Jeg har en spilleliste på Spotify som heter «Hjerteskjærende fine». Foreløpig inneholder den ikke flere enn 12 låter, men det som skiller disse fra andre låter, er at disse gir meg noe mer. Dette er ikke låter du hører på for å få stemningen i taket, når du skal vaske huset og trenger ekstra energi. Dette er låter som får deg til å tenke, til å fundere, til å føle og kanskje revurdere?

Felles for dem er at de treffer meg midt i hjerteroten. Jeg blir totalt hudløs når jeg lytter. De får frem et spekter av følelser i meg; takknemlighet, ettertenksomhet, tristhet…

1. Til ungdommen (Nordahl Grieg)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.

Denne strofen… krig er forakt for liv. Skrevet av Nordahl Grieg i 1936 da Europa sto på randen av 2. verdenskrig. Dessverre like aktuell den dag i dag.

2. Elias sang (Lars Bremnes)

Nån ser bære fargen på huden,
nån ser bære religion,
nån ser mæ som apokalypsen,
æ savna å vær en person.

En fantastisk tekst skrevet av Lars Bremnes. Er flere som hadde trengt å virkelig lytte til disse ordene. «Når ser bære religion». Folk er ikke bare sin religion, de er mennesker med sine styrker og svakheter, som du og jeg.

3. Vår beste dag (Erik Bye)

Kom og lytt til lyset når det gryr av dag
solen løfter sin trompet mot munnen
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag
Denne dag kan bli vår beste dag

Denne betyr noe helt spesielt for meg. Den gav meg en følelse av håp da alt så ganske mørkt ut.

4. Skigardsvise (Stanley Jacobsen)

Kva er ein skigard? Ein skigard er så mange rare ting:
Ein rad med stokkar sett som eit gjerde
eller eit stengsel i ditt eige sinn,
ein gamal fordom, eit raseskille,
hat og misunning eller aversjon.
Men ein skigard kan ‘kje vara evig, veit du,
kan aldri vara evig.

Det er sikkert ikke så mange i dag som vet hvem Stanley Jacobsen er. Han var aktiv i årene 1976-82 og er mest kjent for visen «I morgon, i morgon, men ikkje i dag» og denne som er på min spilleliste.

5. Gategutt (Lillebjørn Nilsen)

I krematoriet skal min hvite ild
Til slutt
Når hjertet flammer i det siste spill
Forkynne stolt til den som lytter til
Jeg var en gategutt.

Gategutt var egentlig ikke så kjent for meg før jeg så dokumentaren om Lillebjørn. Nå etter at han gikk bort, er deler av teksten spesielt sterk.

6. Tusen bitar (Bjørn Afzelius)

Denne låten var en landeplage for en del år siden. Jeg lyttet nok ikke på teksten den gangen, men igjen; etter en dokumentar fikk jeg for alvor opp øynene for denne. Han hadde det ikke lett og mye var han nok selv skyld i, men du hører smerten i disse ordene:

Det sägs att det finns alltid nånting bra i det som sker
Och tron är ofta den som ger oss styrka
Ja, man säger mycket men man vet så lite om sig själv
När ångesten och ensamheten kommer

För när vännerna försvinner eller kärleken tar slut
Ser man allt med lite andra ögon
Så man övar sig och långsamt blir man bättre på att se
Skillnad mellan sanningar och lögner.

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
Det har gett mig skrattet
Det har gett mig smärtan
Så att jag kan skilja lyckan ifrån sorgen
Dom två ting som skapar alla mina sånger
Och mina sånger som är era sånger
Och alla sånger som är samma sånger
Och mina sånger som era sånger
Och alla sånger som är sanna

8. Jag har bott vid en landsväg (Edvard Persson)

9. Håll ut (Bo Kaspers Orkester)

10. Yamore (Salif Keita)

11. To over 12 (Frida Ånnevik)

12. Så lenge skuta kan gå (Erik Bye)

Har du en slik liste? Noen sanger som betyr noe helt spesielt for deg?

Jeg må bare innrømme det; jeg er av dem som ennå ser på Eurovision Song Contest. Som får frysninger når det er Norges tur (kommer litt an på bidraget da hehe), som blir fornærmet over svenske journalisters stikk og kjenner oppgittheten strømme gjennom kroppen hver gang stemmene deles ut, og Norge ikke verdiges med ett eneste poeng 🤭 For ikke å snakke om alt pjattet mellom innslagene og under stemmeavgivningen bare for å hale ut tiden.

