Ny helgeutfordring fra Utifriluft – ikke helt vellykka. Altså helgeutfordringen er nok vellykket slik de pleier være for folk deltar. Men temaet er “Ikke helt vellykka”.
Her kunne jeg kommet med mye, men er ikke alt jeg har bilder av. Hagen for eksempel som jeg skulle fikse i går. Jeg dro på Plantasjen for å kjøpe en plenkant, så for meg hvor fint det skulle bli. Kjøpte også med meg en pose dekkebark som jeg skulle legge i bedet. Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen var at det var komplett umulig å lage en dyp nok grop langs bedet slik at kanten kunne stå… Ikke helt vellykket altså. Og det med å leve i nuet og la tankene fare som jeg bablet om i går – ha! Jo, jommen sa jeg smør. Om jeg ikke klarte å få bedkanten langt nok ned, så klarte jeg i hvert fall å få meg selv så langt ned som jeg ikke har vært på lenge. Jeg ble bare så lei meg! Og kroppen spiller heller ikke på lag. Kjenner jo med hver muskel i dag at jeg bør begynne å trene, men hver fiber i kroppen stritter imot. Vondt i viljen, tenker jeg vi sier.
Genseren som jeg startet på for vel en måned siden. Ikke helt vellykka, den nei. Ingenting stemte så da tok jeg en sjefsavgjørelse. Jeg begynte på nytt.
Jeg er ikke en som gir meg da, selv om jeg gav meg litt over i selvmedlidelse i går og snakket meg selv ned. Men – så gjelder det å ta seg selv i nakken, starte på nytt.
Bedet ble ikke så verst selv uten bedkant. Jeg fikk unna mye ugress selv om det gjenstår noe. Jeg gjorde mitt beste og det må bare være godt nok.
Deler av dagen skal tilbringes ute i hagen for nå skal alt av ugress bort. Jeg er langt i fra et hagemenneske – inne har jeg kun kunstige planter og det sier vel det meste. Men jeg liker at det er pent og ryddig rundt meg, og det er så lite som skal til egentlig. Og så er det noe eget ved å småpusle i hagen, la tankene vandre fritt. En fristund fra alt som til daglig stjeler mye tid og oppmerksomhet.
Bare være – i nuet. Jeg er ikke så flink til akkurat det. Jeg er liksom enten i fortiden eller i fremtiden – sjeldnere i nåtiden. Tenker mye på hvordan jeg vil ha det i stedet for hvordan jeg faktisk har det.
Ta hagen for eksempel. Det er så mye jeg ønsker å gjøre, men jeg må bare innse at alt trenger ikke komme med en gang. Og så er det vel og bra å ha drømmer, så lenge de drømmene ikke hindrer deg i å nyte det som er her og nå.
Det er den fineste tiden vi er inne i nå. Jeg var en liten tur på gamle tomter i går og det var så herlig å høre på all fuglekvitter. I elven svømte det et andepar. Alt var så fredfullt. I dette området gikk jeg mye på tur før så det var fint å gå der igjen.
I dag tok jeg et litt sprøtt og noe spontant valg. Det er riktignok noe jeg har hatt i tankene lenge, men som jeg har utsatt – hovedsakelig fordi det koster en del.
De siste årene har jeg lagt deler av sommerferien min til en storby. For to år siden gikk turen til Oslo, og i fjor til Stockholm. I år tenkte jeg egentlig at jeg allerede hadde fått min dose storbyliv siden jeg var i Krakow – men lysten til å gjøre noe ekstra i sommer slapp likevel ikke helt taket.
Det er mange steder jeg ønsker å utforske, så hva har jeg valgt?
Jeg har altså valgt å melde meg på en gruppereise. Jeg har aldri vært på Island før, aldri reist med totalt ukjente mennesker. Alt blir nytt og en utfordring. Og ja, det koster selv om mye er inkludert i prisen, men samtidig; her er alt tilrettelagt.
Så da er planene for sommerferien lagt. I tillegg til denne turen, skal jeg også tilbringe noen uker på Losna slik jeg pleier.
Herregud for en opplevelse dette kommer bli – jeg gleder meg. Jeg skal bade i Den Blå Lagune, jeg skal se stedet hvor det første tinget ble holdt for 1000 år siden + masse, masse mer!
