Planene mine var mange og store i dag. Jeg skulle ut på tur, nyte det fine maiværet som nesten må karakteriseres som sommer. En lang tur hadde jeg bestemt. Hadde flere ruter som sto på ønskelisten.

Hva skjedde?

Jeg kom meg bare ikke opp. Tung i hodet og med en sterk motvilje til å gjøre det slag. Stanley Jakobsens «I morgon, i morgon…men ikkje i dag» er visst dagens motto for meg.

Jeg nyter nå min iskaffe, og prøver å ikke være for hard mot meg selv. Gårsdagen sitter i kroppen. Jeg var i begravelse til min tante som døde for to uker siden. En fin stund, men også tungt slik det bruker å være. Jeg får alltid så mange tanker. Det var godt å treffe familien, samtidig skulle jeg jo ønske anledningen var hyggeligere. Vi treffes sjeldnere og sjeldnere, og det er trist. Det blir som oftest i begravelser. Vi som en gang var en stor familie, blir færre og færre. Eller; det er jo ikke helt sant for det kommer jo nye generasjoner til. Men de kjenner jeg ikke så godt og noen har jeg aldri truffet. Det blir ikke det samme.

Jeg er glad i familien min. Ikke bare de aller nærmeste, men i onkler og tanter, fettere og kusiner. Det er godt å kjenne på slektskapet i slike stunder.

Hva skal jeg så bruke denne dagen til? Jeg burde klippet gresset, så kanskje jeg gjør det først. Det nærmer seg jo 17. mai – akkurat én uke til i dag. Kanskje tar jeg meg en tur til foreldrene mine igjen. Jeg har vært mye hos dem denne uken, senest i går etter begravelsen. Da tente vi et lys for min tante.

Vi får se hva dagen bringer. Den blir nok fin selv om den blir annerledes enn hva jeg hadde tenkt.