Det hender min mor og jeg går på kafeen på Oasen etter at vi har handlet. Dette er stunder jeg setter stor pris på og det tror jeg hun også gjør. Da unner vi oss litt is, og så prater vi om alt og ingenting.

I går hadde vi en slik stund. Det skal ikke så mye til for å gjøre handleturen litt koseligere. For helt ærlig – det å gå rundt i matbutikken en lørdag ettermiddag er drepen. Nå slapp jeg det i går da for kom til senteret i det min mor sto i kassen – heldigvis hadde jeg nær sagt (og sa det haha). Jeg blir så trøtt når det er så mange folk rundt meg, det evige surret av lyder gjør meg regelrett utmattet.

Slik er det jo også etter spesielle begivenheter der jeg har vært «nødt» til å være mye sosial – da er jeg helt ferdig dagen etterpå. Sier «nødt» i hermetegn for jeg er i utgangspunktet en sosial person og liker å være sammen med andre. Med jeg vet også hvor viktig det er da å tillate meg selv til å få være alene og ikke ha planer dagen etter slike selskapeligheter. Hvis ikke blir jeg et troll å være med hehe. Hundeutstillinger kunne i så måte være utfordrende for meg. Etter en helg borte, omgitt av masse folk, mye stress og nerver, lite søvn samt bjeffing… jeg var heeelt gåen i dager etterpå. Jeg levde for turene, i hvert fall i starten, men de gjorde meg utkjørt. Det hadde ikke gått slik i det lange løp og egentlig gikk det ikke heller på slutten. Det var nok ikke en livsstil for meg. I de dagene var jeg et persilleblad rett og slett. Skulle ingenting for å få meg til å knekke.

Rart å se tilbake på bilder fra den tiden. Det var jo fine stunder også. Savner hundene og drømmer ofte om de, så de lever jo videre i meg.

Savner også venner fra den tiden, vi hadde mange koselige øyeblikk og latteren satt løst. Til tross for at mye var tungt, kan jeg smile med tanken på alt det gøye vi opplevde. Jeg ville ikke vært det foruten, men skulle ønske jeg kjente meg selv bedre den gangen. Jaja, det nytter ikke dvele ved fortiden. Sånn var jeg da og det har ført meg til dit jeg er i dag.