Jeg lukker ikke øynene for alt det fæle som skjer selv om jeg ikke skriver om det.
Jeg er ikke likegyldig til all lidelsen palestinerne og nå befolkningen i Beirut, går gjennom.
Det går innpå meg når jeg hører om kolleger som sliter på grunn av at de ikke vet hvordan det går med familie og venner, som lever som fritt vilt på Gaza.
Uavhengig av rase og religion smerter det meg å se barn lide.
Krig er ikke annet enn forakt for liv, som det heter i «Til ungdommen», og akkurat det kan vi vel alle enes om.
Jeg husker frykten jeg hadde som liten for at det skulle bli krig. Og helt ubegrunnet var jo heller ikke den frykten for det var jo et meget spent forhold mellom øst og vest. Den kalde krigen oppsto mellom USA og Sovjetunionen etter andre verdenskrig, og varte til 1991. Trusler om en tredje verdenskrig skremte meg og jeg hadde egentlig ikke trodd vi skulle komme dit hen igjen.
Jeg er så takknemlig for at jeg har alle mine kjære i nærheten og at de befinner seg i god behold.
Jeg trenger ikke være redd for at de skal bli de neste ofrene i et bombeangrep. Jeg trenger ikke bekymre meg om jeg ikke umiddelbart får tak i de når jeg ringer.
Skjønner vi egentlig hvor heldige vi er? Er vi flinke nok til å verdsette det?
Jeg vet ikke. Tror nok at det som skjer i Midtøsten ryster de fleste, men det føles langt borte. Det angår oss ikke så mye som krigen i Ukraina. Ukraina er tross alt i Europa, det er i vår egen verdensdel og mye nærmere. Og det er en konflikt som også kan få konsekvenser også for oss i Norge.
Slik er det lett å tenke. Jeg gjør det, det skal jeg innrømme. Men er det noe covid lærte oss, er det at verden ikke er så stor. Vi er faktisk ikke så mange timer unna elendigheten med fly.
Føler dette ble et rotete innlegg og jeg vet ikke om jeg fikk frem så godt hva jeg mener. Men poenget er i hvert fall at selv om jeg ikke bruker bloggen min til å fronte alle mine politiske meninger, så betyr det ikke at jeg ikke bryr meg eller har meninger om mangt og meget. Men jeg velger å ikke fokusere så mye på det her inne nettopp fordi jeg mener vi får inn mer enn nok fra tv og andre sosiale medier.
Hva andre gjør får være opp til dem.
Din blogg du bestemmer.
Det at man ikke skriver om krig og elendighet betyr ikke at man ikke bryr seg.
Det blir på samme måten som at man spiser selv om man ikke blogger om mat, man har (forhåpentligvis) på seg klær selv om man ikke blogger om mote.
Man bestemmer vel selv hva man vil blogge om.
Hahaha, du kan få sagt det. Men ja, skulle alle skrevet om det samme ville det blitt kjedelig, tenker jeg.
Jeg tok et valg da jeg startet bloggen i 2009 at jeg ikke skulle skrive debatt innlegg, som ville starte store diskusjoner og krangler på bloggen. Det blir bare for mye… Dette som skjer både på Gaza og i Ukraina opptar meg mye, og jeg tenker ganske ofte på det. Orker ikke å se ødeleggelsene mm på nyhetene, for jeg kjenner at jeg ikke har godt av det. Husker også at jeg som barn lå i sengen på kvelden å hørte om det betente situasjonen mellom USA og Sovjet, og var så redd å begynte å gråte så foreldrene mine måtte komme inn å trøste meg. Vi er veldig heldig som bor i et land som Norge, hvor vi kan ytre meningene våre uten å bli straffet for dem. Klem
Helt enig, Vera. Det må være opp til hver og en hva de ønsker å fronte.
Jeg er som deg. Jeg har massevis av meninger jeg. Og jeg bryr meg om litt av hvert skal jeg bare ha sagt. Men jeg har min blogg som en pause, et luftehull, et sted jeg kan kose meg. Man blir eksponert for nok av triste ting ellers. Jeg orker ikke å ha fokus på de. I tillegg synes jeg debatter og diskusjoner i skriftlig form ofte fører med seg enda mer negativt Skal jeg diskutere så gjør jeg det muntlig…
Enig! Jeg kan nok bruke bloggen til å ventilere litt, men orker ikke de store debattene her inne. Det hender jeg svarer på enkelte ting jeg reagerer på, men prøver alltid å være saklig.
Jeg synes folk LETT misforstår når det er skriftlig. Så lar det helst være
Vi lever i en fryktelig spennende tid. Om vi setter nok pris på at vi har det så bra som vi har…, det er nok vanskelig å svare på. Men en føler nok gufset. Og uansett kan det skje mange forandringer om det blir enda mer lidelse, tenker bare på det en er vant med å finne i butikken -. Vi er ikke sjølhjulpen med produksjon av mat. Nei, en trodde ikke, trodde bedre om menneskene.
Men skjønner godt at du velger andre ting å skrive om, blir ikke bedre om en skriver side opp og side ned på blogg.
Nei, jeg tenker at det får være opp til en selv hva en ønsker å fokusere på. Så får andre mene det de vil.