Kakemennene er kommet på butikkene! Jeg har ikke sett det selv, men øyevitner kan fortelle at det er sant. Vi skriver 14. september og juleforberedelsene er i gang hos handelstanden. Altså hvor sprøtt er ikke det?? Jeg forstår ikke hvorfor jeg lar meg sjokkere egentlig, for det skjer jo vært år.

Jeg har en lat og herlig lørdagsmorgen. Har vært i dusjen (interessant hva? 😆) og nyter nå en kopp iskaffe. Den hører liksom helgen til. Om ikke lenge skal Embla og jeg ut på vift, nærmere bestemt til mine foreldre. Det blir koselig og er også noe som hører helgen til. Jeg tar meg av og til en tur etter jobben også, men det blir helst i helgene. Det må i hvert fall ikke gå for lenge mellom besøkene. Vi er nære i vår familie, og det føles trygt og godt. Jeg klarer ikke forstå de som ikke vil ha noe med egen familie å gjøre, men samtidig kan det være mye innad i en relasjon som andre ikke vet noe om. Jeg forstår det jo der det har vært snakk om overgrep og rus, men nå tenker jeg mer på «vanlige» familieforhold.

Jeg har lest boken til Vigdis Hjorth «Arv og miljø». Hun brøt med egen familie for mange år siden, lenge før arvesaken som omtales i boken, kom opp. Hun beskriver et komplisert forhold til sine foreldre, og kommer med anklager om overgrep fra sin egen far. Etter at denne romanen kom ut (for det er en roman, fiksjon i følge forfatteren) gav også søsteren ut en bok, som et motsvar til «Arv og miljø». Jeg har også lest denne. Det skal også være fiksjon da navnene er oppdiktede, men det er jo tydelig for alle at historiene er langt fra det. To søstre og to vidt forskjellige «sannheter». Hvem snakker sant? Bare en av dem? Eller er det begge fordi de eier på en måte sin egen sannhet? Det er en del år mellom disse to så er det mulig at oppveksten kan ha fortonet seg så annerledes for den yngste enn for den eldste? Også når det er snakk om overgrep?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er nesten umulig å forstå. Men vi ser det jo også i denne Ingebrigtsen-konflikten. Én sønn  står fremdeles på foreldrenes side. Han har aldri opplevd noe av dette de andre sier de har opplevd. Hvem snakker sant? Ingen? Alle? Er sannheten et stykke mer på midten?

Umulig for utenforstående å si. Noe må ha skjedd, men i det omfanget? Aner ikke. Glad det ikke er jeg som skal ta stilling til det heller. Men trist er det uansett når familier går i oppløsning. Det går jo ut over så mange og sårene gror ikke så lett. I noen tilfeller går konfliktene i arv.

Jeg tror forøvrig skrivetørken er over – for denne gang.

Man høster som man sår, heter det seg. Hvis du er en person som stadig havner i konflikter med andre, spør du da noen gang deg selv om det kan ha noe med deg og egen væremåte å gjøre? Eller er det alltid «alle de andres skyld»?

Måten man møter andre mennesker på har stor betydning for hvordan andre oppfatter en. Møter du folk med respekt, får du respekt tilbake. Er du nedlatende og spydig, vil nok noen svare med samme mynt, men flertallet vil holde avstand. Ikke fordi de er konfliktsky, men fordi man velger sine kamper. Ikke alt her i livet er like viktig å stå opp for.

Det tok meg noen år å forstå det med disse kampene. Jeg har en enorm rettferdighetssans og forsvarte ofte mine venner med nebb og klør. Følte jeg at kritikken de fikk var uberettiget var jeg som en løvinne.

Fikk jeg noe tilbake for det? Ikke annet enn at jeg ble målet eller skyteskiven.

Jeg er derfor mer tilbakeholden i dag og har nok også blitt litt mer hardhudet enn jeg var. Før tok jeg alt veldig personlig – i dag tenker jeg at «de kjenner meg ikke». Ikke sånn ordentlig som mine nærmeste gjør. Kaller noen meg dum, sier det mer om dem enn om meg. Men da gidder jeg ikke heller ha noe med de personene å gjøre.

(Forøvrig synes jeg man skal være forsiktig med å gi andre mindre positive kallenavn for man vet ikke hva andre har opplevd tidligere i livet).

