Jeg skriver ikke så mye om det å være høysensitiv for det er et tema som lett kan bli noe betent. Det er så mange meninger omkring begrepet og hva vil det nå egentlig si å være høysensitiv. Også blant forskerne er det ulike meninger, men det gjelder jo det meste av det som forskes på. Man har noen hypoteser og prøver å bevise så langt som det går at hypotesen er korrekt, mens andre kommer opp med forskningsresultat som «beviser» det motsatte. Forskningen man støtter seg til er også mangelfull og det er synd.
Men selv om jeg ikke direkte skriver om det å være høysensitiv, tror jeg nok innleggene gjenspeiler dette karaktertrekket mitt. Jeg er jo meg selv på godt og vondt, og kan ikke være noen andre. Følsom ja. Overfølsom? Tja, til tider kan jeg nok være det også. Definitivt melankolsk. Og denne tiden vi nå er inne i trigger disse sidene hos meg.
For jeg gjør meg så mange tanker når et år nærmer seg slutten og et nytt står på trappene. Hvordan vil det nye året bli? For meg, for mine nærmeste, for verden. Jeg kan lett få klump i halsen når jeg hører “Ja, vi elsker dette landet” synges etter at Kongen har holdt nyttårstalen. En tale jeg forøvrig alltid MÅ ha med meg. Så tittes det på klokken og det telles ned.
Jeg har et vemod inni meg – spesielt når jeg tenker på fortid og fremtid. Jeg vet jo at fremtiden vil innebære mye sorg og savn, fortiden har vist meg det. Det er livet og det er likt for alle, men det vil jo ikke gjøre MIN sorg noe mindre når den tid kommer. Tiden leger alle sår, sies det og jo, såret vil nok lukke seg gradvis, blir mindre, men det vil alltid være et lite arr. Savnet etter de som ikke lenger er med oss vil jo være der.
Jeg er nok litt for flink til å ta sorgene på forskudd i stedet for å glede meg over her og nå. Dette «her og nå» er vanskelig, synes jeg. Jeg har en tendens til å gå bakover eller fremover i tid, men kan fort glemme det å være tilstede i nuet.
Jeg husker psykologen spurte meg en gang om jeg var en slik som rev plasteret av eller om jeg var av dem som pinte meg selv med å rive det laaaangsomt av. Jeg måtte innrømme at jeg nok var av sistnevnte kategori. Jeg ville spare meg for smerten, men det jeg egentlig gjorde var jo å forlenge den. Noen som kjenner seg igjen? Tror kanskje jeg er slik også når det kommer til sorg. At jeg har en tendens til å dyrke sorgen, strekke den ut.
Vet ikke om dette innlegget gav noe mening i det hele tatt. Hva var det Ole Brum sa? «Det var klokt når det var inni hodet mitt, men så skjedde det noe på veien ut…»
Det sitatet har jeg ikke hørt, men veldig søtt. Mye fine sitat fra denne tegneserie-figuren.
Og livet! Det har så mange aspekt. Hvem er vi og hvordan er vi… I alle fall fryktelig viktig å akseptere seg for den en er. Vi har et samfunn som ikke har så mye plass til følsomhet, «robust» har vært det nye fyndordet en stund. Jeg både kjenner meg igjen og ikke kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg er både sensitiv, har innslag av adhd-hjerne og mangt annet.
Jeg er meg. Og du er deg, i en verden med muligheter, farger, sorg og gleder. Det syns jeg er så fint <3
Så fint skrevet <3 Veldig enig med deg i alt det du formidler her. Nei, det er ikke mye plass til følsomhet, og mange tror også at vi er som persilleblad, at vi ikke tåler stort. Jeg ser imidlertid på sensitiviteten som en styrke, selv om jeg av og til kan gi litt etter for følelsene mine også.
Det ER en styrke
Jeg er visstnok også høysensitiv. Aner ikke hvor mange tester jeg tok før jeg tok det på alvor, da jeg trodde dette betinget at en ikke evnet å skille egen fra andre menneskers smerte. Men i det jeg fikk vite at det var ulike typer, -og at det var noe som het dyreempat, falt alt av brikker på plass..
– Ja, det er slitsomt i hht den lydsensitiviteten (hvilket er min sanselige overfølsomhet), at det er som om noen borrer hull i energitanken, slik at all energi renner ut i det en såkalt energivampyr havner i samme rom, for ikke snakke om den dyreempat-biten..
MEN.. Å ha evnen til å lese folk på dette viset er faktisk pokker til ressurs som jeg, når alt kommer til alt, er uhyre takknemlig for. Det å faktisk kunne spotte giftige personer, personer med dyssosiale personlighetsforstyrrelser, etc, etc er en ubetalelig evne å inneha i en tid der disse har en absurd stor plass til å ta for seg, for å si det sånn.
Dyreempat! Det har jeg faktisk ikke hørt om, men det vil jeg tro jeg også er. Må googles. Jeg er i hvert fall veldig sensitiv for dyrs smerte og jeg klarer nesten ikke lese om dyremishandling. Faktisk kan det smerte meg mer enn når mennesker har det vondt…Høres forferdelig ut å si det høyt, men det er slik jeg føler det av og til. Lyder og menneskemengder – det suger kraften ut av meg.
Tusen takk for at du deler <3
Ut i fra beskrivelsen, virker det så opplagt at testing kun er nødvendig for å ha en bekreftelse som står skrevet sort på hvitt *hehe*.
Jeg syntes imidlertid ikke du har et spor å skamme deg over! Det er faktisk intet annet enn mennesket selv som har gitt sin egen art en opphøydhet vs. planetens øvrige artsmangfold. Derfor har jeg heller ingen problem med å stå 100% inne for at jeg opplever andre dyrearters lidelse verre enn den som rammer mennesket. Selvsagt er det mange som ser helt annerledes på det, og en dermed strykes av julekortlisten deres, for å si det sånn. Men prisen for å være tro mot seg selv er at en faktisk ikke kan likes av alle. På spørsmål om hvorfor, trekker jeg frem at planetens øvrige arter i vesentlig grad påføres lidelse som følge av menneskets adferd i tillegg til at min egen gjeng, ‘The pels’ angels’ er det aller kjæreste jeg har i denne verden, og de eneste jeg med hånden på hjertet kan si jeg kunne gått i døden for..
Når det er sagt, er selvsagt all lidelse vond å bevitne om en har empatien noenlunde på stell. Men menneskelig lidelse klarer jeg i det minste å forholde meg til på et helt normalt vis, hvilket også innebærer å kunne distansere meg fra det, og/eller rett og slett stenge av, hvilket altså ikke lar seg gjøre hva dyrelidelser angår. – Og det må det faktisk være lov å føle, ikke minst fordi dette ligger i selve kjernen av vår personlighet