Likevel ser jeg på, hvert eneste år 🤣 Til tider er det en lidelse, men så er det jo showet «alle hater, men likevel ser på».

Musikken er av ymse kvalitet, noe er jo direkte fælt, men generelt sett synes jeg nivået har kommet seg. I år har jeg kun hørt den norske og den kroatiske, og begge låtene liker jeg. Selv om jeg selvsagt heier på Gåte, tror jeg nok den kroatiske vil stikke av med seieren. De troner i hvert fall oddsen i skrivende stund. Norge stiger, men er vel foreløpig på 14. plass.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Blir spennende i kveld da og se om Gåte går videre til finalen på lørdag. Finalen er i Malmø og der er det et stort sikkerhetsoppbud, mye pga Israels «utskremte». Det er ventet mange demonstranter og noe annet var vel heller ikke å vente.

Burde Israel i det hele tatt fått være med? Russland får det jo ikke, så det er jo unektelig litt rart at det gjøres slik forskjell.

Vel, vel, nå er andre semifinale i gang så da får vi se hvordan det hele går.

Kristi Himmelfartsdag er en kristen helligdag som feires av kristne over hele verden til minne om da Jesus for til himmelen. For meg personlig betyr den ingenting annet enn (igjen) en kjærkommen fridag.

Jeg er ikke kristen og har aldri vært det. Jeg sto lenge i det som var statskirken fordi jeg var døpt, men da statskirken opphørte i 2012, valgte jeg å melde meg ut av Den norske kirke. Hadde foreldrene mine fått bestemme den gangen jeg var baby, ville jeg i utgangspunktet aldri blitt døpt, men de gav seg etter påtrykk fra familien. Det var jo fremdeles vanlig den gangen at barn ble døpt – i dag velger flere og flere å ha navnefest i stedet for. En fin markering uten noe religiøst innhold.

Min påstand er at dåp for de fleste nok er mer tradisjon enn at de virkelig TROR.

Jeg respekterer de som tror, uavhengig av hvilken religion de tilhører, men forstå, det kan jeg ikke. For meg er det ubegripelig at noen fullt og helt kan tro på jomfrufødsel, oppstandelse fra de døde og himmelfart. All fornuft tilsier at dette er umulig. Og det som gjør det enda mer absurd, er at de samme kan hånle av mennesker som påstår de ser engler og spøkelser.

Hva gjør det ene mer rett enn det andre? Fordi det står nedskrevet i en sort bok? En bok som ble til ved muntlige fortellinger for så å bli skrevet ned. Bibelen er forøvrig heller ikke én fysisk bok, men består av forskjellige fortellinger, profetier, salmer osv.

At religion er roten til det meste av ondskapen i verden, tror jeg vi trygt kan slå fast. Det er det nok av eksempler på opp gjennom tidene. Korstogene i middelalderen til konflikten i Nord-Irland på 1900-tallet for eksempel. Og nå; krigen i Midtøsten…

Det snakkes om hellig krig, men aldri har vel to ord passet mindre sammen. Krig kan aldri være hellig, det er kun destruktivt og trist.

8. mai 1943 kom det en liten guttepjokk til verden i Bergen. Norge var okkupert på tredje året så jeg har ofte lurt på hvordan det må ha vært for mine besteforeldre på den tiden. Selv om de ikke direkte led noe nød, må tilværelsen likevel ha fortonet seg vanskelig. Det var nok ikke bare bare å sette et barn til verden med tanke på hvor uviss fremtiden var.

Lite visste de at akkurat denne dagen to år senere skulle freden komme.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne lille guttepjokken var min far og i dag fyller han 81 år ♥️

Kroppen er ikke hva den en gang var, men hodet er det ingenting i veien med. Vitebegjærlig og nysgjerrig (på en positiv måte), og skarp som få. Er ikke mange som kan ramse opp alle monarkene fra den første Tudor til den siste, og det til og med med korrekte årstall. Er det noe jeg lurer på, kan jeg bare spørre min far og han vet.

Jeg har forøvrig arvet denne interessen for historie. Og så er vi begge glade i kart!

I dag har nesten hele familien vært samlet for å feire bursdagsbarnet. Vi har det alltid koselig når vi er sammen og det er aldri noe krangling eller bråk. Vi ler mye og gir ofte uttrykk for hvor glade vi er i hverandre. Vi er kanskje ikke rike økonomisk sett, men jeg føler meg både heldig og rik som har den familien jeg har.

