Ja, nå er vi inne i årets siste måned og starten på adventstiden. Jeg har så smått begynt å pynte her hjemme.
Embla og jeg har vært på en liten adventsmarkering her vi bor i dag med tenning av tre og julesang. Embla var eneste hunden og hun gikk så fint med da vi gikk rundt i ring og sang. Etterpå var det utdeling av pepperkaker ved gapahuken, men da gikk vi videre på en liten tur og så hjem. Godt å komme inn igjen for været var ikke helt på vår side.
Men det var et koselig arrangement og en fin måte å bli kjent med naboer på. Håper dette blir tradisjon og så håper jeg flere støtter opp.
Ellers har dette vært en usedvanlig stille og rolig helg. Jeg har fått unna en del ting da, vaskemaskinen har fått kjørt seg for å si det sånn. Merkelig hvordan det har en tendens til å hope seg opp til tross for at det bare er meg i denne husholdningen, men jeg trøster meg med at jeg sikkert ikke er alene om å ha det slik.
Sen morgen. Koser meg med iskaffe mens tankene vandrer til gårsdagen og julebordet.
Så heldig jeg er som har så fine mennesker rundt meg både privat og på jobb! Det ble «same procedure as last year» – først et halvdagssseminar der temaet i år var IT-sikkerhet, deretter en skikkelig dugnad for å få gjort det fint til julebordet.
Jeg liker denne dugnadsånden. De sier det alle, at denne tradisjonen vi har skapt at vi sammen pynter, er noe av det koseligste med hele julebordet. Og ikke minst at vi forblir på jobben. Ingen av oss savner det å dra på byen.
Maten smakte også godt, forbausende godt faktisk. Pinnekjøttet var passe salt og passe dampet, og svineribben hadde sprø, knasende svor. Dessverre blir magen mett før øynene, så det var ikke mye jeg fikk ned før det var full stopp.
I dag blir det en rolig dag. Skal nå likevel få gjort litt, og så skal adventsstjernen på plass. Det er jo tid for det nå.
Altså, jeg er ikke den som skyr utfordringer, det har jeg vel virkelig bevist de siste årene. Men selv for meg kan det bli i meste laget – i hvert fall når jeg føler jeg blir stående alene og ikke har noen jeg kan støtte meg til, ingen å spørre. Og spør jeg noen, blir jeg henvist videre. Og sånn fortsetter det.
I dag holdt det virkelig på å klikke for meg. Det har vært noe tekniske problemer i forbindelse med testing og plutselig dukket det opp enda flere problemer. Feilmeldingen «HTTP 431 Request Header Fields Too Large» dukket opp uten at jeg forsto hvorfor. Det føltes som om hele systemet jobbet mot meg og jeg kjente bare hvordan motet sakte, men sikkert forsvant. Var sekundet før jeg begynte å streike hahaha.
Tilslutt googlet jeg feilkoden som kom opp og da viste det seg at feilen lå i nettleseren min. Etter å ha slettet cookies, ble det i det minste ett problem mindre.
Det er mangt man skal sette seg inn i. Alt er ikke like innlysende så man kan bli ganske sprø. Det er faktisk stunder der jeg savner tiden før datamaskinen og internett. Så mye lettere det var da. Eller var det det? Vi er i hvert fall mer sårbare nå, tenker jeg. Oppstår det en feil, kan det få så store konsekvenser.
Jaha, jobbdagen har ikke bare vært preget av frustrasjon – vi har også pyntet juletreet og det var nå koselig.
Det tror jeg studentene også syntes.
Jeg ser skikkelig frem til juleferien nå. For første gang skal jeg ha fri nesten hele romjulen. De dagene det er jobb, blir det hjemmekontor. Det skal bli godt!
Når det er kaos og rot i skuffer og skap, blir det kaos også inni meg. I dag har jeg derfor startet på et lite opprydningsarbeid frem mot jul og jeg kommer gå systematisk til verks. Så lenge jeg tar én ting om gangen føles det ikke så overveldende.
Jeg startet i kveld med kjøkkenskap og skuffer. Det ble rimelig tomt etterpå for var masse som hadde gått ut på dato. Det minner meg på at jeg må bli flinkere til å bruke det jeg har for det gir ingen god følelse å hive matvarer.
