Det ble tidlig kveld på meg i går. Fikk sånne magesmerter og løp i rute på do, og tilslutt følte jeg bare for å legge meg. Aner ikke hvorfor jeg ble så dårlig for hadde ikke spist noe spesielt. Eneste jeg koste meg med i går kveld var litt ost og kjeks, og jeg pleier ikke reagere på det. Ikke spiste jeg mye heller.

Smertene avtok nå tilslutt og jeg sovnet ganske fort. I dag føler jeg meg fin.

Det som står først på plakaten er egenpleie. En dusj og rens av ansikt. Kanskje blir det også en ansiktsmaske. Det er det som er så deilig med disse lørdagsmorgenen; å kunne dulle og være litt ekstra snill med seg selv. Det er ingenting å haste etter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kanskje blir man litt ego av å bo alene? Jeg håper ikke jeg er det, og tror ikke det egentlig. Det må jo andre svare på i så fall hvordan de oppfatter meg. Det er klart, jeg trenger ikke ta hensyn til andre enn meg selv når jeg er hjemme, men tror andre vil være enig med meg når jeg sier at jeg slipper alt jeg har i hendene om noen trenger meg. Jeg er ikke vond å be. Trenger noen meg, stiller jeg opp.

Jeg er privilegert. Det vet jeg. Jeg har familie og venner jeg setter høyt. Jeg er ikke syk. Jo, har mine plager, men det er det de er; plager. Ingen alvorlig sykdom. Jeg har mennesker rundt meg som stiller opp om jeg skulle trenge det. Det er en stor trygghet.

Alle er ikke så heldige. Vi leser om folk som blir funnet døde hjemme. Da har de kanskje ligget der i månedsvis. Hvordan er det mulig?? Noen er uten familie, andre har kanskje ikke hatt kontakt med familien, men hva med naboer? Det offentlige? Hvordan kan disse gå så til de grader under radaren?

Jeg hadde en venn som ble funnet død hjemme etter ca 10 dager. Han var en einstøing, men vi hadde jevnlig kontakt med han. Det gikk sjelden mer enn 2 -3 uker mellom hver gang vi hadde kontakt og han var også ofte på besøk.

10 dager kan høres lenge ut, men jeg tviler sterkt på at det ville gått så mye lenger. Han ville blitt savnet. Vi ville jo ha reagert. Det hadde nemlig skjedd mer enn én gang at vi dro inn til byen og hjem til han for å sjekke hvordan det sto til. Da hadde vi gjerne prøvd å få tak i han flere ganger. Nå var den en annen venn som hadde prøvd å få kontakt og som tilslutt meldte fra.

Dette er 9 år siden nå og jeg savner ham. Savner stundene vi hadde sammen, kunnskapen hans. Han visste så mye om dyr og natur. Han var raus på så mange måter. Et godt menneske.

Så selv om han var einstøing, hadde han venner. Mange venner. Det er så trist å tenke på disse andre; hvor ensomme de må ha vært. Ensomme i livet og i døden. Og Ikke ha NOEN som savner en?

Vennskap. Venner som kommer, venner som går, venner som alltid er der. Jeg synes det er trist når vennskap tar slutt. Ofte er det ingen spesiell grunn heller – kontakten uteblir rett og slett. I noen tilfeller blir det mye «enveiskjøring» og da går man tilslutt lei. Jeg får i hvert fall tanker om at et vennskap ikke blir sett på som så viktig når det kun går én vei. Man trenger ikke nødvendigvis sees så ofte, men en viss kontakt bør det jo være. En melding i ny og ne, et spørsmål om det går bra osv. Litt interesse.

Det er ikke så lett når relasjoner endres. Spesielt ikke når det er vennskap man trodde skulle vare livet ut. Men folk forandrer seg – også du selv – og da skjer det gjerne at man går i ulike retninger. Jeg har kjent på en liten bitterhet over det. Har følt på at jeg var god å ha i en periode, men når det ikke lenger er behov for meg, er jeg ikke så interessant lenger. Det er sårende, men jeg vet jo ikke 100% om det virkelig er tilfelle eller om det bare er jeg som føler det slik. Det er likevel lite jeg kan gjøre med det, annet enn å gå videre. Bitterhet hjelper ingen.

