim på konferanse. To dager på hotell er ikke å forakte.
Det har vært veldig stille fra meg denne siste uken, kun et og annet innlegg. Det har hatt sine grunner.
Tirsdag tok vi farvel med Uno, voffen til vennene mine. Jeg skrev jo om han for en tid tilbake i innlegget Litt tunge dager – han hadde da vært syk i noen dager med det som viste seg å være bukspyttkjertelbetennelse. Prognosen var god ble det sagt, og han kom seg tilsynelatende. Så ble han gradvis verre igjen. Tirsdag ble han lagt inn for væskebehandling og diverse nye prøver. Undersøkelsen viste hjertesvikt 💔 Det var ingenting mer å gjøre.
Vi dro sammen ut for å ta farvel. Jeg var ikke med til det siste – det skulle de som sto ham aller nærmest få gjøre i fred, men vi tok en liten tur sammen først. Uno delte ut susser til oss alle og selv om stunden var trist, ble den også fin.
Uno manglet noen få mnd på å bli 15 år. Det er jo en god alder, men likevel er det trist at han ikke skulle få en siste sommer på sitt elskede Losna, hvor han levde sitt beste hundeliv.
Jeg kunne skrevet så masse om Uno, hvor spesiell han var på alle måter. Men jeg nøyer meg med å si at han var høyt elsket og vil bli dypt savnet. Noen hunder kryper bare ekstra dypt inn i hjerteroten og en slik hund var Uno. Han betød litt ekstra nettopp fordi det er takket være ham alt ordnet seg for oss. Takk for alt du gav, Uno ♥️
