Dette har vært en tung uke. Jeg har ikke sagt noe om det tidligere, men samme dag som jeg kunne flytte hjem, mistet jeg min snille og gode tante ❤️ Hun hadde vært syk en stund, men dødsfallet kom likevel noe overraskende. Søskenflokken på 10 er nå blitt til fire.

I dag tok vi det siste farvel med henne. Det ble en fin og verdig seremoni, men sorgen er stor. Spesielt for min mor som i løpet av et halvt år har mistet to søstre. De var så nære, min mor og hun som nå gikk bort. De delte mange av de samme interessene; det gikk i kryssord og strikking. De møttes ofte på kafe, gikk på engelskkurs sammen og deltok på keramikkurs. Da min tante ble syk for første gang for endel år siden, var min mor ved hennes side. Og det var en selvfølge at hun stilte opp da min tante i år igjen ble rammet.

75 år er ingen alder. Jeg hadde så inderlig ønsket hun skulle fått mer tid med sine nærmeste.

Det var godt å være sammen med familien etter begravelsen i dag. Minnestunden ble fin, med bilder fra min tantes liv som rullet over storskjermen. Sist jeg så de andre var i min andre tantes begravelse i mai.

Det er jo trist da at vi nå kun møtes i slike situasjoner. Vi snakket om det og har bestemt oss for å treffes oftere. I 2026 skal vi gjøre mer enn bare å prate. Vi må handle. Er det èn ting dette har lært oss, er det at tid er noe vi ikke kan ta for gitt. Vi tenker ofte at vi har så god tid, og derfor blir det lett til at vi utsetter den telefonen eller det besøket. Og så èn dag er det plutselig for sent.

Tankene mine går til de som har mistet sin mamma, svigermor og bestemor. Selv er jeg sliten etter en dag med store inntrykk.