Jeg har også selv måttet kutte ut enkelte mennesker fra livet mitt. Det har vært langtfra enkelt, men absolutt nødvendig. Det er ikke lett å være den som «blir forlatt», men det er søren meg heller ikke lett å være den som gir slipp. Man vil jo helst beholde mennesker man har vært glade i i livet sitt, men av ymse grunner går ikke det alltid.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg er i hvert fall veldig glad for de vennene jeg har og spesielt for de som alltid har vært der. Til tross for nedturer, har vennskapet holdt, og til og med kommet styrket ut. Dette er venner som har sett meg på mitt verste, men som likevel hadde troen på meg. Vel, kanskje hadde de ikke alltid troen, men de gav meg i hvert fall aldri opp.

Det er jeg evig takknemlig for.

Vi skalker våre luker for i natt kommer Jakob. Masse regn og enkelte steder kan det komme nedbørsrekorder. Nå er jo vi her på Vestlandet vant til ruskevær, men det er skummelt med tanke på rasfare og flom. Jeg er ikke engstelig på egne vegne, men tenker på de som bor i de mest utsatte områdene. Får bare håpe det ikke blir så ille som fryktet.

Egentlig burde jeg bodd på Østlandet for jeg er ikke så altfor glad i dette regnet. På de fine dagene kan lite måle seg med Bergen (heeelt objektivt sagt, selvsagt), men så skrus kranen på og det bare bøtter ned…. Dag etter dag etter dag. På slike på dager hadde jeg nok foretrukket et sted med litt mindre luftfuktighet hehe. Men så snart finværet er tilbake er all ting glemt.

Bergen er byen min ja. Husker første gangen jeg besøkte byen igjen etter at jeg hadde flyttet til Oslo. Jeg kunne ikke se meg mett på fjellene. Det var noe av det jeg savnet mest, nest etter savnet av familie og venner. Byen é Bergen og laget é Brann… Vel, det siste er nok ikke helt sant da. Joda, det er artig når det går bra, men jeg er ærlig talt ikke så interessert i fotball. Jeg er vel den eneste i familien nå som ikke har den interessen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er noe så sjelden som en lavmælt bergenser. Joda, de finnes de også 😉 Vi er ikke alle like brautende og store i kjeften, men jeg havnet selvfølgelig i nærheten av noen av den sorten i sommer. Det var da jeg var i Oslo. Der satt jeg på Egon, nøt freden og den varme sommerkvelden, og plutselig hørte jeg en velkjent dialekt bak meg. Skikkelig høyrøstet og jeg gremmet meg.

Bergensere er selvsagt ingen ensartet gruppe, like lite som trøndere, nordlendinger eller andre er det. Men vi mennesker har lett for å generalisere og sette merkelapper på hverandre.

Det er likevel noe som skille oss fra andre og det er at vi ikke har hunkjønn i bergensk grammatikk. Vi har kun han- og intetkjønn. Vi skriver for eksempel jenten i stedet for jenta, konen i stedet for kona osv. Hanseatene kan trolig ha medvirket til dette og dermed hindret overgangen til det moderne fellesnorske trekjønnsystemet. Et språk med to kjønn er jo naturlig nok lettere enn et språk med flere.

Så ja, vi é kanskje nokke for oss sjøl likevel.

Å diskutere krig og religion (og forsåvidt også legning) på nett fører sjelden noe godt med seg. Been there, done that. Det førte ikke til noe annet enn frustrasjon og fortvilelse over den svart/hvite tankegangen jeg syntes prege diskusjonene. Jeg var ikke så sterk heller på den tiden så jeg tok kritikk (eller det jeg følte var kritikk) veldig personlig.

Dette ligger noen år tilbake i tid nå, men det har gjort meg mer forsiktig. Som jeg har sagt før; jeg velger selv mine kamper. Det er opp til MEG hva jeg ønsker å fokusere på – ingen andre. Jeg lar meg hverken diktere eller styre.

