Sjelden har vel disse ordene fra Henning Kvitnes vist seg å være mer sant. I dagene som er gått siden saken om Marius eksploderte, har det ene grumset etter det andre blitt dratt frem. Både Mette-Marit, Morten Borg (far til Marius) og bror til Mette-Marit har alle opplevd å få sine tidligere synder frem i lyset. Man har spekulert i arvelighet når det kommer til rus og vold.

Jeg tenker; alle kan trå feil i livet – selv medlemmer av kongefamilien. At noe man gjorde i sin pure ungdom fortsatt skal henge ved en nesten 30 år senere, synes jeg er uhørt. Når har man «sonet» ferdig?

Derfor synes jeg synd på Marius. For dette kommer henge ved ham i lang, lang tid. Kanskje blir han heller aldri helt kvitt stempelet som narkoman og voldsforbryter uansett om han (forhåpentligvis) skulle klare å komme seg på rett kjøl igjen. En gang voldsmann, alltid voldsmann, sant?

Spekulasjonene har vært mange. Foreldrene MÅ jo ha gjort noe feil siden han er blitt slik og hvorfor har de ikke tatt grep før? Men hva vet vi om hva som har gått for seg innenfor husets fire vegger? Hvis det stemmer som Marius selv sier i uttalelsen han kom med i dag, har han slitt med rus i lengre tid, og også vært innlagt. Jeg er sikker på at foreldrene har prøvd å gjøre alt for sønnen sin, men om viljen ikke er til stede hos misbrukeren, er det fint lite pårørende kan gjøre.

At han har utvist svært dårlig dømmekraft er ikke å ta for hardt i. Jeg vet heller ikke hvor ektefølt den beklagelsen han kom med, er. Noen roser han for hans ærlighet og åpenhet – andre mener han manipulerer. At det kun er brannslukking. Jeg vet ikke. Jeg ønsker jo å tro det beste om mennesker, men kanskje er jeg naiv. En ting er i hvert fall sikkert og det er at ingen vet hvordan det har vært å vokse opp og være Marius. Hans rolle har jo unektelig vært noe… spesiell. Dette sier jeg IKKE for å unnskylde hans oppførsel, men jeg prøver bare å forstå. Det må jo ha vært veldig forvirrende for en liten gutt. Han er medlem av kongefamilien, men har ingen offisiell rolle. Like fullt har han vært til stede på flere offisielle tilstelninger. Kanskje ikke så rart at han har hatt «behov» for å leke «konge» på byen slik ryktene sier.

Jeg er forøvrig skeptisk til at Mette-Marit tok kontakt med offeret – det tror jeg var en tabbe av henne. Ikke at jeg tror hensikten var å påvirke, for Mette-Marit virker å være et genuint varmt menneske, men hun burde trø varsommere. Nå vet vi ingenting om hun kjenner vedkommende. Det er jo godt mulig hun gjør det siden det var kjæresten til Marius, men likevel er det betenkelig. Det er tross alt en politisak. Hun styres litt for mye av følelser av og til, og det kan få konsekvenser for tilliten til kongehuset.

Og er det noe et kongehus virkelig trenger, er det tillit og støtte fra folket…

Det ble en ganske så slapp dag i går. Jeg var trøtt i utgangspunktet, men du blir jo ikke mer opplagt av å bare sitte på rompen. Snarere tvert i mot, så i dag bestemte jeg meg for å komme meg ut på tur. Valget falt på Kanadaskogen.

Det så litt mørkt ut da vi ankom parkeringsplassen ved Tennebekk, men kom oss hele veien rundt uten å bli våt. Det skinte til og med opp innimellom. Traff kun noen få andre turgåere, og på badeplassen var det heller ikke mange så det var stille og rolig – akkurat som jeg liker det.

I dag ville Iben min fylt 16 år. Det er allerede snart to år siden jeg måtte la henne få slippe – altså, hvor blir tiden av?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Husker så godt den dagen hun og søster Tira kom til verden. Det var en varmt sommerkveld og mor Nikita hadde vært fødselssyk hele dagen. Vi var i stadig kontakt med dyrlege for vi mente hun var i gang med pressrier uten at noe skjedde, men først da vi ringte igjen og sa at nå henger halen ut, forsto også dyrlegen at her hastet det. Utrolig nok – mens de gjorde i stand til hastekeisersnitt, klarte venninnen min å få valpen som satt fast, ut! Tilsynelatende livløs, men under over alle under – hun overlevde! Dette var altså Iben. Søster Tira kom til verden kort tid etter.

Her var de nesten 5 uker gamle.