Mens jeg ryddet hadde jeg julemusikk på – det hjelper på motivasjonen. I helgen skal jeg hente opp julekassen fra boden og så smått begynne å pynte litt, tenkte jeg. Fikk litt julestemning på jobb i dag da vi hentet inn juletreet. På fredag er det nemlig julebord (himmel, som jeg gleder meg til å smake pinnekjøttet mmmm!!) og da må vi jo ha juletre. Det skal pyntes i morgen.
Ja, på fredag blir det både pinnekjøtt og svineribbe og jeg skal selvsagt smake på begge deler. Julaften er det pinnekjøtt som står på menyen – det har vært tradisjon hos oss i alle år. Ikke røkt, men vanlig. Jeg får vann i munnen bare ved tanken. Men svineribbe er godt det også, selv om jeg synes det er mektig.
Hva liker dere best? Pinnekjøtt eller svineribbe? Eller kanskje torsk eller lutefisk? Jeg må si jeg hadde blitt veeeldig skuffet om jeg hadde blitt servert fisk på selveste julekvelden haha. Det har jo mye med tradisjon å gjøre, hva man er vant til. Lutefisk…. grøss! Det klarer jeg bare ikke. Her er jeg nok på linje med flere, blant annet med Kongen vår – han er ikke begeistret for lutefisk han heller. Ikke liker jeg lukten og konsistensen ser bare… nei, det er nok ikke noe for meg. Vel er jeg glad i å utfordre meg selv, men ett sted går grensen.
Det er ikke lenge før jeg skal av gårde og levere Embla til dyrlegen. Får jo litt vondt i mammahjertet siden hun må være fastende, men sånn er det bare. Jeg er fastende i solidaritet hehe.
Kom over et innlegg i en facebookgruppe i helgen som satte meg rimelig ut. En gruppe om avl og oppdrett. Selv om jeg ikke lenger avler selv, er det et tema som interesserer meg. Alt for mange avler uten å ha en genuin interesse for det. De tror kanskje det er penger å tjene eller de synes hunden har et så godt gemytt og at det av den grunn hadde vært så kjekt å føre det videre. Og så har naboen en lignende hund som også er så snill, så det skader vel ikke å prøve?
Tilbake til dette innlegget. Trådstarter lurte på om det var mulig at hennes tispe hadde fått løpetid da hun bare var 9 mnd gammel. Hun legger ved et bilde som tydelig viser en hoven vulva og hun forklarer også at hannene hun har viser interesse. Det viser seg at hun har 4 små av samme rase på hhv 6, 7, 8 og 9 mnd!!
For det første; hvem skaffer seg 4 stk med så liten aldersforskjell?
For det andre: hvilken seriøs oppdretter selger valper til en person som allerede har så mange i utgangspunktet?
Og for det tredje; man forventer en viss kunnskap når man går til anskaffelse av et dyr. Ferdig utlært nei, men et minimum av kjennskap til rase og hund generelt, ja.
I dette tilfellet trodde ikke vedkommende at hundene kunne få løpetid før ved 12 mnd for det hadde ene oppdretteren sagt. Vel, det sier jo litt om oppdretter også. De fleste vet at dette kan variere og små hunder blir ofte kjønnsmodne tidligere enn større raser. Hun her har latt hannene gå sammen med den høyløpske tispen og sjansen er dermed stor for at hunden er blitt drektig. 9 mnd gammel og fremdeles bare en valp/unghund. Langt i fra moden til å ta seg av et kull.
Kjenner jeg blir så eitrandes forbanna over denne uvitenheten. Hun ønsket selv å starte med oppdrett, men da starter man i helt annen ende. Man leser seg først opp på rasen man genuint er glad i og interesserer seg for. Så tar man kontakt med raseklubb og får oversikt over seriøse oppdrettere. Kanskje må man vente på valp, men det bør uansett ikke være hastverk å skaffe seg et dyr. Ingen kan love hverken en utstillingsstjerne eller en topp avlshund, men man gjør i hver fall en grundig research slik at utgangspunktet er best mulig. Så ser man etter hvert hvordan valpen utvikler seg.