Det har jeg forresten aldri gjort. Jeg har alltid gått mine egne veier og gjerne mot strømmen. Det var ikke bare enkelt den gangen jeg valgte å ikke konfirmere meg – som den eneste i min klasse. Jeg gikk selv til presten og sa i fra. Ingen liker å skille seg ut i den alderen, men jeg kunne ikke bekrefte dåpen når jeg ikke trodde. For meg ville det vært å hykle. Jeg respekterer likevel de av mine klassekamerater som valgte annerledes enn meg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Respekt for andres meninger er grunnleggende i en meningsfull diskusjon. Uten respekt kommer man ingen vei. Å møte andres meninger med hån og spott inngir ikke akkurat til tillit. Da gidder jeg ikke fortsette.

Så får bare noen ha den oppfatningen om at jeg er uten baller siden jeg ikke vil bruke bloggen til de helt store kontroversielle temaene (annet enn når jeg selv vil og føler for det). Det lever jeg veldig godt med. Dessuten har de jo faktisk helt rett i akkurat dét – jeg er jo balleløs 😉

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?

Det er et godt sitat dette, hentet fra Bergprekenen hvor Jesus advarer mot å dømme andre. Flere burde lagt seg dette på hjertet.

For det er jo unektelig litt rart når noen gjør det samme som de selv kritiserer andre for å gjøre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ser de det ikke eller vil de ikke se? Eller er det egne regler som kun gjelder dem? Jeg skjønner ikke helt hva baktanken er. Er det kun for å provosere?

Jeg har en liten mistanke om det nemlig. Men det er helt greit det, bare fortsett slik. Jeg har etterhvert sett mønsteret og det tror jeg ikke jeg er alene om.

Jeg sitter her med iskaffen min og tenker på så mangt. På all urettferdigheten i verden, på hvor neste tur skal gå, at jeg slettes ikke var så flink i matveien i går… Ja, dere skjønner. Mye som foregår i topplokket.

For å ta det siste først; fredager er en stor trigger. Fredager betyr helg, fri fra jobb og kos. Det siste der må jeg finne ut av. Ikke for det at jeg ikke skal kunne kose meg, men kos MÅ jo ikke bety snop! Kos kan jo være så mye annet. Selvsagt gjør det ingenting at jeg kjøper en pose M som er store favoritten nå, men det er dette at jeg blir så fokusert på det i forkant som plager meg.

Snop var det vi tydde til både som kos og trøst da jeg bodde på Risnes. Det samme da jeg bodde i England og i Oslo. Når jeg tenker meg om, startet det vel faktisk egentlig da jeg bodde i England. Jeg var 19 år og jobbet som au pair. Langt borte fra familie og venner for første gang, borte fra alt det trygge. Det er likevel rart å tenke på alt det jeg faktisk klarte de månedene jeg bodde der. Jeg startet for eksempel på skole. Skolen lå et stykke fra unna der jeg bodde så måtte ta buss. Dette fikset jeg uten problemer selv om jeg kan huske at jeg syntes det var litt skummelt i starten. Jeg fikk meg venner – husker spesielt Andreja fra Slovenia. Den gang var vel det en del av Jugoslavia, men hun sa Slovenia.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Likevel var hjemlengselen stor. Så stor at jeg begynte å trøstespise. Saumførte fryseren for å finne noe godt jeg kunne lage meg til lunsj (ble vant til varm lunsj der). Ellers gikk det i kjeks og snop. Så døde min farfar og de dagene som gikk før jeg kunne dra hjem til begravelsen følte som en evighet. Snop lindret – litt.

Det samme skjedde da min farmor døde 5 år senere. Snop lindret til en viss grad smerten.

Slik kan jeg fortsette. I alle livets vanskelige perioder har snop blitt brukt som terapi.

Fredager er en trigger som sagt, men fredagene kan jeg ikke unngå. Vonde perioder vil komme, livet skjer. Selv om jeg ikke er helt i mål, er jeg likevel bedre rustet. Jeg skal ikke være så hard mot meg selv om det glipper i ny og ne – det er ikke dét som ødelegger for helheten.