Hvordan møter du dine medmennesker? I livet, på blogg, i en diskusjon?

Å diskutere kan så absolutt være interessant, og jeg har lært mye i diskusjoner med venner. Vi er ikke alltid enige, men det er spennende å høre andres argumenter samtidig som man får gehør eller aksept for egne. I ettertid kan jeg også tenke at jeg kanskje var noe bastant i noen av mine meninger. Men det handler om respekt, også her. Respekt og saklighet. Ikke noe «jeg har rett og du tar feil. Basta.»

Ja, slike tanker sitter altså jeg med på en fredagskveld 😉 Vet ikke om det kom av drømmen jeg hadde i natt. Jeg skulle stille til valg som president i USA. Skulle på direktesending sammen med blant andre Trump og yngstesønnen, og holde en 9-minutters lang appell. På papiret sto det kun litt stikkord så jeg grudde meg noe inn i hampen…

Gudskjelov våknet jeg før jeg gikk på luften, men for et stress!

Etter noen forsinkede sommerdager (attpåtil med varmerekord!), kom høsten med brask og bram. Og nå gjelder det å klamre seg fast så godt en kan for det skal regne og blåse masse det neste døgnet. Regn har vi nå forresten også hatt de siste dagene – i går var det rett og slett ufyselig.

Men når det kommer til bloggen er det tørke. Jeg er jo ikke noe for å skrive bare for å skrive, jeg er mer for kvalitet enn kvantitet. Likevel må jeg jo legge fra meg noen spor i stedet for at det blir tyst. Er kjedelig for lesere å besøke en blogg som aldri oppdateres og tilslutt går man lei.

Beundrer derfor de av mine medbloggere som klarer å levere innlegg – til og med flere – hver eneste dag. Noen finner inspirasjon i naturen – andre fra politikken. Og så finnes det de som lar seg inspirere av andre bloggere og det er helt ok så lenge man kan holde seg saklig. Dessverre er det ikke alle som behersker den kunsten, men det ser man jo i samfunnet ellers også. Det virker som enkelte leter med lykt og lupe bare for å ta noen. Jeg ser det på Facebook, på blogg.no, i kommentarfelt og i ulike diskusjonsfora. Sosiale medier er ikke bare av det gode nei.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så ble det et slags innlegg av mine tanker i dag.

Hva har så denne soppen med innholdet å gjøre? Absolutt ingenting! Bare meg som ser frem mot de finere høstdagene der jeg skal utforske og utfordre meg selv mer. Leste et innlegg fra en Facebook-venn i går og det traff meg; kjente meg så igjen! Hvordan vi lar denne frykten for det ukjente stoppe oss. Jeg har kommet et godt stykke på vei i å bekjempe denne frykten, men det er alltid noe å strekke seg etter.

Ettermiddagen har gått med til å klippe gress og rydde terrassen. Begge deler trengtes. Godt å avslutte sesongen med alt på stell.

Avslutte sesongen, sier jeg, men her er sommeren tilbake for fullt. I morgen er det meldt 28(!) grader og tempen er ikke så verst de neste dagene heller. Det er vel i grunnen den høyeste temperaturen vi har hatt i år. Vi skulle nesten fått fri med lønn når det kommer slike dager.

Jeg har faktisk tre feriedager til gode, men vurderer å spare på de, kanskje overføre til neste år. Skal jeg ut og reise, kan det jo være greit med noen ekstra feriedager.

Og reise vil jeg. Hvor og når vet jeg ikke. Det er så mange steder jeg kunne tenkt meg å besøke; Skottland, Island, Baltikum, Polen (Krakow)… Jeg kunne tenkt meg å dra tilbake til Stockholm også, er jo så mye mer å se. Den turen jeg hadde til Oslo står for meg som en drømmeferie og den hadde jeg alene! Er så takknemlig og glad for at den ble slik jeg håpet og egentlig enda mer. Så – flere turer alene kunne jeg også tenkt meg.