————————
Jeg fikk aldri postet innlegget i dag morges. Først nå er vi kommet hjem igjen. Det går bra med Embla – hun er litt trøtt etter narkosen og ligger her på sofaen sammen med meg. Dessverre må hun inn igjen for å trekke flere tenner, men det skal vi ta over nyttår. Flere tenner er brukket pga traume, men hva som har skjedd vet ikke jeg. Jeg sto som et spørsmålstegn da dyrlegen viste meg røntgenbildene. Eneste er at hun har fått bein og tygget kraftig på de, men ellers kjenner ikke jeg til når hun kan ha skadet seg. Synes det hele virker veldig rart.
Uansett; dette må fikses opp i for Embla skal ikke ha det vondt.
Akkurat én måned igjen til jul! Neste søndag går vi inn i adventstiden.
Ute er det lite som minner om høytiden som er i emning. Snøen som kom fredag er allerede regnet bort. I går det var så idyllisk – i dag rett og slett ufyselig. Nå ventes det flere dager med regn, regn og atter regn.
Jeg gruer meg til morgendagen. Ikke fordi det er mandag, men fordi Embla skal inn og fjerne tannstein. I tillegg skal de sjekke hvorfor hun har en hevelse i tannkjøttet. Jeg liker det ikke når hun skal i narkose selv om jeg vet at hun er i de beste hender. Narkose er jo forbundet med en viss risiko, men heldigvis har hun vært gjennom dette før. Skal være glad når jeg får telefon om at det er vel overstått.
Dette er også en del av det å ha dyr. Sørge for at de til enhver tid har det bra helsemessig. For de kan «fake» disse dyrene våre – de er gode skuespillere av og til. Når de begynner å vise tegn på smerte, har de gjerne gått lenge. Embla lurte jo meg i fjor (eller var det i forfjor? Tiden går så fort!). Hun var tilsynelatende frisk på alle måter, spiste og gikk turer… i neste øyeblikk ble hun innlagt pga livmorbetennelse.
Så det gjelder å kjenne sin hund og stole på magefølelsen. Det var jo en grunn til at jeg oppsøkte dyrlege den gangen, men pga hennes «gode» helsetilstand kunne det jo fort gått noen dager til.
Årets første snøfall er kommet. Det positive er at det ikke kom midt i verste rushet som tidligere meldt. Jeg hadde sett for meg et kaos uten like på vei hjem. For kaos ville det blitt – merkelig nok. Vet ikke helt hva som gjør det for vi vet jo at det kan komme snø på denne tiden. Det burde i hvert fall ikke komme som noe stor overraskelse.
Jeg har et ambivalent forhold til vinter og snø. Det er selvsagt idyllisk så lenge det holder seg kaldt og snøen får ligge. På en virkelig flott vinterdag kunne jeg faktisk ha lyst til å prøve meg på ski igjen, noe jeg ikke har gjort siden jeg var tidlig i 20-årene. Helst bortover da for jeg er ikke så glad i nedoverbakker. Uten trening som jeg er tør jeg ikke tenke på hvordan dét ville gått!
Men – og det er et stort men her; snøen blir sjelden liggende så lenge her i Bergen at man får noe glede av den. Ikke før har snøen lagt seg, så blir det mildvær og regn. Men ikke nok regn til at all snøen forsvinner – i stedet blir det sørpe. Så fryser det på igjen og bli glatt.
Det nytter lite å sippe for vi bor nå i Norge og jeg er tross alt glad vi har årstider. Jeg liker jo variasjonene. Og så den gleden da når vi etter en lang vinter ser de første tegnene på vår – åhhh! Det er forresten ikke mange ukene igjen nå så snur solen og vi går igjen mot lysere tider.
Når snøen ligger slik, er det vakkert. Dette var fra fjorårets vinter.
Selv om jeg vet det ikke er en spesiell bragd, må jeg likevel få lov til å glede meg over å inneha 13. plassen på listen her på blogg.no. Det har vel ikke skjedd meg før, så vidt jeg kan erindre. Nå er ikke sidevisningene all verden, men mer enn det jeg pleier å ha i hvert fall. Det er motiverende om ikke annet, så en stor takk til alle dere som titter innom!