Begge levde opp, men Tira hadde sine utfordringer. Hun nektet å die i starten og det samme skjedde da hun fikk sin første ormekur, 2 uker gammel. Siden viste det seg at hun kun hadde én nyre. Hun var bare 9 1/2 år da hun døde.

Det var litt stusselig å våkne mutters alene i dag, jeg må innrømme det. Har jo hatt folk rundt meg hele tiden i 14 dager, så da er det en overgang å plutselig være bare meg igjen. Men jeg er takknemlig for den fine tiden jeg har hatt og heldigvis er ikke ferien over helt ennå.

Det er nå som jeg er hjemme igjen at jeg går til hvor stille det virkelig er på Losna. Her er det en jevn dur fra trafikken som jeg vanligvis ikke legger merke til, men nå som jeg har blitt vant til stillheten på Losna, legger jeg ekstra merke til støyen. På Losna er det ingen biler, det eneste man kan høre av motordur er når noen kjører rundt med hagetraktoren og klipper gress. Ellers er det kun naturlige lyder som fuglekvitter, sildring fra elven og brekingen fra villsauene.

Turen hjem gikk fint. Jeg ladet litt på veien og det hadde jeg grudd meg litt til på forhånd for var redd jeg ikke skulle få det til å funke. Men det gikk jo så fint og var ingenting å engste seg for.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er nok en overgang å komme hjem for Embla også. På Losna hadde hun det jo så fritt og gikk løs det meste av tiden. Hun bryr seg heldigvis ikke med sauene selv om hun har en tendens til å ville stikke seg vekk innimellom. Men hun går aldri langt bort – som oftest finner vi henne i løen 😃

I dag blir det nok en liten tur til foreldrene mine. Nå har jeg ikke sett de på en stund selv om vi har hatt jevnlig kontakt på telefon. Det går sjelden mer enn én dag mellom før vi ringes.

Det er ikke fritt for at tankene i dag går tretten år tilbake. Til Oslo og til Utøya, til alle de som ble drept og til de som ble såret. Til de som fikk føle terroren og redselen på kroppen, og som for alltid vil måtte bære traumene med seg. Tankene går også til alle de etterlatte.

22. juli 2011 – de fleste husker sikkert hvor de var da nyheten om eksplosjonen i Oslo kom. Selv var jeg på vei i bursdagsbesøk. Husker ennå de første tv-bildene fra regjeringskvartalet – det var absurde scener! At dette var skulle skje i Oslo, i fredlige Norge var helt uforståelig! TV-en ble etterhvert slått av, så det var først på vei hjem vi fikk nyss om at det pågikk skyting på Utøya. Det var det ryktene sa, men vi ante jo ikke da omfanget av det hele.

Først tidlig om morgenen så jeg tallene over antatt drepte og fikk sjokk.

Jeg har lest mange historier i årene som er gått, både fra de etterlatte og de overlevende. Jeg har sett filmene som er laget og det går like mye inn på meg nå som da.

Hvordan er det ikke da for de som ble direkte involvert?

Det føles som at en liten bør er tatt av mine skuldre.
Jeg fikk omsider sagt unnskyld til de to jentene som fikk unngjelde på lørdag da jeg prøvde å bytte noen sko. Dere kan lese hva som skjedde her. Heldigvis tok de imot beklagelsen. Ikke alle ville kommet tilbake og beklaget, sa hun ene, men for meg var det ikke noe annet alternativ. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg ikke fått fred med meg selv.

Og vet dere hva jeg oppdaget senere den lørdagen? At jeg hadde fått bekreftelse – men på en annen e-postadresse!

Altså, er det mulig?? Ikke én gang slo det meg inn at jeg burde sjekke den andre e-posten min. At jeg er klar for ferie er det ingen tvil om!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men da ordnet det seg – også med skoene. For med ordrenummer kunne de ta imot skoene og sende de i retur, og jeg fikk pengene tilbake. Får heller se om jeg finner meg noen sko over ferien.

Nå kan jeg i hvert fall dra på ferie med en samvittighet som er noe lettere. Og neste gang jeg blir stresset, skal jeg puste og telle til ti, minst.

I morgen skal vi hit igjen…

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å aldri mer kommentere i slike kommentarfelt for det føles ofte som å sloss mot vindmøller. Altså; det er en kamp du aldri kan vinne. Likevel klarte jeg altså ikke å dy meg, jeg ble bare så oppgitt og usigelig skuffet på vegne av menneskeheten. At det finnes mennesker der ute som spyr ut eder og galle, og som setter seg til doms over andre mennesker. Jeg burde ikke bli overrasket, men likevel blir jeg det. Overrasket, oppgitt og sjokkert.