Noen drømmer må man ha selv om det også er viktig å leve i nuet. Jeg trenger ikke nødvendigvis å reise bort heller for å oppleve den gode følelsen av å klare meg på egenhånd. Det er nok av utfordringer i eget nærområde, for eksempel det å utforske nye turstier alene. Å gå i byfjellene alene har vært en baug det også, men på mange måter er det deilig å vite at jeg ikke trenger ta hensyn til andre enn meg selv – og Embla så klart. Jeg kan stoppe hvor ofte jeg vil uten at andre må vente på meg. Jeg trenger ikke presse meg selv til å gå fortere, men gå helt i eget tempo. Det er litt befriende.

Den første høstmåneden starter med nydelig og varmt vær. Sommeren har kommet tilbake – om enn for en kort visitt. Etter en særdeles våt august (selv om dagen i går var fin) skal det bli godt med noen tørrere dager.

Og kanskje jeg kan klare å komme meg tidligere opp slik at jeg kan få nyte litt godt av sommertiden på jobb før vi går over til vintertid igjen. Jeg er et uforbederlig b-menneske…

Er jeg klar for høsten da? Tja, egentlig ikke. Merker at jeg gruer meg til den tiden der det er mørkt når du drar på jobb og mørkt når du drar hjem igjen. Heldigvis har man jo alltid den guleroten som våren er hengende foran, men så var det dette med å leve i nuet da.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men når det bles som værst på toppan
Og når galskapen får rå

Ska vi hold omkring hver ainner
Og vi veit det her ska gå

(Åge Aleksandersen)

Leeevva livet, som Åge synger. Det er jo det det  handler om uansett hvilken tid på året vi er. Selv om det kan friste å gå i hi når høststormene setter inn som verst, og ikke komme frem igjen før den første krokusen spirer.

Akkurat her jeg sitter nå – ute på terrassen og nyter solen, kjennes den mørke høsten og vinteren langt unna. Men en titt bort på trærne sier meg at den tiden kommer og det ganske snart. Bare på noen få dager er store deler av det ene treet blitt dekket med gule blader. Og snart vil det stå der – helt nakent.

I en alder av 56 har jeg kommet frem til det at jeg har lite å bevise overfor mennesker som ikke kjenner meg eller som heller aldri har truffet meg. Som trekker konklusjoner ut i fra noe de har lest og dermed tillegger meg egenskaper – negative sådan – som de overhodet ikke har grunnlag for. De selv såres gjerne av andres oppfatninger av dem som de mener ikke stemmer, men like fullt gjør de det selv mot andre. Dette har jeg registrert flere ganger.

Jaja, dem om det. Jeg vet hvem jeg er, det samme gjør de rundt meg, og det er det viktigste.

Jeg har alltid hatt sterke meninger, men de kommer gjerne ikke så tydelig frem på blogg alltid. Det er ikke fordi jeg er konfliktsky – jeg har stått i nok konflikter i mitt liv, for å si det sånn, men jeg har valgt å tone ned den siden. Jeg gidder ikke rett og slett. Så enkelt er det.

«Men vil du ikke ja lesere?» «Vil du ikke engasjere?» Jo, selvsagt vil jeg det! Jeg vil jo gjerne at folk skal gidde å lese og finne det interessant det jeg skriver. Hadde jeg bare skrevet for meg selv, kunne jeg jo like gjerne skrevet dagbok. Om jeg ikke får så mange tilbakemeldinger her på blogg, får jeg meldinger privat.

Da jeg startet bloggen, traff jeg tydeligvis noe hos folk for fikk mange meldinger om at de kjente seg igjen i det jeg skrev. Jeg skrev mye om det å være høysensitiv da, noe jeg ikke nevner så mye nå, men som likevel gjenspeiler bloggen. Jeg skrev også om hvordan jeg har utviklet meg de siste ti årene for det har ikke vært så lett alltid. Det skriver jeg jo også om i dag for det å utvikle seg er en evig prosess. Og jeg får meg stadig noen aha-opplevelser. «Herregud, klarte jeg ikke en gang dét?» I starten var jeg også opptatt av at folk skulle SE forandringen, men jeg merker at jeg blir mer og mer avslappet også der. Jeg er meg selv og de som ser, de ser. Jeg trenger ikke bevise noe på det punktet heller. Men jeg blir veldig glad da, det må jeg innrømme.