Det ble kake på jobb i dag. Ikke pga min plassering på toppblogglisten hahaha, men pga stor svarprosent på en arbeidsmiljøundersøkelse vi nettopp har hatt. Vi var lovet kake om prosenten ble over 80%. Smøring kan man kanskje kalle det for, men det hjalp godt på motivasjonen. Kaken smakte forresten fortreffelig og det kan være det blir en bitteliten smak også i morgen…
Det er vakkert ute om dagen, spesielt når det har begynt å skumre. Dette er tatt fra parken ved arbeidsplassen min og broen dere skimter i bakgrunnen er Askøybroen. I skrivende stund er det minus 4 grader ute. Jeg har ikke noe imot kulde så lenge det er så fint som det er nå. Men – fra i morgen er det slutt. Da skal det begynne å snø, visstnok i mengder. Og den blir liggende heeeelt… til søndag 😳 Da blir det igjen mildvær og regn på ekte bergensk vis.
19. november – den internasjonale mannsdagen hvor fokuset er menns rettigheter.
Jeg må bare tilstå at jeg ikke en gang visste at det fantes en egen mannsdag. Dagen har ingen offisiell status, så der ligger nok også litt av svaret på hvorfor den ikke markeres. Likevel er det nå litt rart, synes jeg. Her har mannfolkene en helt egen dag, og så hører vi ikke et kvidder om det!
Egentlig burde jeg startet dette innlegget med et stort brrrrr. Kulden har satt sitt preg på Bergen og det er jo i grunnen ikke annet å vente når vi er kommet såpass langt ut i november. Det er deilig med frost, men håper snøen holder seg borte enn så lenge.
Ellers er det vel ingen som har kunnet unngå å få med seg den nye utviklingen i Marius-saken. Det blir jo bare verre og verre – hvor skal det ende? Det er helt utrolig hvor lenge den fyren der har fått gå under raderen. Nå ramler det ene skjelettet etter den andre ut. Jeg er av dem som mener kongehuset nå burde komme med en offisiell uttalelse. Vel er det en pågående etterforskning og det er sikkert mye som ennå ikke har kommet ut, men det er litt rart når det blir så til de grader taust. Da blir det som om dette ikke angår dem, men det gjør det jo i aller høyeste grad. Kanskje ville de sluppet disse pinlige seansene som oppstår når de er på offisielle oppdrag om de hadde uttalt seg en gang for alle. Interessen går jo ikke over uansett hvor tause de er og man ser jo på meningsmålingene at populariteten stuper. Når kronprinsparet en gang skal ta over, er de avhengig av å ha tillit blant folket, men den tilliten er nå for alvor i ferd med å svinne hen.
Kong Olav ville vridd seg i både kisten og sarkofagen hadde han sett det som nå foregår.
Det er ikke bare vi mennesker som trenger tannsjekk en gang i blant – det gjør også dyrene. Uten den jevnlige sjekken kan det fort bli veeeldig dyrt og det er i grunnen dyrt nok som det er, synes jeg.
I dag var det i hvert fall Emblas tur for en gratis tannsjekk. Jeg oppdaget nemlig før helgen at hun hadde mistet en hjørnetann. Der tannen hadde sittet, var det en liten hevelse. Det er også en stund siden hun fikk fjernet tannstein, så alt dette ville jeg ha en vurdering på.
På disse gratistimene gjør de ikke noe annet enn å sjekke og vurdere. Trengs det gjøre noe, blir det satt opp ny time. Embla må nok derfor inn igjen – både for tannrens og røntgen, men jeg var forberedt på det. Er glad vi fikk komme til allerede neste uke for hadde ikke likt om hun skulle gått i ukesvis med dette.
Jeg håper bare ikke hun allerede har gått lenge slik, jeg aner jo ikke når den tannen datt ut. Og ikke har hun vist noe tegn på smerte heller, men de er jo flinke til å skjule om de har vondt. Jeg har riktignok lagt merke til at hun ikke har spist så godt da, men dette varierer vanligvis veldig. Og de gangene hun har vært med hundevennene sine på Li, har maten gått ned på høykant. Snop også. Men sånn er jo vi mennesker også – maten smaker som oftest best i godt selskap.