Det gjaldt en artikkel om Kronprinsesse Mette-Marit og litteraturtoget hun arrangere. Man skulle ikke tro det kunne provosere, men jo da.

Ja, hun fikk lagt seg til en tittel. Det er godt gjort av en alenemor med en utagerende fortid. Ingen respekt fra meg.

Hvor tid ble hun interessert i litteratur? Les boka Prinsesse mot alle odds. Det er ikke akkurat det hun har interessert seg mest for.

Dårlige tider på Skaugum. Husmora må ut og selge bøker. Gubben skal ut og fiske makrell med kystvakta.

Noe må hun gjøre for apanasjen.

Åh? Hun er på jobb igjen? Ei som er sykemeldt 90% av 1 år….. “stakkars ” 🤮🤮🤮

Dette var bare noen få eksempler på kommentarene som haglet inn. Det mest skremmende er likevel ikke kommentarene i seg selv, men hvem de kom fra. Når høyt utdannede mennesker som en spesialsykepleier kan uttale at hun ikke har respekt pga en utagerende fortid, blir jeg skremt. For hvilken holdninger møter hun sine pasienter med? Mennesker som én gang i livet har trådd feil, fortjener altså ikke respekt i hennes øyne.

En annen var av samme oppfatning. Det tragikomiske er at vedkommende hadde lagt ut på egen Facebook-side et dikt angående ord og hvor sårende de kunne være.

Vær forsiktig med hva du sier.
Ord er mektige våpen,
som kan skape ulykke.
Kle aldri noen naken med din tunge.
Gjør aldri noen liten med store ord.
Et hardt ord,…et skarpt ord…
det kan bli liggende lenge i hjerte
og brenne skape stygge arr.
Tål at andre er ”annerledes”;
tenker annerledes,
handler annerledes,
føler annerledes,
snakker annerledes.
Vær mild og barmhjertig med dine ord.
Ord bør være ”lyse”
for å forsone, bringe folk sammen, skape fred.
Når ord blir ”våpen”,
står mennesker som fiender overfor hverandre.
Livet er så for kort,
og verden så altfor liten…
til å lage en slagmark av…
…bare på grunn av ORD.

Jeg spurte henne om hun ikke husket at hun hadde lagt ut dette, men da kom det mye usakligheter. Til slutt måtte jeg bare le for det hele ble ganske hinsides. «Hvor har jeg lagt ut dikt?» Og når jeg sa «på din egen Facebook-side», så parerte hun med «Hva har jeg lagt ut?» 🤣

Som sagt, det er som å kjempe mot vindmøller. De evner ikke å se at det er kollektiv mobbing og nedrakking av et annet menneske de holder på med. Hva om dette hadde vært deres egen datter? At man kan være uenig i om vi skal ha monarki eller ikke, er noe helt annet. Det her er bare trist å se. Så mye usakligheter og sprøyt!

Jeg vet at jeg bør holde meg unna disse kommentarfeltene – de gjør meg ikke bra.
Jeg forstår bare ikke hvordan mennesker kan bli slik. Er det misunnelse? Uvitenhet? Det er i hvert fall en total mangel på selvinnsikt og empati.

Nå har jeg bestilt hotellrom for tre netter i Oslo! De siste dagen av juli og starten av august (og min siste ferieuke) skal altså tilbringes i hovedstaden og jeg gleder meg! Jeg bestilte også like så godt billett til en omvisning på slottet med det samme.

Dette blir kjekt. Dette begynner jo å bli noen år siden jeg var i sentrum sist. Tror muligens siste gangen var da jeg skulle med danskebåten – da var jeg i hvert fall bortom for å ta en titt på operahuset. Det var i 2014. Så ja, etter 10 år er det kanskje på tide med et nytt besøk.

Den gang da… Mye er forandret siden dette bildet ble tatt. JEG er forandret. Når jeg tar slike tilbakeblikk tenker jeg ofte på hvor godt det er at vi ikke kjenner morgendagen. På den måten spares vi i hvert fall for en del bekymringer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvor i alle dager ble mai av? Hvor ble det i det hele tatt av januar, februar, mars og april…? Det er da ikke så lenge siden det var en en meter høy brøytekant rett utenfor leiligheten? Dette første halvåret synes jeg virkelig bare har fløyet av gårde.

Nå er det offisielt sommer selv om det egentlig har vært det en god stund allerede. Mai har vært eksepsjonelt varm over en lang periode så håper bare ikke vi blir straffet for dette senere i sommer. I juli for eksempel, når jeg går på ferie. Selv om akkurat det med været er en filleting å bekymre seg over, et skikkelig i-lands problem.

