Vennskap. Venner som kommer, venner som går, venner som alltid er der. Jeg synes det er trist når vennskap tar slutt. Ofte er det ingen spesiell grunn heller – kontakten uteblir rett og slett. I noen tilfeller blir det mye «enveiskjøring» og da går man tilslutt lei. Jeg får i hvert fall tanker om at et vennskap ikke blir sett på som så viktig når det kun går én vei. Man trenger ikke nødvendigvis sees så ofte, men en viss kontakt bør det jo være. En melding i ny og ne, et spørsmål om det går bra osv. Litt interesse.
Det er ikke så lett når relasjoner endres. Spesielt ikke når det er vennskap man trodde skulle vare livet ut. Men folk forandrer seg – også du selv – og da skjer det gjerne at man går i ulike retninger. Jeg har kjent på en liten bitterhet over det. Har følt på at jeg var god å ha i en periode, men når det ikke lenger er behov for meg, er jeg ikke så interessant lenger. Det er sårende, men jeg vet jo ikke 100% om det virkelig er tilfelle eller om det bare er jeg som føler det slik. Det er likevel lite jeg kan gjøre med det, annet enn å gå videre. Bitterhet hjelper ingen.
Jeg har også selv måttet kutte ut enkelte mennesker fra livet mitt. Det har vært langtfra enkelt, men absolutt nødvendig. Det er ikke lett å være den som «blir forlatt», men det er søren meg heller ikke lett å være den som gir slipp. Man vil jo helst beholde mennesker man har vært glade i i livet sitt, men av ymse grunner går ikke det alltid.
Jeg er i hvert fall veldig glad for de vennene jeg har og spesielt for de som alltid har vært der. Til tross for nedturer, har vennskapet holdt, og til og med kommet styrket ut. Dette er venner som har sett meg på mitt verste, men som likevel hadde troen på meg. Vel, kanskje hadde de ikke alltid troen, men de gav meg i hvert fall aldri opp.
Det er jeg evig takknemlig for.
Veldig enig med deg. Når det blir enveis blir jeg både skuffet og lei meg. Og tenker at dette er ikke noe “vits” lenger. Jeg prøver å gi blaffen jeg også, i hvorfor det ble sånn. Noen jeg har kjent veldig veldig lenge tåler at man er litt til og fra i perioder. Men er det folk man har blitt kjent med i det siste, så trenger vennskap litt “pleie” i mine øyne. Og da bør det gå begge veier.
Mei, det er litt trist at når jeg sier jeg savner dem, får jeg ingenting tilbake. Da gir jeg opp. Enig i dette at et gammelt vennskap tåler litt fravær i perioder, men når det går år mellom, blir jeg lei.
Fint innlegg og jeg kjenner meg igjen der. Noe må man bare gi slipp på, og det er vondt – så gir andre slipp på deg – og det er også vondt. Så er det de vennskap som er for evig og alltid. Gledes <3 Takknemlig <3
Tusen takk, kjære deg ♥️ det er vondt begge deler ja. Ekstra takknemlig for de som alltid er der ♥️
De fleste kjenner seg igjen i dette. Knytter meg mindre til mennesker i dag. Synes firbeinte er mer lojale og gode 🥰🐰
De firbente er de absolutt beste vennene man kan ha! Ingen over – ingen ved siden.