Det fine i livet blir enda finere når man opplever det sammen med andre. Opplevelsene føles rikere og man skaper felles minner som man kan glede seg over i ettertid – sammen.
Vi har vært på fotballcup i dag for å se på familiens store håp på fotballbanen. “Vi” er min mor, min søster og undertegnede. Det er viktig å stille opp, synes jeg. Jeg ser på det som en investering i tid – og forhåpentligvis gir det avkastning på sikt. Ikke i form av penger, men i gode relasjoner. Det er den viktigste investeringen man kan gjøre i livet, tenker jeg – å stille opp for de som betyr mest for en. Det er med på å skape tillit, trygghet og tilhørighet.
Da er det er lite offer å fryse litt. Nå hadde jeg kledd meg godt siden jeg fremdeles er godt forkjølet, men på slutten kom den der kalde vinden som har gjestet oss litt mye til nå.
Etter kampene dro vi til foreldrene mine for å spise. Jeg var helt segneferdig, så det var godt å komme der og bare kollapse litt på sofaen. Han som hadde vært aktiv på banen var ikke trøtt – skjønner ikke hvor de henter all energien fra…
Det har vært en fin helg dette på alle måter, men i morgen er det jobb igjen. Og kanskje, kaaaanskje skal reguleringen i underkjeven av – jeg krysser mine fingre.
Jeg er veldig glad i grønt. Det er en farge som innbyr til ro og avslapning, og som reduserer stress. Nettopp derfor valgte jeg en farge som heter Evening Green da jeg skulle male soverommet mitt. En litt kjølig grønntone – perfekt på et soverom.
Fargen symboliserer blant annet natur, fruktbarhet, håp. Håpet er viktig i våre dager.
Å ligge og tenke på alt som hoper seg opp på jobb og ikke blir gjort, er nesten det verste med å være syk. Nå løper ikke oppgavene sin vei da, men noen oppgaver haster jo litt mer enn andre.
Det var derfor godt endelig å bli ajour på jobb. 100% frisk er jeg ikke, men mye bedre enn jeg var. Men det er tydelig noe som går for det er flere hos oss som er dårlige – det hostes og harkes hvor enn du snur deg. Hva jeg har hatt aner jeg ikke. Før ville jeg sagt en god, gammaldags forkjølelse med feber – det var så enkelt da. I våre dager kan det ha vært RS-virus, rhinovirus, korona etc. Ett fett, tenker jeg. Syk var jeg, okke som.
Vi går inn i den siste helgen i april. På bjørken er løvet i ferd med å sprette ut for alvor og det blir grønnere for hver dag som går. Den fineste tiden – den vi har ventet så lenge på – er her. Så snart jeg er i form til det, skal jeg få ryddet litt på terrassen, plante og gjøre det koselig.
Så lite man egentlig ser, så lite man egentlig vet om andre menneskers liv. Her hun står og titter inn gjennom den smale sprekken forstår hun jo det.
Salgsannonsen hadde ført henne mange år tilbake i tid – en tid hun lenge hadde prøvd å fortrenge. Det var et annet liv og hun var en annen person – da.
Sett utenfra er det idyll. Et koselig hus med en hage som en blomstereng. En landlig atmosfære. Et paradis for barn…
Hun lukker øynene og brått er hun tilbake. Fuglekvitter og barnelatter fyller luften, men med ett er det noe som skjærer gjennom. En lyd… av noe som velter? En disharmoni sprer seg.
Hun hører morens stemme: “pappa er bare trett og sliten for tiden. Han jobber jo så mye for at vi skal ha det bra”. Hun ser moren for seg der hun står på kjøkkenet, med skjelvende hender og det litt hektiske preget.
Hun kulser der hun står enda til at det er midt på sommeren.
Alt for fasaden. Som hun hatet det.
Den dagen hun dro, lovet hun seg selv å aldri komme tilbake. Nå står hun her igjen. 40 år er gått – likevel er det som om tiden har stått stille. Alt kommer tilbake.
Hun står i det. Lukker øynene mens følelsene raser i kroppen. Tårene presser seg frem, men hun lar de bare komme.
Gradvis erstattes ubehaget med en ro hun ikke har kjent på lenge. Hun åpner øynene, trekker pusten dypt før hun snur – og går.