For når vi her nord går inn i sommerdvalen, kjempes det en kamp for livet andre steder. Deres største problem er ikke hvor de skal dra på ferie i sommer, men hvor de kan dra for å være trygge…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vet vi egentlig hvor heldige vi faktisk er?
Jeg må i hvert fall minne meg selv om det noen ganger for det er så lett å ta alle godene for gitt. Alle de gangene jeg planlegger noe og helst skulle hatt det gjort i går, må jeg si til meg selv at jeg tross alt er heldig som i det hele tatt kan planlegge.

Jeg kan gå på mine egne bein, komme meg ut, gjøre det jeg lyster når jeg lyster. Jeg er ikke avhengig av andre for å få det til. Jeg har familie og venner som bryr seg og som jeg bryr meg om. Rik på gods og gull er jeg ikke, men jeg har så jeg klarer meg – og mer til. Og det holder i massevis.

Det ble ingen Oslotur på meg denne gangen. Jeg får heller se senere i sommer om jeg kan ta meg noen dager, selv om det sitter litt langt inne det å dra alene. Men herrefred, jeg har da bodd i byen i 2 år så burde jo klare det. Jeg har bare så lyst til å oppleve noe, få litt mer ut av ferien.

Selvsagt kan jeg være turist i egen by også. Er jo masse å oppleve, og Bergen i sol er vakkert. Men jeg kunne tenkt meg å oppleve slottet for har ikke vært på omvisning der før. Har heller ikke sett det nye Munch-museet. Er masse jeg ikke har sett for det begynner jo å bli noen år siden jeg var der sist og enda flere år siden jeg bodde der. Tør nesten ikke tenke på det siste, men det er altså snart 30(!) år siden. Det er jo et helt liv siden da!

Det første året bodde jeg på Sinsen. Kan ikke si jeg trivdes så godt der – men det var i grei avstand til skolen jeg gikk på. Siden flyttet jeg til et studenthus på Tøyen. Der skaffet jeg meg telefon slik at jeg lettere kunne komme i kontakt med familien og vennene mine hjemme. Det ble likevel mye brevskriving for tellerskrittene gikk og jeg måtte tenke økonomisk. Er jo morsomt å tenke på for verden slik vi kjenner den i dag, er så total annerledes enn den gangen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Husker bare den følelsen hver gang jeg var i telefonkiosken og skulle ringe hjem. Det slo aldri feil; før jeg omtrent hadde slått nummeret, sto det plutselig noen utenfor og ventet på tur. Ble jo så stresset så de samtalene ble alltid korte. Det ble noe annet da jeg fikk fasttelefon.

Tenker ofte på hvordan det ville vært å bo i Oslo i dag. Kanskje hadde jeg ikke lengtet sånn hjem for de hjemme ville ikke vært så langt borte. Det ville ikke følt slik i hvert fall for i dag finnes det et hav av muligheter til å kunne holde kontakten. Alle har mobil og det er snap, chat, face time osv.

Om du så er på andre siden av jordkloden, trenger du ikke tenke på at tellerskrittene går. Det føles egentlig som at verden er blitt mindre eller avstanden kortere.

Det begynner å bli en stund siden det regnet her nå. En merker hvor tørt det når en går på tur og det er sånt som jeg helst forbinder med syden. Sommertemperaturer over en så lang periode i mai kan jeg ikke huske å ha opplevd før – det er som å ha en liten minisommer før den ordentlige sommeren starter. Så får vi bare håpe dette ikke var den ordentlige sommeren…

Deilig er det i hvert fall. Så sender jeg noen varme tanker nordover for de kan trenge det. Altså; hadde det kommet snø her nå hadde jeg blitt sur. Skikkelig sur. Men de tar det med fatning, ser det ut til. Hva annet kan de egentlig gjøre… Det blir jo litt som med oss vestlendinger og alt regnet det. Er ikke mye vi får gjort med det når kranen først settes på fullt. Det skjer forøvrig på søndag. Om den ikke settes på fullt, så skal det i hvert fall dryppe noen dager.

Jeg sitter forresten ute og skriver dette innlegget. Solen har gått ned, men det er skikkelig behagelig temperatur her nå. Igjen får jeg den velkjente sydenfølelsen over meg. Den følelsen du vet, når du har hatt deg en deilig dusj etter en lang dag på stranden, smurt deg inn og så setter du deg ut på altanen. Ahhh! Så sitter du der, kanskje nippende til noe leskende og ser solen gå ned. Det er kanskje den beste tiden på hele sydenturen!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå fikk jeg såååå lyst å dra på en tur 😳