Det er ikke alle som har en mor og en far når de selv er godt oppi 50-årene. Dette er jeg veldig klar over og er derfor så takknemlig for at jeg har mine ♥️ Min største frykt er den dagen de ikke lenger er her… Det er en tanke jeg nesten ikke orker tenke på, men vet at når den dagen kommer, vil vi ikke ha noe usagt. Det er en trøst. Mine foreldre V E T hva de betyr og har betydd for meg og min søster.

Gratulerer så masse med dagen, kjære pappa! Uendelig glad i deg og i mamma❣️

Lørdagsmorgen. Eller kanskje formiddag, som andre ville sagt 😉 Jeg er uforbederlig også på dette punktet. Andre spretter opp tidlig om det så er hverdag eller helg, mens andre (som meg selv) benytter en hver anledning til å ligge «bare 5 minutter til». De 5 minuttene har bare en lei tendens til å bli så mye, mye mer… Enda til at jeg VET hvor deilig det er når jeg først har kommet meg opp.

Ja ja. Jeg kom meg nå opp tidligere enn jeg pleier og det er jo et fremskritt. Så her sitter jeg men en kopp iskaffe mens jeg prøver å knote ned noen ord.

Og akkurat DET har vært langt fra lett i det siste. Jeg klarer bare ikke finne ordene! Det har vært så mye støy også i bloggverdenen så er vanskelig å vite hvor man skal trå… Veien har vært minelagt, så å si. Jeg prøver å skille sak fra person, og er ikke interessert i å bli blandet inn i gamle konflikter. Det minner meg så altfor mye om den gangen jeg var ny på jobben. Jeg forsto raskt at her ulmet det, men for meg som ikke kjente historikken, men kun ble den fortalt, var det umulig å velge side. Og hvorfor skulle jeg det? Livet har lært meg at én «sannhet» ikke nødvendigvis er den fulle sannhet. En opplevelse er subjektiv og dermed kan det oppstå mange «sannheter». Det er umulig for en utenforstående å kunne ta et standpunkt. Vi må kunne få lov til å gjøre egne erfaringer og ta et standpunkt ut i fra det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sånn. Da var det sagt. Som om noen bryr seg om hva en bitteliten, ubetydelig noksagt av en blogger mener hehe. Men jeg forbeholder meg retten til å uttale meg, jeg som andre. Bråk skaper uansett så mye støy at viktige budskap drukner og det er synd.

  Image by sharkolot from Pixabay

Jeg er en uforbederlig romantiker. Jeg håper alltid på at det skal gå bra til slutt, at rettferdigheten skal seire, og fiender ende opp som venner. Slikt skjer gjerne i filmer, men sjelden i virkeligheten. Dessverre.

Jeg er nok muligens også en tanke naiv i så måte. Men når andre strekker ut en hånd (slik jeg oppfattet det i hvert fall) og den hånden nokså bryskt blir avvist, vel – da får jeg litt vondt inni meg. Vedkommende ble ikke trodd på sine ord og vi har vel alle en gang kjent på hvordan det føles. Det er ikke noe godt.

Jeg forstår meg ikke helt på mennesker som kan gå rundt i all verdens tid og være så sinte. Da er det tross alt bedre å bruse opp, ta en fight (ikke bokstavlig da…) og så skvære opp. Bli ferdig. Ikke tvære på det i det uendelige og i enhver sammenheng spy ut av seg edder og galle.
Til syvende og sist går det egentlig mest utover en selv.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi burde alle være litt mer rause med hverandre og der har også jeg en vei å gå.

«Be the better person».

Det ble en sen morgen (igjen) til tross for at jeg var våken tidligere. Det var da en voldsom «skravling» utenfor, men av den sorten som forteller meg at våren er her. Herlig fuglekvitter!

Likevel la jeg meg til for å sove «bare litt til», men det ble mer enn bare «litt». Jaja, det er lørdag og helg, jeg har fri og da er det lov. Basta!

Så her sitter jeg nå og skriver et innlegg etter flere dagers tørke, mens jeg nyter en kopp iskaffe og tenker…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

… blant annet på hvor mange rare mennesker som finnes. Mennesker som absolutt MÅ uttale seg om alt og intet; som kverulerer, harselerer, latterliggjør… ofte uten en gang å ha lest ordentlig det de uttaler seg om. Du finner de i diverse kommentarfelt på nettet, og ofte (pussig nok) under nyhetsinnslag som ikke en gang «interesser de». Altså; hvorfor kommentere noe om det ikke interesserer? Det fascinerer meg.

