Det har ikke vært så lett å fokusere på bloggen i det siste – tankene har stort sett kretset rundt Uno. Jeg har flere ganger prøvd å starte på innlegg, men hver gang har det endt med at jeg bare har vært nødt til å gi opp. Ordene har stoppet opp.

I morgen er det én uke siden han dro. Jeg kan fremdeles kjenne klumpen i magen og den synkende følelsen av katastrofe. Tiden som ubønnhørlig tikker og går – stadig nærmere det uunngåelige. Det er den samme følelsen jeg har kjent hver gang jeg har vært nødt til å følge en hund til det siste. Man føler seg som en forræder som fratar sin beste venn livet. Jeg vet jo at det ikke er slik, men følelsen av å svikte er der likefullt.

Nå er det ikke jeg som sitter igjen med det største savnet, det er det Unos nærmeste som gjør. De føler på det store tomrommet og stillheten. Ingen Uno som sier i fra om at nå er det på tide med mat. Eller som varsler dersom noen ringer på. Losna uten Uno… klarer ikke helt se det for meg. Det blir rart.

Februar er på hell og med den, vinteren. Joda, det kan fremdeles komme snø, men mars er nå uansett første vårmåneden. Det skjer litt den måneden; jeg har bursdag og så drar jeg en tur til Trondheim på konferanse. To dager på hotell er ikke å forakte.