Siden jeg startet på dette innlegget, har jeg forflyttet meg. Nå er jeg hos foreldrene mine. Får heller filosofere mer siden.

God kveld, god kveld…

Her har det skjedd fint lite siden jeg kom hjem fra jobb. Jeg la meg rett og slett nedpå og duppet av en liten stund, og først nå i kveldingen laget jeg meg middag. Fine folk spiser sent, er det ikke så? I dag sto chili con carne på menyen og det var skikkelig godt.

Dette å lage mat fra bunnen av burde jeg jo begynt med for lenge siden, men som jeg har nevnt tidligere har jeg aldri vært glad i å lage mat. Muligens på grunn av at jeg har følt meg mislykket og at det jeg har prøvd på, ikke er blitt suksess. Jeg har rett og slett følt meg som en kløne på kjøkkenet. Det er en lang prosess å snu en slik tankegang for det har på en måte blitt en sannhet; Vibeke kan ikke lage mat.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå ser jeg at dette ikke stemmer. For hver middag jeg klarer å lage, kjenner jeg på en deilig mestringsfølelse. Jeg kan jo!

Det tar også tid å vende dårlige vaner. Som en alkoholiker, har jeg hatt mine tilbakefall. Riktignok ikke som i «gamle dager», for jeg klarer å «hanke» meg lettere inn og det er heller ikke de samme mengdene. Likevel er tendensen der og det må jeg være obs på. Jeg ser veldig klart hva som trigger behovet for snop eller i hvilke situasjoner behovet oppstår.

Noen klarer å komme til målet fortere enn meg, men dette er ingen konkurranse om hvem som går ned mest på kortest mulig tid. Jeg må ta den tiden som JEG trenger. Så skal jeg være stolt over hva jeg har oppnådd så langt selv om jeg fortsatt har en vei å gå.

Jeg lukker ikke øynene for alt det fæle som skjer selv om jeg ikke skriver om det.

Jeg er ikke likegyldig til all lidelsen palestinerne og nå befolkningen i Beirut, går gjennom.

Det går innpå meg når jeg hører om kolleger som sliter på grunn av at de ikke vet hvordan det går med familie og venner, som lever som fritt vilt på Gaza.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Uavhengig av rase og religion smerter det meg å se barn lide.

Krig er ikke annet enn forakt for liv, som det heter i «Til ungdommen», og akkurat det kan vi vel alle enes om.

Jeg husker frykten jeg hadde som liten for at det skulle bli krig. Og helt ubegrunnet var jo heller ikke den frykten for det var jo et meget spent forhold mellom øst og vest. Den kalde krigen oppsto mellom USA og Sovjetunionen etter andre verdenskrig, og varte til 1991. Trusler om en tredje verdenskrig skremte meg og jeg hadde egentlig ikke trodd vi skulle komme dit hen igjen.

Jeg er så takknemlig for at jeg har alle mine kjære i nærheten og at de befinner seg i god behold.

Jeg trenger ikke være redd for at de skal bli de neste ofrene i et bombeangrep. Jeg trenger ikke bekymre meg om jeg ikke umiddelbart får tak i de når jeg ringer.

Skjønner vi egentlig hvor heldige vi er? Er vi flinke nok til å verdsette det?

Jeg vet ikke. Tror nok at det som skjer i Midtøsten ryster de fleste, men det føles langt borte. Det angår oss ikke så mye som krigen i Ukraina. Ukraina er tross alt i Europa, det er i vår egen verdensdel og mye nærmere. Og det er en konflikt som også kan få konsekvenser også for oss i Norge.

Slik er det lett å tenke. Jeg gjør det, det skal jeg innrømme. Men er det noe covid lærte oss, er det at verden ikke er så stor. Vi er faktisk ikke så mange timer unna elendigheten med fly.

Føler dette ble et rotete innlegg og jeg vet ikke om jeg fikk frem så godt hva jeg mener. Men poenget er i hvert fall at selv om jeg ikke bruker bloggen min til å fronte alle mine politiske meninger, så betyr det ikke at jeg ikke bryr meg eller har meninger om mangt og meget. Men jeg velger å ikke fokusere så mye på det her inne nettopp fordi jeg mener vi får inn mer enn nok fra tv og andre sosiale medier.