Det jeg er mest glad for, er at jeg merker at jeg genuint er mer opptatt av at andre har det bra. Har andre det bra, har også jeg det bra. Når jeg var på mitt dårligste, klarte jeg ikke tenke slik. Det ble mye meg meg og atter meg. Fikk jeg en tanke, bare måtte den ut selv om det betød at andre igjen fikk ødelagt sin sinnsro. Jeg kan få slike tanker også den dag i dag, men i mye mindre skala og det viktigste – jeg må ikke alltid ut med de tankene. Jeg klarer i større grad å holde de for meg selv.

Perfekt er jeg ikke og det gir jeg meg heller ikke ut for å være. Men sier jeg noe, mener jeg det. Det er så mye i min fortid jeg helst skulle sett ugjort, men fortiden kan jeg ikke gjøre noe med. Det er nåtid og fremtid som gjelder.

Mange tanker, men få ord. Noen dager er bare sånn. Og nei, jeg er ikke trist eller lei, snarere tvert i mot. Ser frem til den store dagen i morgen da mine to bestevenner skal smis i hymens lenker. Det er både rart og ikke rart på én og samme tid.

Så her sitter jeg da og funderer på de virkelig store spørsmålene i livet akkurat nå; når skal jeg fjerne hår på beina, fikse føtter og ta på neglelakk? Skal jeg gjøre det i kveld eller i morgen?

Ja, som dere forstår – det er store og viktige avgjørelser å ta 🤣

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kjenner jeg er litt glad for at vi ikke skal følges av et kamerateam i morgen. Det har i grunnen vært få (om ingen!) skandaler i forkant av dette bryllupet. Ikke har brudeparet laget en spesialdrink med monogram og ikke har det vært snakk om å saksøke noe heller. Ikke så langt som det jeg kjenner til i hvert fall.

Det som gjenstår er å be til værgudene. I dag har det bøttet ned og det ser dessverre ikke så mye bedre ut i morgen, men vi kan jo krysse fingre og tær, og håpe. Jeg som så for meg et sensommerbryllup siden vi nå var i august, men ute heller det mer og mer mot høst.

Jeg synes virkelig synd på Kongen og Dronningen i disse dager. De skulle nytt fruktene av sitt livsverk – i stedet rakner det på alle kanter. Vil monarkiet bestå? Tja, det må jo i så fall en grunnlovsendring til for å omgjøre Norge fra monarki til republikk, og det er vel flertall for kongedømme enn så lenge. Hva folket mener er kanskje en annen sak.

Jeg har aldri lagt skjul på hvor jeg står i den debatten. Jeg er for monarki. Eller rettere sagt; jeg har vært for monarki. Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal mene. Kongen har uansett ingen reell makt så sånn sett ville det nok ikke blitt de helt store forandringene om Norge fikk president i stedet for. Presidenten på Island har for eksempel begrenset makt og utøver mest seremonielle oppgaver. Litt som kongen her egentlig. Spørsmålet er om en president ville vært like mye samlende som det jeg føler et kongehus er.

Det er jo ofte i kriser vi ser hvor mye kongehuset betyr for folk. Kongehuset er et symbol på kontinuitet og samhørighet. Uansett hvor mye som endres ellers så er kongehuset der. For andre igjen blir monarkiet sett på som utdatert og en udemokratisk styreform der posisjon går i arv. Og jo, jeg ser den for det går greit så lenge de kongelige er kloke og hyggelige mennesker, men hva om tronarvingen hadde hett Marius? Eller at Kong Haakon under krigen hadde sagt ja, og blitt en nikkedukke under okkupasjonsmakten?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg synes Kongen og Dronningen så slitne ut da de sto på balkongen i dag. De er riktignok 87 år gamle, men det var ikke mye smil å spore. I dag kom det også frem enda flere avsløringer om Marius Borg Høiby og vi kan jo bare lure på hvor dette vil ende. At det er tøft å være en offentlig familie under slike forhold, er det vel ingen tvil om.

Og så dette med Märtha og Durek… Et privat bryllup, var det ikke det de ønsket?? For meg fremstår det hele som et sirkus. Jeg tror ikke på denne kjærligheten, ikke fra hans side i hvert fall.

Det virker som det kun er PR, penger og prestisje som står i fokus.

God søndag alle!
Her sitter jeg da, helt uvirksom. Eller nesten for jeg skriver jo innlegg, mens det jeg burde gjort var å rydde. Nå har jeg sett på rot i over én uke, men alt jeg gjør er brannslukking. Derfor er musikken satt på for å få meg i skikkelig ryddemodus, men den glimrer like fullt med sitt fravær. What to do?

