Å diskutere krig og religion (og forsåvidt også legning) på nett fører sjelden noe godt med seg. Been there, done that. Det førte ikke til noe annet enn frustrasjon og fortvilelse over den svart/hvite tankegangen jeg syntes prege diskusjonene. Jeg var ikke så sterk heller på den tiden så jeg tok kritikk (eller det jeg følte var kritikk) veldig personlig.

Dette ligger noen år tilbake i tid nå, men det har gjort meg mer forsiktig. Som jeg har sagt før; jeg velger selv mine kamper. Det er opp til MEG hva jeg ønsker å fokusere på – ingen andre. Jeg lar meg hverken diktere eller styre.

Det har jeg forresten aldri gjort. Jeg har alltid gått mine egne veier og gjerne mot strømmen. Det var ikke bare enkelt den gangen jeg valgte å ikke konfirmere meg – som den eneste i min klasse. Jeg gikk selv til presten og sa i fra. Ingen liker å skille seg ut i den alderen, men jeg kunne ikke bekrefte dåpen når jeg ikke trodde. For meg ville det vært å hykle. Jeg respekterer likevel de av mine klassekamerater som valgte annerledes enn meg.

Respekt for andres meninger er grunnleggende i en meningsfull diskusjon. Uten respekt kommer man ingen vei. Å møte andres meninger med hån og spott inngir ikke akkurat til tillit. Da gidder jeg ikke fortsette.

Så får bare noen ha den oppfatningen om at jeg er uten baller siden jeg ikke vil bruke bloggen til de helt store kontroversielle temaene (annet enn når jeg selv vil og føler for det). Det lever jeg veldig godt med. Dessuten har de jo faktisk helt rett i akkurat dét – jeg er jo balleløs