Jeg er faktisk sulten igjen – kanskje det betyr at jeg endelig er på bedringens vei?
Har stort sett bare ligget rett ut siden jeg kom hjem fra Krakow. Prøvde meg jo på jobb på onsdag, men kjente ganske fort at formen ikke var der, så jeg dro hjem igjen tidlig.
Jeg har ikke orket gjøre noe. Har stort sett bare sittet i sofaen, men i går ble selv det for tungt. Feberen kom og tok meg, og jeg måtte bare kapitulere. La meg i sengen og der ble jeg. Sto bare opp for å ta tabletter og gå på do – ellers har jeg sovet. I natt hadde jeg høy feber, men ikke tale om at paracet skulle hjelpe, så i dag morges gikk jeg over til ibux i stedet. Det satte fart på sakene. Jeg har svettet så mye så tror nesten jeg kunne vridd sengetøyet!
Saltgruven i Wieliczka er en av verdens eldste og mest kjente saltgruver – nesten et “must” å få med seg når man først er på de kanter. Gruven står på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Det har vært gruvedrift her så langt tilbake som til middelalderen. Gruven er enorm, og det forstår man når man er der og vet at det kun er 1% av hele gruven vi får se. Vi kommer ned til 135 meter under bakken, mens selve gruven strekker seg flere hundre meter dypere – helt ned til 327 meter.
Det er kanskje ikke noe for de med klaustrofobi dette, men jeg syntes aldri det var skummeltAlle skulpturene er hogget ut i saltLitt av et arbeid…Guiden sa vi kunne slikke på veggene – da ville vi kjenne saltet. Hun syntes det var pussig at ingen tok utfordringen hahaDe fikk til og med ned hester i gruveneFantastisk å se etasjene nedover
St. Kingas kapell – hovedattraksjonenNattverden av Leonardo Da Vinci – selvsagt hogget ut av saltEt av mange altereEt nærmere bildeJesusbarnet i stallenDet finnes flere innsjøer
Vi slapp heldvis å gå opp alle trappetrinnene vi gikk ned – jeg husker ikke i farten hvor mange, men det var maaange. Det var en heissjakt som førte oss opp til overflaten igjen – og dette var definitivt ikke noe for de med alvorlig angst for lukkede rom. Vi sto som sild i tønne – kun 5 personer om gangen. Turen gikk fort da, 30 sekunder så var vi oppe.
Vi var heldige og fikk en flink guide med glimt i øyet. Ser på nettet at folk har hatt blitt blandede erfaringer, men for meg var dette en eneste stor opplevelse! Det er mye gåing, men det var jeg forberedt på.
Jeg har nettopp sett Schindlers liste på nytt. Det er kanskje en måte å bearbeide alle inntrykkene fra besøket i Auschwitz-Birkenau på – å få mer kunnskap samtidig som jeg bærer med meg mine egne bilder. Det har fremdeles ikke helt gått opp for meg at jeg faktisk har vært på det stedet, som er blitt stående som selve symbolet på krigens grusomheter. Det vil nok ta tid.
Flere scener fra filmen er foresten spilt inn her i Kazimierz. Om dere har sett filmen, kjenner dere kanskje igjen denne trappen? Det er i de scenene der ghettoene skal tømmes. Vi ser mennesker som løper i panikk og noen gjemmer seg under trappen.
Det var en veldig spesiell stemning på dette stedet, som ikke ligger så langt unna markedet i Plac Nowy. Det hang både bilder og tekster om jøder som ble fratatt hjemmene sine og tvangsflyttet til ghettoer. Folk sto og leste, og det var et alvor over det hele. Kanskje var de etterkommere av de som en gang hadde hatt sitt hjem i Polen.
Før krigen bodde det ca 3,3 millioner jøder i Polen – det vil si at Polen hadde den største jødiske befolkningen i Europa. Av disse ble hele 3 millioner drept under holocaust. Tallene er ikke til å fatte.
Man skulle jo tro at man hadde lært noe av historien, men verden viser gang på gang at det dessverre ikke er tilfelle. Enten det nå er jøder, arabere eller andre folkeslag – alle har de den grunnleggende retten til leve et trygt og verdig liv. Uten frykt for vold eller forfølgelse.