Rotet forsvinner ikke – det har jeg jo sett. Det ligger der og vitner om hvor tiltaksløs jeg er, men heldigvis er det bare jeg som ser det da. Det handler jo om prioriteringer, og i går valgte jeg å prioritere familien min. Det synes jeg egentlig er helt greit. Jeg skrev jo om det i innlegget Fylle tiden med ting som gir meg glede og samvær med familien gir meg så absolutt stor glede. Å rydde gir meg ikke fullt så stor glede, selv om følelsen etterpå er god. Rydde kan forresten gi glede det også for det er en måte å få ut frustrasjon på og det kan bidra til ro i sjelen. Så jo, jeg skal ikke si det ikke gir meg glede, men samvær med familien gir større glede hehe. Dessuten; den tiden du har med familien får du ikke igjen.

I går feiret vi lille Ø som slettes ikke er så liten lenger. Han er blitt skolegutt så det er en ny epoke som har startet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er på ungene vi ser at tiden går. Flere av mine jevnaldrende er blitt besteforeldre og det synes jeg er så rart å tenke på. Hadde jeg selv hatt egne barn, ville kanskje også jeg hatt barnebarn nå. Det er en merkelig tanke for jeg føler meg ikke så gammel. At jeg er fire år fra å fylle 60 er en tanke så absurd at jeg lurer på når det skal gå opp for meg.

«I shot the sheriff», synger Eric Clapton og jeg tenker at de gamle heltene også er nettopp det; nemlig gamle. Det er jo utrolig at flere av de ennå klarer å turnere slik de gjør.

Ja, jeg er nok i overkant opptatt av tiden som går. Det får meg til å føle et visst vemod. Tanken på at en dag er det slutt, en dag er alle jeg er glad i og jeg selv, borte. Hva står igjen etter oss? Hvor lenge vil vi bli husket? Selv har jeg jo mange minner etter mine besteforeldre, men mine nevøer traff aldri dem (med ett unntak) og har derfor ingen minner, annet enn det vi forteller. De lever videre så lenge vi som kjente dem, lever. Om én generasjon til vil de kanskje bare være navn i et slektstre. Det er jo litt trist da, men slik er det.

Nå har jeg skrevet meg helt vekk fra det jeg startet innlegget med; at jeg burde ryddet. Så kanskje jeg bare må ta meg selv i nakken og starte. Ingenting blir gjort uten at man først starter så da gjør jeg det. Jeg hopper i det. Nå.

Vi er ikke i september ennå, men for meg er det høst nå. Det føles som høst også. Så hvor ble våren og sommeren av?

Man får et litt annet forhold til tid jo eldre man blir. Jeg hadde min ungdomstid på 80-tallet og for meg føles ikke det som om det var så lenge siden, men – det er altså over 40 år siden! Går vi 40 år tilbake fra 1980, er vi tilbake til krigens dager. Så 80-tallet for dagens ungdom fortoner seg like fjernt som det 2. verdenskrig gjorde for meg.

Som ung tror man at man har all verdens tid, at man nærmest er udødelig. Når du bikker 50, begynner du å forstå at sånn er det ikke. Tiden er begrenset og det gjelder å få mest mulig ut av den tiden du har.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Do more of what makes you happy.

Jeg er opptatt av å fylle tiden min med ting som gir meg glede. Det har vært et mantra for meg de senere år. Osloturen var et ledd i dette og jeg er så glad i dag for at jeg virkelig gjennomførte det.  Og ikke bare gjennomførte jeg, men jeg koste meg skikkelig også der jeg tuslet rundt alene. Det føltes så naturlig og så… riktig! Nå blir det ikke så skummelt neste jeg drar bortover. Og kanskje klarer jeg også å utfordre meg selv til å ta enda litt større skritt? Jeg har jo noen steder i utlandet som jeg kunne tenkt meg å dra til.

Kofferten står klar, hehe. Denne fikk jeg forresten av foreldrene mine. Min mor vant den i en konkurranse på Facebook så det passet jo glimrende. Stilig farge også så lett å kjenne den igjen på bagasjebåndet.