Det er jo også en grunn til at slike innlegg dukker opp på siden deres. Du har kanskje lagt merke til at om du har søkt på nettet etter noe spesielt, så popper det opp reklamer senere om akkurat det du tidligere har vært inne på?

Det er på grunn av algoritmene. Når du søker på nettet, legger du igjen spor etter deg og så tilpasses reklamen etter det du søker mye på. Legger du da igjen en kommentar under en nyhet du egentlig ikke er interessert i, har du egentlig vist algoritmene det motsatte. For å si det enkelt. Det beste er å la være å kommentere, men det forstår ikke folk. Eller vil ikke forstå for de er nok innerst inne litt interessert likevel. Eller de liker å «trolle» litt. Tror helst det siste jeg da, i hvert fall i de fleste tilfeller.

Jeg har for lengst gitt opp å forstå slike mennesker. Det er bortkastet tid, men jeg kan likevel ikke la være å undre meg.

Dagen i går forsvant før jeg rakk å skrive et eneste ord. Ikke at jeg må skrive hver dag, det er jo ikke hver dag jeg har noe å formidle. Dessuten var jeg sammen med familien min og da prioritererer jeg dem. Jeg prøver å ikke være for mye på mobilen når nevøen min er i nærheten, men merker jo hvor avhengig jeg er. Før jeg vet ordet av det sitter jeg der og trykker på mobilen, uten at jeg en gang kan huske at jeg tok den opp. Det er litt skremmende. Jeg er glad det ikke var slik den gangen mine besteforeldre levde, at tiden jeg hadde med dem gikk bort i scrolling.

Vi pratet mye. Vi var tilstede på en helt annen måte enn i dag. Det er godt å tenke på, men også litt trist for alt som har skjedd i løpet av disse årene rent teknologisk er ikke bare til det gode. Postkontor er lagt ned. Kontakt med offentlige tjenester skjer sjelden eller i liten grad gjennom personlig oppmøte. Alt er basert på at man enten må ha pc/nettbrett/smarttelefon. Kan man i det hele tatt klare seg uten i dag?

Så lenge alt fungerer er det forsåvidt greit. Men så snart noe skjærer seg, er det ikke bare bare å få hjelp. Det er i hvert fall ikke alltid innlysende å vite hvor man skal henvende seg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den gangen jeg jobbet på en liten bibliotekfilial, tror jeg at mange av de faste lånerne kom vel så mye for å møte kjente, som for å låne en bok. Kanskje mer det første enn det siste. Biblioteket var en møteplass og slik var det gjerne også på de små lokale postkontorene også. Bibliotekene er stadig en sosial møteplass, men tror likevel noe gikk tapt da de små filialene ble lagt ned. Det svarte seg ikke økonomisk, men må alt handle om dét? Jeg vet hvor mye det betød for mange å kunne komme til biblioteket og få denne kontakten med andre. Kanskje var dette den eneste muligheten de hadde for å kunne treffe likesinnede, for å bli sett. Og det aspektet er vel så viktig i mine øyne.

I Bergen forsvant flere av de små filialene i løpet av noen få år. I tillegg ble Bokbussen lagt ned så det var mange som mistet et viktig kulturtilbud i sitt nærmiljø.

Det er en skam.

Det positive er at Laksevåg bibliotekfilial gjenoppsto etter massivt påtrykk fra lokale krefter. Nå håper jeg filialen er kommet for å bli.

Jeg begynner så smått å forstå at jeg duger til så mye mer enn jeg tror. Eller har trodd. Mangel på selvtillit har ført til at jeg har hatt null tro på meg selv både privat, men også på arbeidsplassen. Selv de enkleste ting (som for eksempel å fylle bensin) «klarte» jeg ikke. Ikke alene i hvert fall. Jeg turde heller ikke kjøre bil når jeg var alene, da lot jeg bilen stå. Så om jeg skulle være alene hjemme noen dager, måtte matvarer være i hus slik at jeg skulle slippe å kjøre ut. For det kunne jeg jo ikke.