Hva andre gjør får være opp til dem.

Det ble en uventet feriedag på meg i dag. Jeg våknet da klokken for lengst hadde passert den tiden jeg vanligvis står opp på, etter en natt med dårlig søvn. Nok en slik natt, men nå skal det sies at jeg har hatt flere ganske gode netter på rad. Men ikke i natt – jeg var varm og det kriblet i beina.

Det er vel en del av overgangsalderen mange plager. Jeg har riktignok vært forskånet for de verste plagene og har ikke trengt å ta hormonbehandling av noe slag. Når jeg ser på mine kolleger som virkelig sliter, er jeg glad jeg har sluppet såpass lett unna.

Ja, det er noen fordeler med å bli eldre. Tap av menstruasjon for eksempel. Det er en lettelse å slippe. Jeg var ganske plaget med smerter og store blødninger, men verst var dagen (og ukene) før mensen kom. Det føltes ikke som jeg fikk fred for ikke før var jeg ferdig med en syklus, så var det på an igjen. Menn vet ikke hvor heldige de er!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men nå er det en saga blott og jeg har gått inn i ny fase av livet. Ikke alt er like positivt som opphør av mens, for jeg kjenner jo på kroppen at jeg ikke er 20 lenger. Den turen jeg gikk i går for eksempel. Jeg var stiv og støl i flere timer etterpå. Samtidig er det viktigere enn noen gang å holde seg i form og det betyr også alt for psyken min. Litt stivhet og stølhet skal jeg tåle. Jeg er jo heldig tross alt som KAN bevege meg. Det er ikke alle som er så heldige. Det finnes de som skulle gitt alt bare for å kunne løfte armene sine og legge de rundt sine kjære. En liten ting vi friske tar for gitt, men som for dem ville betydd alt.

Det hender min mor og jeg går på kafeen på Oasen etter at vi har handlet. Dette er stunder jeg setter stor pris på og det tror jeg hun også gjør. Da unner vi oss litt is, og så prater vi om alt og ingenting.

I går hadde vi en slik stund. Det skal ikke så mye til for å gjøre handleturen litt koseligere. For helt ærlig – det å gå rundt i matbutikken en lørdag ettermiddag er drepen. Nå slapp jeg det i går da for kom til senteret i det min mor sto i kassen – heldigvis hadde jeg nær sagt (og sa det haha). Jeg blir så trøtt når det er så mange folk rundt meg, det evige surret av lyder gjør meg regelrett utmattet.

Slik er det jo også etter spesielle begivenheter der jeg har vært «nødt» til å være mye sosial – da er jeg helt ferdig dagen etterpå. Sier «nødt» i hermetegn for jeg er i utgangspunktet en sosial person og liker å være sammen med andre. Med jeg vet også hvor viktig det er da å tillate meg selv til å få være alene og ikke ha planer dagen etter slike selskapeligheter. Hvis ikke blir jeg et troll å være med hehe. Hundeutstillinger kunne i så måte være utfordrende for meg. Etter en helg borte, omgitt av masse folk, mye stress og nerver, lite søvn samt bjeffing… jeg var heeelt gåen i dager etterpå. Jeg levde for turene, i hvert fall i starten, men de gjorde meg utkjørt. Det hadde ikke gått slik i det lange løp og egentlig gikk det ikke heller på slutten. Det var nok ikke en livsstil for meg. I de dagene var jeg et persilleblad rett og slett. Skulle ingenting for å få meg til å knekke.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Rart å se tilbake på bilder fra den tiden. Det var jo fine stunder også. Savner hundene og drømmer ofte om de, så de lever jo videre i meg.

Savner også venner fra den tiden, vi hadde mange koselige øyeblikk og latteren satt løst. Til tross for at mye var tungt, kan jeg smile med tanken på alt det gøye vi opplevde. Jeg ville ikke vært det foruten, men skulle ønske jeg kjente meg selv bedre den gangen. Jaja, det nytter ikke dvele ved fortiden. Sånn var jeg da og det har ført meg til dit jeg er i dag.