Det ble tidlig kveld på meg i går. Fikk sånne magesmerter og løp i rute på do, og tilslutt følte jeg bare for å legge meg. Aner ikke hvorfor jeg ble så dårlig for hadde ikke spist noe spesielt. Eneste jeg koste meg med i går kveld var litt ost og kjeks, og jeg pleier ikke reagere på det. Ikke spiste jeg mye heller.
Smertene avtok nå tilslutt og jeg sovnet ganske fort. I dag føler jeg meg fin.
Det som står først på plakaten er egenpleie. En dusj og rens av ansikt. Kanskje blir det også en ansiktsmaske. Det er det som er så deilig med disse lørdagsmorgenen; å kunne dulle og være litt ekstra snill med seg selv. Det er ingenting å haste etter.
Kanskje blir man litt ego av å bo alene? Jeg håper ikke jeg er det, og tror ikke det egentlig. Det må jo andre svare på i så fall hvordan de oppfatter meg. Det er klart, jeg trenger ikke ta hensyn til andre enn meg selv når jeg er hjemme, men tror andre vil være enig med meg når jeg sier at jeg slipper alt jeg har i hendene om noen trenger meg. Jeg er ikke vond å be. Trenger noen meg, stiller jeg opp.
Jeg er privilegert. Det vet jeg. Jeg har familie og venner jeg setter høyt. Jeg er ikke syk. Jo, har mine plager, men det er det de er; plager. Ingen alvorlig sykdom. Jeg har mennesker rundt meg som stiller opp om jeg skulle trenge det. Det er en stor trygghet.
Alle er ikke så heldige. Vi leser om folk som blir funnet døde hjemme. Da har de kanskje ligget der i månedsvis. Hvordan er det mulig?? Noen er uten familie, andre har kanskje ikke hatt kontakt med familien, men hva med naboer? Det offentlige? Hvordan kan disse gå så til de grader under radaren?
Jeg hadde en venn som ble funnet død hjemme etter ca 10 dager. Han var en einstøing, men vi hadde jevnlig kontakt med han. Det gikk sjelden mer enn 2 -3 uker mellom hver gang vi hadde kontakt og han var også ofte på besøk.
10 dager kan høres lenge ut, men jeg tviler sterkt på at det ville gått så mye lenger. Han ville blitt savnet. Vi ville jo ha reagert. Det hadde nemlig skjedd mer enn én gang at vi dro inn til byen og hjem til han for å sjekke hvordan det sto til. Da hadde vi gjerne prøvd å få tak i han flere ganger. Nå var den en annen venn som hadde prøvd å få kontakt og som tilslutt meldte fra.
Dette er 9 år siden nå og jeg savner ham. Savner stundene vi hadde sammen, kunnskapen hans. Han visste så mye om dyr og natur. Han var raus på så mange måter. Et godt menneske.
Så selv om han var einstøing, hadde han venner. Mange venner. Det er så trist å tenke på disse andre; hvor ensomme de må ha vært. Ensomme i livet og i døden. Og Ikke ha NOEN som savner en?
Jeg bor ikke alene, men har ikke barn. Kan nok være litt ego jeg også. Eller har i alle fall mulighet for å gjøre mye som jeg selv synes er hyggelig. Uten å tenke så mye. Men det håper jeg er greit. Jeg tenker jo på andre, og sjekker hvordan det er med dem. De nære vennene. Familien 🙂
Tenker det er helt greit 🥰