Da jeg virkelig måtte klare meg alene, hadde jeg ikke noe valg, men husker ennå på usikkerheten jeg følte. Det tok sin tid før jeg følte meg trygg og stolte på at dette var noe jeg taklet.

Dette ligger noen år tilbake i tid, men den dårlige selvtilliten har fulgt meg på andre områder. Som på kjøkkenet. «Sannheten» om at jeg ikke duger på kjøkkenet er noe jeg tidvis fortsatt sliter med. Så blir jeg overrasket over meg selv når jeg klarer noe.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som å lage eggerøre.
Huff…skammer meg nesten over å si det, men dette er faktisk sannheten. Så håpløs har jeg følt meg at selv de enkleste små retter har blitt uoverkommelig. Eller jeg har trodd det, for i virkeligheten er det jo ikke vanskelig i det hele tatt. Men det er noe med det å tørre og bare hive seg ut i det. For de fleste er ikke dette noe heksekunst, men for noen kan det faktisk føles slik. Jaja, på den positive siden skal det lite til før jeg får en gedigen mestringsfølelse da 😉

Rett før helgen klarte jeg å fikse noe teknisk på jobben. Dette er noe vi har slitt med i lengre tid og jeg hadde a l d r i trodd at jeg skulle klare å finne ut av det. Selv nå er jeg usikker om jeg virkelig har klart å løse problemet, men vi testet det flere ganger på fredag og da funket det. Likevel venter jeg bare på at noe skal dukke opp for å «bevise» at jeg likevel ikke dugde.
Snakk om å være sin egen verste fiende.

Likevel; OM det skulle dukke opp flere problemer vet jeg i hvert fall litt mer om hvor problemet ligger og da har vi i det minste kommet ett skritt nærmere en løsning.

En liten oppdatering på Embla: det renner ikke lenger så mye fra nesen hennes, men hun får fortsatt episoder med innovernysing. Nå har hun bare gått på medisiner i fire dager, og har noen dager igjen, men er hun ikke helt frisk til over påske, blir det ny tur til dyrlege.

Noen vil kanskje mene jeg lukker øynene for alt det vonde som skjer rundt omkring i verden siden jeg sjelden eller aldri skriver om det. Og kanskje er det nettopp det jeg gjør, men som jeg har sagt før; jeg orker rett og slett ikke forholde meg til alt det fæle. Vonde drømmer er en billig pris å betale, det skjønner jeg. Når jeg våkner er jeg ute av marerittet – det er ikke de som befinner seg midt oppi det. Likevel føler jeg et behov for å beskytte meg selv litt.

Jeg beundrer de som står på, som demonstrerer, de som virkelig gjør noe. Men jeg må bare innse at jeg er ikke der. Gjør det meg til et dårligere menneske? Kanskje er jeg som strutsen som stikker hodet i sanden og ikke ser noe av det som skjer rundt, men samtidig får jeg jo det med meg, er nesten ikke til å unngå det. Da skal man i så fall være ganske så blind.

Kanskje er det slik at det er det som er nærmest som gjør sterkest inntrykk. Jeg kjente i hvert fall på en sorg i går da jeg så bildene fra begravelsen til den lille gutten på syv år som ble påkjørt. Både faren og moren holdt minnetaler og jeg fatter ikke hvor de tok styrken fra. Men det er jo gjerne slik at vi mennesker har en indre styrke som hentes frem når det utenkelige skjer. En styrke vi ikke er klar over at vi har før vi står der.

Ingen går gjennom livet uten noengang å kjenne på sorg. Sorgen kan være vond å bære om det så er en gammel bestemor eller et kjæledyr som har gått bort. Likevel; det å miste et barn… det er noe naturstridig. Et barn skal ikke gå bort før sine foreldre.

Jeg innrømmer at jeg er redd når jeg leser de store krigsoverskriftene. Ikke så redd for min egen del, men for at noe vondt skal skje med mine nærmeste om det skulle bryte ut en ny verdenskrig. Vi kan jo ikke vite om det vil skje. Selv om politikerne prøver å berolige, ble vi jo en gang tatt på sengen.

Dette var dystre tanker på en lørdags morgen. Sikkert utløst av nok en terrorhandling med mange drepte. Mennesker som var samlet for å hygge seg på konsert og så ender det på verst tenkelige måte.

Hva får mennesker til å begå slike handlinger?

Menneskesinnet er et særegent sted. Helt på egenhånd kan det gjøre himmel om til helvete, og helvete om til himmel. – J. Milton